Mustafa Kemal Atatürk av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Kemalisme er betegnelsen på de politiske ideene og prinsippene som republikken Tyrkia ble styrt etter fra sin grunnleggelse i 1923.

Navnet henviser til Tyrkias første president, Mustafa Kemal, som senere tilføyde etternavnet Atatürk. Ideologien har i Tyrkia også senere blitt omtalt som atatürkisme (Atatürkcülük). Betegnelsen kemalisme ble ikke brukt på Atatürks tid, men oppstod etter hans død som en indirekte kritikk mot hans etterfølgere og politiske motstandere.

Kemalismen må ses som en fortsettelse og utvidelse av tanzimat-reformprosessen i Det osmanske riket som begynte i 1839. Tanzimat-reformene var et forsøk på å modernisere det kriserammede osmanske riket gjennom å introdusere vestlige institusjoner. De sprang ut av både et indre og ytre press og en følelse av forfall og krise.

Kemalisme var et sett med ideer og et politisk program for å omforme det tyrkiske samfunnet etter vestlige forbilder. I Atatürks levetid var kemalisme et autoritært og revolusjonært moderniseringsprosjekt der demokrati ikke hadde noen plass, siden det kunne true reformprosessen. Atatürk betegnet selv programmet som bruk av politisk despoti (enevelde) for å bryte ned det han kalte det tradisjonelle «sosiale despotiet» i samfunnet. Han så religiøsitet og tradisjonelle organiseringsformer (stamme, klan og religiøse institusjoner) som hindre for å modernisere samfunnet økonomisk og sosialt.

Kemalisme ble en klart formulert ideologi i 1935, da Atatürks parti, Det republikanske folkepartiet (CHP), innlemmet seks hovedprinsipper (kalt «seks piler») i sine vedtekter. Disse var:

Da prinsippene ble innskrevet i grunnloven i 1937 ble kemalisme offisiell statsideologi.

Kemalismen kan oppsummeres som et statlig styrt moderniseringsprogram fokusert på sekularisme og en sterk stat. Dette innenfor en nasjonalistisk ramme som ikke la vekt på demokrati, men så Atatürk som legemliggjørelsen av folkeviljen (noe som er synliggjort i mange minnesmerker). Det han uttrykte som sin vilje, gjennom dekreter, kunne dermed ses som folkets vilje.

Noen forskere (som Parla og Davison 2004) karakteriserer kemalismen som en form for korporatisme, og dermed som beslektet med fascisme. Den sekulære tyrkiske eliten og mange vestlige akademikere har på den annen side betraktet kemalismen som en demokratiserende kraft, selv om den hadde en autoritær begynnelse, fordi den etablerte en sekulær offentlighet, parlamentarisk demokrati, universell skolegang, og prinsippet om kjønnsmessig likestilling.

Kemalismens reformer var mer radikale og angrep flere sosiale og kulturelle felt enn tanzimat-reformene. Atatürk og eliten av statlige ledere ville omforme samfunnet i dybden, og ikke bare reformere økonomiske og politiske institusjoner. Fordi de anså den tyrkiske befolkningen som sunket ned i uvitenhet, mystisk religiøsitet og religiøs skjebnetro knyttet til islam eller til orientalsk sivilisasjon, ville de bringe det tyrkiske samfunnet inn i den europeiske sivilisasjonen, som de betraktet som den eneste virkelige sivilisasjon.

De ville trenge ned i samfunnets sosiale og kulturelle struktur, noe som betød å endre kalenderen, ukens helligdag, alfabetet, navnesystemet, vokabularet, utdanningssystemet, klesdrakt, musikk, kunst, kjønnsroller og religiøs tro og praksis. De prøvde også å regulere religiøs praksis (se nedenfor). Alt dette innebar nærmest å konstruere den tyrkiske sosiale personen på ny. Atatürk opptrådte selv som en levende prototyp for det nye moderne tyrkiske mennesket, blant annet ved introduksjonen av det latinske alfabetet og av vestlige hatter.

