Recep Tayyip Erdoğan

Erdoğan har familiebakgrunn i landsbyen Guneysu ved Svartehavet i provinsen Rize. Han kom til Istanbul som 13-åring og vokste opp i et lavere middelklasseområde. I barndommen solgte han blant annet limonade og mat på gaten for å bidra til familiens økonomi. Hans folkelige og «røffe» framtoning blir ofte latterliggjort av politiske motstandere.

Erdoğan fikk sin videregående skolegang på en såkalt Imam-Hatip skole. Disse utdannet opprinnelig imamer, men kombinerte senere ordinært sekulært pensum med religiøs opplæring. Mange ledende personer i de tyrkiske islamske bevegelsene har bakgrunn fra disse skolene, som ble svært populære fordi de fra 1980-tallet ga adgang til alle universitetsstudier.

Erdoğan studerte etter dette økonomi og administrasjon ved Marmara-universitetet.

Recep Tayyip Erdoğan ble tidlig del av den innflytelsesrike islamske bevegelsen Milli Görüş, der tidligere statsminister Necmettin Erbakan var sentral. Oversatt betyr Milli Görüş det religiøse fellesskapets/folks/nasjonens perspektiv. Denne flertydigheten i navnet var nok tilsiktet. Han ble også medlem i en lokal gruppe av sufi-brorskapet Naksibendi i Istanbul. Medlemmene i denne gruppen var viktige i den islamske bevegelsen. I motsetning til de fleste andre sufi-brorskap er Naksibendi-sufismens praksis innenfor ortodoks sunniislam. Dette er en av verdens største sufi-brorskap og sporer ikke sin avstamningslinje tilbake til profeten Muhammeds svigersønn Ali, men til den første kalifen Abu Bakr.

Erdoğan var med i det islamske Velferdspartiet, som ble forbudt i Tyrkia i 1998. Han var borgermester i Istanbul i perioden 1994–1998, og fikk mye anerkjennelse for å ha forbedret offentlig transport, infrastruktur og renovering.

I 1999 ble Erdoğan dømt til fengsel for «oppfordring til religiøs uro». Bakgrunnen var at han i 1997 hadde sitert fra et gammelt dikt av den nasjonale ideologen Ziya Gökalp, som paradoksalt nok var sentral for den sekulære eliten som formet det moderne Tyrkia. Strofene han siterte sa blant annet at «minaretene er våre bajonetter».

For dette ble Erdoğan bannlyst fra politisk virksomhet for livstid, og måtte sone fire måneder i fengsel.

Erdoğan fikk senere igjen adgang til å drive politikk. Han var en av stifterne av det nye islamske Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) i 2001, og ble partiets leder fra starten. Dette partiet var mindre radikalt enn Velferdspartiet. Han ble nektet å stille til valg i 2002 på grunn av dommen fra 1999, men fikk senere lov til å drive valgkamp. Ved valget i 2002 fikk AKP rent flertall i det tyrkiske parlamentet.

Nasjonalforsamlingen opphevet deretter forbudet mot at han stilte til valg, og han ble ved et suppleringsvalg i mars 2003 innvalgt i nasjonalforsamlingen. Tre dager senere ble han valgt til ny statsminister i Tyrkia.

Han ble siden gjenvalgt som statsminister ved valgene 6. august 2007 og 12. juni 2011.

Den 28. august 2014 tiltrådte Erdoğan som landets tolvte president, etter å ha oppnådd 51,7 prosent av stemmene. Opposisjonen mistenkte ham for å ville fortsette å holde på den politiske makten, selv om han ikke kunne bli valgt til statsminister i flere perioder. Erdoğan erklærte tidlig at han ikke aktet å fortsette tradisjonen med et politisk nøytralt presidentembete, men ville innta en mer aktiv rolle i styringen av landet.

I april 2017 ble det avholdt folkeavstemning om å endre grunnloven i Tyrkia. Erdoğan fikk støtte fra et flertall i befolkningen til å gå fra et parlamentarisk system til et presidentsystem. Det innebar at presidenten ville få en utøvende politisk makt, og ikke bare være en nøytral seremoniell figur. I dette nye systemet er statsministerposten avskaffet, og det er presidenten som utpeker og leder regjeringen. Presidenten har også makt til å utpeke sentrale dommere i rettsapparatet, og til å styre gjennom dekreter.

I juni 2018 ble han med 52 prosent av stemmene valgt for en ny presidentperiode. Han ble leder for regjeringen og utpekte sin egen svigersønn, Berat Albayrak, som finansminister.

Erdoğans velgerstøtte har særlig vært i konservative religiøse kretser, slik som på landsbygden og blant fattige migranter i byene, men også den voksende religiøst konservative middelklassen har støttet AKP. Han blir ofte ansett som en mann av folket og som lederen for en undertrykt muslimsk konservatisme.

