grosserer

I Norge var varehandel og andre næringer strengt regulert så vel i middelalderen som under eneveldet og langt inn på 1800-tallet. Handel i små partier til sluttbrukere var stort sett forbeholdt byborgere, som måtte ha handelsborgerskap, og enkelte handlende i landdistriktene, som var avhengige av kongelig bevilling (landhandlere). Etter hvert vokste det derfor fram en ny gruppe detaljister, høkere, særlig i byenes forsteder. Som bindeledd mellom vareprodusentene, høkerne og deres kunder ble det derfor behov for grossistene, som i løpet av 1800-tallet ofte ble betegnet som grosserere. I folketellingen for 1865 er det registrert i alt 17 personer med denne yrkestittelen i Christiania, og i litteraturen dukker betegnelsen første gang opp hos Arne Garborg i boken Mogning og manndom (1883).

I Danmark hadde betegnelsen vært i bruk siden begynnelsen av 1800-tallet, og i 1817 ble Grosserer-Societetet I København oprettet som interesseorganisasjon for storkjøpmennene i byen. Foreningen kjøpte i 1857 Københavns børs fra staten og eide den i nesten 150 år. Grosserer-Societetet fastsatte varepriser og valutakurser, og den oppnevnte medlemmer til Sø- og Handelsretten. Foreningen ble i 1987 avløst av Det Danske Handelskammer.

Med framveksten av arbeiderbevegelsen fra slutten av 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet ble grossererstanden i den sosialistiske agitasjonen og især i den radikale vittighetspressen oppfattet som urtypiske representanter for kapitalistklassen. De ble ofte fremstilt som velfødde, livsnytende eldre menn med «grosserermage», kostbare klær (sjakett og flosshatt eller røkejakke og kalott) og fet sigar, men men med lite borgerlig dannelse eller forståelse for de økonomiske og politiske motsetningene i samfunnet – kort sagt, som nyrike oppkomlinger, noe som nok også var riktig i en del tilfeller, men unyansert som karakteristikk av en hel gruppe.

• grossist
• en gros