Allerede selve etternavnet Atatürk (tyrkernes forfar eller far) peker mot Kemal Atatürks sentrale posisjon i det tyrkiske moderniseringsprosjektet. Dette etternavnet tok han monopol på, og han hadde ingen barn som bar det videre (selv om han adopterte fire gutter og fire jenter). Han var innstifteren av den nye republikken, og han nærmest legemliggjorde den nye nasjonen. Dette kommer tydelig fram i dette sitatet fra en av hans egne taler:

«Det finnes to Mustafa Kemal. Den ene er den Mustafa Kemal av kjøtt og blod som står foran dere nå, og som kommer til å dø. Den andre er dere, alle dere her som vil gå ut til alle hjørner av landet vårt for å spre idealene som må forsvares med deres liv, om nødvendig. Jeg står for nasjonens drømmer, og mitt livsverk er å gjøre dem til virkelighet» (Ataturk: First President and Founder of the Turkish Republic (2002) av Yüksel Atillasoy, side 19.)

Atatürks bilde og figur har hvilt tungt over tyrkisk politikk siden republikkens fødsel. Det er fremdeles en forbrytelse å fornærme Atatürk som i grunnloven omtales som «udødelig leder» og «makeløs helt». Nærmest hver eneste by, landsby og bydel har en statue eller byste av ham i sentrum, og alle offentlige kontorer (og mange private hjem) har portretter eller tredimensjonale dødsmasker av ham. I tillegg var hans portrett inntil nylig på alle mynter og pengesedler. Det enorme mausoleet hans, Anıtkabir, i Ankara blir besøkt av millioner hvert år, og offentlige seremonier og markeringer holdes der. På dødsdagen hans i 2013 hadde mausoleet én million besøkere på én dag.

Skolebøker fremstiller ham som en nærmest overmenneskelig helt, og det finnes egne fag om Atatürks liv og gjerninger i grunnskolen. Daglige skoleseremonier er fylt med sitater og referanser fra Atatürk. Atatürks sentrale plass i skolen til har i det siste tiårene blitt utfordret av religiøst konservative krefter.

Det osmanske riket begynte en nedgangstid i siste halvdel av 1800-tallet, med tap av territorier, store økonomiske problemer og separatistbevegelser. Riket ble derfor kalt «Europas syke mann». Det vakte en debatt om årsakene til nedgangen. Én gruppering mente det skyldtes at staten hadde fjernet seg fra sentrale islamske prinsipper, mens den andre grupperingen mente at islams sentrale plass i samfunnet kunne være en hovedårsak til forfallet. Debatten dreide seg altså om islams plass i et moderne samfunn.

Kemalistene sprang ut av den siste modernistiske reformbevegelsen. De så det tyrkiske samfunnet som dominert av en islam preget av den arabiske sivilisasjon, mens de så den europeiske sivilisasjonen som den eneste samtidige sivilisasjon, og som den som det tyrkiske samfunnet måtte finne sin plass innenfor. De mente islam hadde fått for mye politisk og sosial innflytelse. De mente også at islam i praksis var for mye preget av skjebnetro, mystisisme og autoritære relasjoner, som hindret en vitenskapelig og rasjonell mentalitet. De ville derfor fjerne islamske prinsipper og symbolikk fra stat og politikk, men også prøve å gjøre islam til en mer «rasjonell» religion ved å fjerne mystiske og autoritære elementer. Kemalistenes ideologer mente islam var en del av deres kulturelle tradisjon, og kunne aksepteres som et «kulturelt og sosialt lim», inspirert av den franske sosiologen Émile Durkheim, men at den måtte begrenses til en privat og personlig tro.

De erstattet islamsk lov med sekulær lov etter vestlig modell. De avskaffet alle domstoler basert på islamsk lov, og forbød alle religiøse utdanningsinstitusjoner. De forbød alle sufi-broderskapene som hadde spilt en sentral religiøs og sosial rolle i samfunnet og konfiskerte alle deres eiendommer. De forbød også religiøs påkledning i det offentlige rom.