Erdoğan fikk lenge støtte av den andre store islamske bevegelsen i Tyrkia, Fetullah Gülens Cemaat, som sprang ut fra bevegelsen Nurcu. Dette var basert på at Erdoğan sto fram som leder for en samlet islamsk bevegelse i konflikt med en sekularistisk statselite som hadde sin ultimate støtte fra militæret. Denne brede bevegelsen søkte ikke å danne noen islamsk statsform, men var mer opptatt av å få mer religiøs frihet, og av å fremme konservativ moral og livsførsel.

Under Erdoğans ledelse tok AKP opp kampen for å begrense militærets dominans innenfor staten. Det tyrkiske militæret har gjort statskupp tre ganger etter 1960, og i 1997 presset de statsminister Erbakan til å trekke seg. Militæret har hatt flertallet i Statens sikkerhetsråd, og militærbudsjettet har ikke vært offentlig. Hærsjefen har heller ikke vært underlagt presidenten.

Mange på den politiske venstresiden støttet Erdoğan i denne kampen mot militærets dominans i den sivile staten. Han fikk også støtte fra den svært innflytelserike Cemaat-bevegelsen, som kontrollerer flere store mediebedrifter og angivelig har sine medlemmer sentralt plassert i politiet, rettsapparatet og statsbyråkratiet.

Etter den dramatiske og omstridte Ergenekon-etterforskningen begynte flere å bli skeptiske til Erdoğans maktbruk. Ergenekon-saken dreide seg om en angivelig sammensvergelse blant militære og sivile sekularister som planla et statskupp. Ergenekon var angivelig navnet på en organisasjon som kunne anses som «den dype staten»: En hemmelig militær organisasjon med forgreninger til det sivile samfunn og den tyrkiske mafiaen.

Etterforskningen ble utvidet og produserte mer enn åtte tusen sider tiltalebeslutninger. Dette resulterte i mer enn fem hundre tiltaler og mer enn to hundre domfellelser. Flere tidligere generaler sitter i dag fengslet på livstid.

Etter dette fulgte Operasjon Balyoz («slegge»), der enda flere offiserer, journalister og akademikere ble etterforsket og tiltalt for å konspirere mot lovlig valgte myndigheter. Den venstreorienterte avisen Taraf var den første som kom med opplysninger om en angivelig konspirasjon, etter at den hadde fått overlevert dokumenter som den antok var ekte. De publiserte dokumentene viste angivelige planer for å skape kaos gjennom bombing av moskeer, nedskyting av et tyrkisk fly for å kaste skylden på Hellas, og et fingert angrep av falske islamister på et militærmuseum. Kritikerne hevdet at tiltalene var uklare og at sentrale bevis måtte være fabrikkerte. Likevel ble 331 av 365 tiltalte dømt til fengselsstraffer i 2012. Tre pensjonerte generaler fikk livstidsstraffer. I mars 2015 ble alle anklagede og dømte frikjent, etter at retten kom til at det bevismaterialet var utilstrekkelig og muligens fabrikkert.

Stadig flere sluttet seg til kritikerne og hevdet at Erdoğan og AKP nå brukte disse sakene til å utradere kritiske sekularister og innsette «sine folk» i staten. Det ble også hevdet at Gülen-tilhengerne i politiet og rettsapparatet spilte en politisk rolle i prosessen. Denne mistanken ble styrket etter at alle anklagede ble sluppet fri i 2014, i påvente av en ny rettssak.

Alliansen mellom Erdoğan og Fetullah Gülen begynte å sprekke i 2012. Den mer nasjonalistisk orienterte Gülen-bevegelsen var sterkt skeptisk til regjeringens fredsforhandlinger med PKK (Kurdistans arbeiderparti). Gülen-bevegelsen har hatt en sterkere nasjonal betoning av islam enn AKP.

Sjefen for Tyrkias etterretningstjeneste, og Erdoğans nære fortrolige, ble innkalt til avhør av en Gülen-lojal statsadvokat som etterforsket PKK. Dette ble en konfrontasjon mellom Erdoğans regjering og delene av statsapparatet som Gülen-tilhengerne kontrollerte.

Fetullah Gülen kom med sterk kritikk av Erdoğan som autoritær leder, og Erdoğan snakket om eksistensen av en «parallell stat» i Tyrkia. Det vil si de deler som Gülen kontrollerte. Gülen-kontrollerte medier vendte seg også mot Erdoğan.

