Etter forfatningen av 1982 er Tyrkia en enhetsstatlig, demokratisk republikk.

Statsoverhodet, presidenten, ble inntil 2007 valgt av nasjonalforsamlingen for sju år og for bare én periode. I 2007 vedtok nasjonalforsamlingen etter en folkeavstemning en grunnlovsendring som innførte direkte folkelig valg av presidenten. Presidenten blir etter dette valgt for fem år, med mulighet for gjenvalg i en periode til.

Grunnlovsendringen kom etter en drakamp mellom AKP-partiet og opposisjonspartiene om det indirekte valget av president i 2007. Den kemalistiske opposisjonen blokkerte gjennom en boikott valget av AKPs kandidat, Abdullah Gül, til president, etter at militæret hadde fremsatt en kupp-trussel på sine hjemmesider. Motstanden mot Gül dreide seg i stor grad om hans religiøse stil, og at hans kone bar hijab, hodeskaut, noe som var ulovlig å bære i nasjonalforsamlingen og i offisielle sammenhenger. Det ble ansett som en hån mot den sekulære grunnloven av sekularistene. Som en strategisk respons fikk AKP gjennom en folkeavstemning innført direkte presidentvalg, og samtidig redusert valgperioden i nasjonalforsamlingen. De senket dessuten tallet på representanter som avgjør beslutningsdyktighet i nasjonalforsamlingen. Etter denne folkeavstemningen ble Gül valgt til president med AKPs flertall. Recep Tayyip Erdoğan ble i 2014 den første direkte valgte tyrkiske president.

Presidenten utnevner statsminister og regjering, de øverste dommere og lederne for nasjonalbanken og den nasjonale kringkastingen. Han kan oppløse nasjonalforsamlingen, erklære unntakstilstand og styre gjennom dekreter. Presidentens stilling er relativt sterk, selv om ansvaret for det løpende statsstyre ligger hos regjeringen, som utgår fra og er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.

Presidenten kan forsinke og nedlegge veto mot lovendringer, og Erdoğans forgjengere brukte disse virkemidlene mot AKPs endringer. Videre kan presidenten kalle inn til møter i nasjonalforsamlingen etter egen vurdering. I tillegg til Erdoğans faktiske endringer av prakis, ønsker han også å styrke presidentembetet gjennom å endre grunnloven.

Nasjonalforsamlingen har 550 medlemmer som velges i allmenne valg for fire år. Sperregrensen på hele 10 % gjør at viktige grupper står utenfor nasjonalforsamlingen, men gir samtidig regjeringen gode styringsmuligheter.

Valget i 2002 førte til store omveltninger, i det nesten alle de tidligere partiene mistet sin representasjon, og det moderat-islamske Partiet for rettferd og utvikling (AK eller AKP) fikk rent flertall. Grunnlovens bestemmelser om at Tyrkia er en sekulær stat har flere ganger ført til at religiøse partier er blitt forbudt, men de har alltid gjenoppstått under nye navn. De militære har også en sterk stilling og har flere ganger grepet inn i politikken.

Det nasjonale sikkerhetsrådet, som tidligere var dominert av militære, fikk i 2003 flertall av sivile medlemmer. Dette skjedde etter en maktkamp mellom AKP og militæret, i en innramming av reformer for å oppnå EU-medlemskap.

Tyrkia er preget av sterke spenninger knyttet til landets ideologiske orientering og historie. Konflikten om sekularisme og om islams politiske, kulturelle og sosiale rolle, den sterke tvilen til tyrkisk medlemskap i EU, det anstrengte forholdet til enkelte naboland, særlig Hellas, og forholdet til den kurdiske minoriteten er områder som har politisk sprengkraft.

Etter valget av Erdoğan til president i 2014 frykter mange for hans ønske om å utøve en sterkere presidentmakt. Han har allerede begynt å lede flere regjeringsmøter, noe han har rett til i grunnloven som ble skrevet av militærets kuppmakere i 1982. Erdoğan betraktes av de fleste kommentatorer som den ubestridte lederen av AKP, og man frykter at statsministerposisjonen vil være helt underordnet hans autoritet. 

Tyrkia er delt inn i 81 provinser og 2074 kommuner. Selv om det har skjedd en viss desentralisering av myndighet, er Tyrkia et nokså sentralstyrt land.

Den osmanske rett bygde på islamske prinsipper og gikk tilbake til middelalderen, selv om den ble gradvis modifisert gjennom vestlig påvirkning. Etter regimeskiftet i 1923 ble også retten reorganisert og fra 1926 ble et vestligpreget rettssystem innført, påvirket av fransk, sveitsisk og italiensk rett. Etter hvert er rettssystemet tilpasset tyrkiske forhold, men det er forblitt grunnleggende vestlig-sekulært.

Den øverste ordinære domstol er en appellrett (kassasjonsrett). Det ordinære domstolsvesen omfatter ellers fredsdommerretter med begrenset jurisdiksjon, førsteinstansretter for øvrig (enmannsdomstoler) og, for alvorlige straffesaker, sentrale domstoler bestående av en president og ytterligere to dommere. Det er en egen forfatningsdomstol; den kan også fungere som riksrett. Videre er det egne administrative og militære domstoler.

I forbindelse med Tyrkias søknad om EU-medlemskap har det i årene etter 2000 blitt innført en rekke nye lover og ny rettspraksis som i større grad sikrer menneskerettighetene, kvinners rettigheter og minoritetenes (kurdernes) rettigheter. Dødsstraff ble opphevet 2002.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.