Tyrkias politiske system

Statsoverhodet, presidenten, ble inntil 2007 valgt av nasjonalforsamlingen for sju år og for bare én periode. I 2007 vedtok nasjonalforsamlingen etter en folkeavstemning en grunnlovsendring som innførte direkte folkelig valg av presidenten. Grunnlovsendringen kom etter en dragkamp mellom Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) og opposisjonspartiene om det indirekte valget av president i 2007. Den kemalistiske opposisjonen blokkerte gjennom en boikott valget av AKPs kandidat, Abdullah Gül, til president, etter at militæret hadde fremsatt en kupp-trussel på sine hjemmesider. Motstanden mot Gül dreide seg i stor grad om hans religiøse stil, og at hans kone bar hijab, noe som var ulovlig å bære i nasjonalforsamlingen og i offisielle sammenhenger. Det ble ansett som en hån mot den sekulære grunnloven av sekularistene. Som en strategisk respons fikk AKP gjennom en folkeavstemning innført direkte presidentvalg, og samtidig redusert valgperioden i nasjonalforsamlingen. De senket dessuten tallet på representanter som avgjør beslutningsdyktighet i nasjonalforsamlingen. Etter denne folkeavstemningen ble Gül valgt til president med AKPs flertall. Recep Tayyip Erdoğan ble i 2014 den første direkte valgte tyrkiske president.

I en folkeavstemning den 16. april 2017 sa et knapt flertall ja til å utvide fullmaktene til presidenten. Det var et ja til å endre grunnloven i retning av et presidentsystem. De viktigste endringene er at presidenten kan være medlem av et parti, han kan utnevne høyesterettsdommere, han kan utnevne ministre, og han kan styre gjennom dekreter og erklære unntakstilstand. Statsministerembetet ble avskaffet når det nye systemet trådte i kraft i 2018. Det dreide seg altså om en sterk maktkonsentrasjon. Erdoğan ble gjenvalgt som president i første valgomgang i 2018 og i andre valgomgang i 2023.

Presidenten kan forsinke og nedlegge veto mot lovendringer. Erdoğans forgjengere har brukt disse virkemidlene mot AKPs endringer. Videre kan presidenten kalle inn til møter i nasjonalforsamlingen etter egen vurdering.

Nasjonalforsamlingen har 600 medlemmer som velges i allmenne valg for fire år. Sperregrensen ble ved valget i 2023 redusert til sju prosent, mot ti prosent ved parlamentsvalget i 2019.

Valget i 2002 førte til store omveltninger, i det nesten alle de tidligere partiene mistet sin representasjon, og det moderat-islamske Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) fikk rent flertall. Grunnlovens bestemmelser om at Tyrkia er en sekulær stat har flere ganger ført til at religiøse partier er blitt forbudt, men de har alltid gjenoppstått under nye navn. De militære styrker har også en sterk stilling og har flere ganger grepet inn i politikken.

Det nasjonale sikkerhetsrådet, som tidligere var dominert av militære, fikk i 2003 flertall av sivile medlemmer. Dette skjedde etter en maktkamp mellom AKP og militæret, i en innramming av reformer for å oppnå EU-medlemskap.

Tyrkia er preget av sterke spenninger knyttet til landets ideologiske orientering og historie. Konflikten om sekularisme og om islams politiske, kulturelle og sosiale rolle, den sterke tvilen til tyrkisk medlemskap i EU, det anstrengte forholdet til enkelte naboland, særlig Hellas, og forholdet til den kurdiske minoriteten er områder som har politisk sprengkraft.

Tyrkia er delt inn i 81 provinser og 2074 kommuner. Selv om det har skjedd en viss desentralisering av myndighet, er Tyrkia et nokså sentralstyrt land.

Den osmanske retten bygde på islamske prinsipper og gikk tilbake til middelalderen, selv om den ble gradvis modifisert gjennom vestlig påvirkning. Etter regimeskiftet i 1923, da Tyrkia ble republikk, ble også retten reorganisert og fra 1926 ble et vestligpreget rettssystem innført, påvirket av fransk, sveitsisk og italiensk rett. Etter hvert er rettssystemet tilpasset tyrkiske forhold, men det er forblitt grunnleggende vestlig-sekulært.

Den øverste ordinære domstol er en appellrett (kassasjonsrett). Det ordinære domstolsvesen omfatter ellers fredsdommerretter med begrenset jurisdiksjon, førsteinstansretter for øvrig (enmannsdomstoler) og, for alvorlige straffesaker, sentrale domstoler bestående av en president og ytterligere to dommere. Det er en egen forfatningsdomstol; den kan også fungere som riksrett. Videre er det egne administrative og militære domstoler.

I forbindelse med Tyrkias søknad om EU-medlemskap har det i årene etter 2000 blitt innført en rekke nye lover og ny rettspraksis som i større grad sikrer menneskerettighetene, kvinners rettigheter og minoritetenes (kurdernes) rettigheter. Dødsstraff ble opphevet i 2002.

• Tyrkia
• Tyrkias befolkning
• Tyrkias historie
• Tyrkias samtidshistorie