Et åpent og dramatisk brudd kom i desember 2013, etter at politiet hadde startet korrupsjonsetterforskning av flere sønner av ministre i regjeringen. I februar 2014 ble det som angivelig var lydopptak av Erdoğans private, krypterte telefonsamtaler lekket ut på internett. I disse samtalene instruerte angivelig Erdoğan sin sønn Bilal om å flytte og skjule enorme summer av kontanter. Hvis disse opptakene var ekte, var det tydelige bevis på korrupsjon. Erdoğan og regjeringen besvarte etterforskningene med å erklære at en parallell struktur innen staten og politiet hadde blitt avdekket, med klar henvisning til Gülens tilhengere innen statsapparatet. Etterforskningen mot AKP-ministre ble altså framstilt som en politisk konspirasjon, og stoppet. Regjeringen startet en utrensking av Gülen-tilhengere i politiet, rettsvesenet og andre statsinstitusjoner. Flere mediehus ble i 2014 og 2015 utsatt for razziaer, der utstyr og dokumenter ble beslaglagt og journalister ble arrestert.

Den 15. juli 2016 skjedde et militært kuppforsøk i Tyrkia. En gruppering i militæret prøvde å ta kontroll over Ankara og Istanbul, og å ta Erdoğan til fange på hans feriested i Marmaris. Kuppforsøket ble avverget av andre deler av militæret og politiet som var lojale mot regjeringen og Erdoğan. 249 mennesker mistet livet og over 2000 ble skadet under kuppforsøket.

På statlig radio ble det lest opp en erklæring hvor det ble sagt at en gruppering som kalte seg Fredsrådet (Yurtta Sulh Konseyi, med referanse til et berømt sitat fra Atatürk) hadde grepet inn for å beskytte landets sekulære prinsipper. Kritikere begynte umiddelbart å spekulere i om denne «sekularistiske» begrunnelsen ble gitt for å kamuflere at kuppet kom fra grupperinger knyttet til Fetullah Gülens mektige religiøse bevegelse. Denne bevegelsen hadde blitt en åpen fiende av Erdoğan, etter en lang politisk allianse. Mange kommentatorer mener kuppmakerne var offiserer knyttet til Gülens bevegelse. Det ble på den andre siden også spekulert på om hele kuppet kunne være iscenesatt av makthaverne. Det er fremdeles mange uavklarte omstendigheter rundt kuppforsøket.

Kuppforsøket førte umiddelbart til store utrenskninger i militæret, rettsvesenet, hele statsapparatet, universiteter, skoler og media. Rundt 180 000 statsansatte har mistet jobbene etter kuppforsøket. Store verdier i næringslivet har også blitt beslaglagt, kritiske mediekanaler har blitt stengt og journalister arrestert. Det fulgte også en tilstramming av forholdet til «den kurdiske saken». Rundt 12 000 kurdiske lærere mistet jobben, kurdiske ordførere og politiske ledere ble avsatt eller arrestert. Kritikere hevder at Erdoğan har brukt kuppforsøket til å rense ut all politisk opposisjon, og ikke bare de som var involvert i kuppforsøket.

Tyrkiske myndigheter mener predikanten Fetullah Gülen stod bak kuppforsøket fordi bevegelsen hans mistet sin store innflytelse i Tyrkia. De forlanger ham utlevert fra USA, der han lever i eksil. Tyrkia har også krevd offiserer utlevert fra EU-land, og at europeiske land må slå ned på Gülen-bevegelsen i Europa, men både USA og EU og enkeltstater har forlangt klarere bevis på Gülens skyld.

Erdoğan har vært kritisert for en autoritær maktbruk, både retorisk og med hensyn til kritikk i media. Det var få kritiske røster i media inntil Gülens medier vendte ham ryggen.

Dette har å gjøre med en indirekte kontroll over media. Tyrkiske medier er eid av et fåtall store korporasjoner med bred virksomhet. Kritiske journalister har blitt oppsagt av sine egne redaktører etter press fra eierne, som ikke vil miste kontrakter med staten eller Erdoğan-allierte i sin øvrige virksomheter. Journalister har også lite beskyttelse fordi fagorganiseringsgraden er svært lav, etter press fra eierne.

De største uavhengige og opposisjonelle avisene og mediekanalene har blitt stengt de senere årene, eller blitt overtatt av regjeringsvennlige eiere, etter straffesaker. Etter kuppforsøket i 2016 stengte staten mer enn 120 mediekanaler og fengslet flere hundre journalister for angivelig å støtte terrorisme. Journalister og aviser som har vært kritiske til statens politikk overfor kurderne eller krigen i Syria har blitt tiltalt og dømt for å støtte terrorisme. Erdoğan har også gjort utstrakt bruk av injuriesøksmål mot journalister og andre kritikere.

• Tyrkias samtidshistorie
• Tyrkia
• Tyrkias politiske system
• Gülen-bevegelsen