Kemalistene stoppet imidlertid ikke der, men ville gjennom staten regulere og reformere måten folket praktiserte islam. Forbudet mot sufi-broderskapene var et klart skritt i denne retning. Det ble opprettet et statlig direktorat for religiøse saker som styrte utdanningen og tilsettingen av imamer, men som dessuten skrev fredagsprekenene til alle landets moskeer, og slo opp instrukser for hva som var korrekt islamsk praksis. På gravene til «hellige menn» henger det i dag lange lister med ritualer man ikke skal utføre der fordi de ikke tilhører islam (for eksempel tenne vokslys, rotere eller ofre mat, penger eller dyr).

Målet var å regulere islam til en privat indre overbevisning fri fra visse «overtroiske» antakelser, og fjerne islam fra stat, politikk, og offentlighet. Kemalistenes politikk er gjennom denne statlige reguleringen av ritualer og tro forskjellig fra fransk laicisme, som adskiller stat og religion helt.

Et av prinsippene i kemalismen var nasjonalisme, men hva innebar dette i praksis? Republikkens fødsel springer ut av en uavhengighetskrig mot vestlige okkupanter, der den osmanske staten var truet med utslettelse. Det osmanske riket var et etnisk og religiøst sammensatt samfunn. Ved republikkens begynnelse er dette mangfoldet drastisk forenklet. Store territorier med kristen befolkning var tapt, noen minoriteter hadde emigrert, og hoveddelen av den armenske og den greske befolkningen var borte, gjennom massakrer og befolkningsutveksling. Det fantes likevel en stor etnisk og kulturell kompleksitet igjen, mens det store flertallet av befolkningen nå var sunnimuslimer.

Den nye republikkens identitet ble konstruert etter nasjonalstatlig mønster, der identiteten «tyrkisk» ble presentert som en universell identitet basert på språk og statsborgerskap. Alle grupper skulle dermed kunne bli likeverdige tyrkere, gitt at de sluttet seg til det politiske systemet og språket. Det ble imidlertid klart at denne modellen skapte spenninger, og at den tyrkiske identiteten som ble presentert innforstått gjenspeilet den etniske og religiøse majoriteten av tyrkiske sunnimuslimer. Dette skapte spenninger overfor de gjenværende kristne, jøder og ikke minst kurdiske befolkninger. Kurderne ble i skolebøker og andre steder omtalt som «fjelltyrkere», selv om de etnisk og kulturelt er adskilt fra tyrkerne. Denne spenningen mellom universelt, sekulært statsborgerskap og etnoreligiøs nasjonalisme har vedvart i det tyrkiske samfunnet.

Helt frem til i dag har kemalismen preget det politiske livet i Tyrkia. Atatürks parti viste til kemalisme for å kritisere Demokratpartiets (Demokrat Partisi) liberalisering av religiøs praksis. Alle de tre militærkuppene (1960, 1971 og 1980) ble legitimert som nødvendige gjenopprettinger av kemalismen. Grunnloven ble skrevet om etter militærkuppet i 1960, men prinsippene forble i hovedsak uendret. I grunnloven som ble vedtatt i 1982, vises det til kemalismens prinsipper, og Atatürk hylles som en «udødelig leder». Alle politiske partier (også Recep Tayyip Erdogans AKP) viser til Atatürk og kemalismen, men alle på ulike måter, for å legitimere sine politiske prosjekter.

Selv om mange religiøst konservative var sterkt kritiske til kemalismen, så ble den ikke offentlig utfordret i Tyrkia før på 1980-tallet. De siste årene har kritikere til og med tatt til orde for å fjerne stoff om Atatürks liv og lære fra timeplanen i skolen, begrunnet med at det begrenser trosfriheten. De samme kritikerne mener elevene bør lære mer om islam i skolen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.