Recep Tayyip Erdoğan, tyrkisk politiker. Statsminister 2003-2014, Tyrkias president fra august 2014, da han vant presidentvalget med 52,2 prosent av stemmene.

Erdoğan har familiebakgrunn fra Rize ved Svartehavet. Han kom til Istanbul som 13-åring, og vokste opp i et lavere middelklasseområde. I barndommen solgte han blant annet limonade og mat på gaten for å bidra til familiens økonomi. Hans folkelige og "røffe" framtoning blir ofte latterliggjort av politiske motstandere. 

Erdoğan fikk sin videregående skolegang på en såkalt Imam-Hatip skole. Disse utdannet opprinnelig imamer, men kombinerte senere ordinært sekulært pensum med religiøs opplæring. Mange ledende personer i de tyrkiske islamske bevegelsene har bakgrunn fra disse skolene, som ble svært populære fordi de fra 1980-tallet ga adgang til alle universitetsstudier.

Erdoğan studerte etter dette økonomi og administrasjon ved Marmara-universitetet.

Erdoğan ble tidlig del av den innflytelserike islamske bevegelsen Milli Görüş (det religiøse fellesskapets/folks/nasjonens perspektiv. Denne flertydigheten i navnet var nok tilsiktet), der tidligere statsminister Necmettin Erbakan var sentral. Han ble også medlem i en lokal gruppe av sufi-brorskapet Naksibendi i Istanbul. Medlemmene i denne gruppen var viktige i den islamske bevegelsen. I motsetning til de fleste andre sufi-brorskap er Naksibendi-sufismens praksis innenfor ortodoks sunniislam. Dette er en av verdens største sufi-brorskap og sporer ikke sin avstamningslinje tilbake til profeten Muhammeds svigersønn Ali, men til den første kalifen Abu Bakr.

Erdoğan var med i det islamske Velferdspartiet, som ble forbudt i Tyrkia i 1998. Han var borgermester i Istanbul i perioden 1994–1998, og fikk mye anerkjennelse for å ha forbedret offentlig transport, infrastruktur og renovering.

I 1999 ble han dømt til fengsel for «oppfordring til religiøs uro». Bakgrunnen var at han i 1997 hadde sitert fra et gammelt dikt av den nasjonale ideologen Ziya Gökalp, som paradoksalt nok var sentral for den sekulære eliten som formet det moderne Tyrkia. Strofene han siterte sa blant annet at «minaretene er våre bajonetter». 

For dette ble Erdoğan bannlyst fra politisk virksomhet for livstid, og måtte sone fire måneder i fengsel. 

Erdoğan fikk senere igjen adgang til å drive politikk. Han var en av stifterne av det nye islamske Partiet for rettferd og utvikling (AKP) i 2001, og ble partiets leder fra starten. Dette partiet var mindre radikalt enn Velferdspartiet. Han ble nektet å stille til valg 2002 grunnet dommen fra 1999, men fikk senere lov til å drive valgkamp. Ved valget i 2002 fikk AKP rent flertall i det tyrkiske parlamentet.

Nasjonalforsamlingen opphevet deretter forbudet mot at han stilte til valg, og han ble ved et suppleringsvalg i mars 2003 innvalgt i nasjonalforsamlingen. Tre dager senere ble han valgt til ny statsminister i Tyrkia.

Han ble siden gjenvalgt som statsminister ved valgene 6. august 2007 og 12. juni 2011.  

Erdoğans velgerstøtte har særlig vært i konservative "religiøse" kretser, slik som på landsbygden og blant fattige migranter i byene, men også den voksende religiøst konservative middelklassen har støttet AKP. Han blir ofte ansett som en mann av folket og som lederen for en undertrykt muslimsk konservatisme.

Erdoğan fikk lenge støtte av den andre store islamske bevegelsen i Tyrkia, Fetullah Gülens Cemaat, som sprang ut fra bevegelsen Nurcu. Dette var basert på at Erdoğan sto fram som leder for en samlet islamsk bevegelse i konflikt med en sekularistisk statselite som hadde sin ultimate støtte fra militæret. Denne brede bevegelsen søkte ikke å danne noen islamsk statsform, men var mer opptatt av å få mer religiøs frihet, og av å fremme konservativ moral og livsførsel.

Under Erdoğans ledelse tok AKP opp kampen for å begrense militærets dominans innenfor staten. Det tyrkiske militæret har gjort statskupp tre ganger etter 1960, og i 1997 presset de statsminister Erbakan til å trekke seg. Militæret har hatt flertallet i Statens sikkerhetsråd, og militærbudsjettet har ikke vært offentlig. Hærsjefen har heller ikke vært underlagt presidenten.

Mange på den politiske venstresiden støttet Erdoğan i denne kampen mot militærets dominans i den sivile staten. Han fikk også støtte fra den svært innflytelserike Cemaat-bevegelsen, som kontrollerer flere store mediebedrifter og angivelig har sine medlemmer sentralt plassert i politiet, rettsapparatet og statsbyråkratiet.

Etter den dramatiske og omstridte Ergenekon-etterforskningen begynte flere å bli skeptiske til Erdoğans maktbruk. Ergenekon-saken dreide seg om en angivelig sammensvergelse blant militære og sivile sekularister som planla et statskupp. Ergenekon var angivelig navnet på en organisasjon som kunne anses som "den dype staten": En hemmelig militær organisasjon med forgreninger til det sivile samfunn og den tyrkiske mafiaen.

Etterforskningen ble utvidet og produserte mer enn åtte tusen sider tiltalebeslutninger. Dette resulterte i mer enn fem hundre tiltaler og mer enn to hundre domfellelser. Flere tidligere generaler sitter i dag fengslet på livstid.

Etter dette fulgte Operasjon Balyoz (slegge), der enda flere offiserer, journalister og akademikere ble etterforsket og tiltalt for å konspirere mot lovlig valgte myndigheter. Den venstreorienterte avisen Taraf var den første som kom med opplysninger om en angivelig konspirasjon, etter at den hadde fått overlevert dokumenter som den antok var ekte. De publiserte dokumentene viste angivelige planer for å skape kaos gjennom bombing av moskeer, nedskyting av et tyrkisk fly for å kaste skylden på Hellas, og et fingert angrep av falske islamister på et militærmuseum. Kritikerne hevdet at tiltalene var uklare og at sentrale beviser måtte være fabrikkerte. Likevel ble 331 av 365 tiltalte dømt il fengselsstraffer i 2012. Tre pensjonerte generaler fikk livstidsstraffer. I mars 2015 ble alle anklagede og dømte frikjent, etter at retten kom til at det bevismaterialet var utilstrekkelig og muligens fabrikkert.

Stadig flere sluttet seg til kritikerne og hevdet at Erdoğan og AKP nå brukte disse sakene til å utradere kritiske sekularister for å innsette "sine folk" innenfor staten. Det ble også hevdet at Gülen-tilhengerne innenfor politiet og rettsapparatet spilte en politisk rolle i prosessen. Denne mistanken ble styrket etter at alle anklagede ble sluppet fri i 2014, i påvente av en ny rettssak.

Alliansen mellom Erdoğan og Fetullah Gülen begynte å sprekke i 2012. Den mer nasjonalistisk orienterte Gülen-bevegelsen var sterkt skeptisk til regjeringens fredsforhandlinger med PKK (Kurdistans arbeiderparti). Gülen-bevegelsen har hatt en sterkere nasjonal betoning av islam enn AKP.

Sjefen for Tyrkias etterretningstjeneste, og Erdoğans nære fortrolige, ble innkalt til avhør av en Gülen-lojal statsadvokat som etterforsket PKK. Dette ble en konfrontasjon mellom Erdoğans regjering og delene av statsapparatet som Gülen-tilhengerne kontrollerte.

Fetullah Gülen kom med sterk kritikk av Erdoğan som autoritær leder, og Erdoğan snakket om eksistensen av en "parallell stat" i Tyrkia. Det vil si de deler som Gülen kontrollerte. Gülen-kontrollerte medier vendte seg også mot Erdoğan.

Et åpent og dramatisk brudd kom i desember 2013, etter at politiet hadde startet korrupsjonsetterforskning av flere sønner av ministre i regjeringen. I februar 2014 ble det som angivelig var lydopptak av Erdoğans private, krypterte telefonsamtaler lekket ut på internett. I disse samtalene instruerte angivelig Erdoğan sin sønn Bilal om å flytte og skjule enorme summer av kontanter. Hvis disse opptakene var ekte, var det tydelige bevis på korrupsjon. Erdoğan og regjeringen besvarte etterforskningene med å erklære at en parallell struktur innen staten og politiet hadde blitt avdekket, med klar henvisning til Gülens tilhengere innen statsapparatet. Etterforskningen mot AKP-ministre ble altså framstilt som en politisk konspirasjon, og stoppet. Regjeringen startet en utrensking av Gülen-tilhengere i politiet, rettsvesenet og andre statsinstitusjoner. Flere mediehus ble i 2014 og 2015 utsatt for razziaer, der utstyr og dokumenter ble beslaglagt og journalister ble arrestert.

Erdoğan har vært kritisert for en autoritær maktbruk, både retorisk og i forhold til kritikk i media. Det har vært få kritiske røster i media inntil Gülens medier vendte ham ryggen.

Dette har å gjøre med en indirekte kontroll over media. Tyrkiske medier er eid av et fåtall store korporasjoner med bred virksomhet. Kritiske journalister har mistet jobben av sine egne redaktører etter press fra eierne som ikke vil miste kontrakter med staten eller Erdoğan-allierte i sin øvrige virksomheter. Journalister har også lite beskyttelse fordi fagorganiseringsgraden er svært lav, etter press fra eierne.

Erdoğan har også gjort utstrakt bruk av injuriesøksmål mot journalister og andre kritikere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.