fattigkasse

Den forbedringen av fattigomsorgen som fant sted i Norge fra midt på 1800-tallet kan ses fra flere innfallsvinkler. For det første hadde Norge sett en stor befolkningsvekst i første halvdel av århundret, med en økning på cirka 400 000 fra 1800 til 1850. Jordbruksnæringen, som de fleste på dette tidspunktet levde av, klarte ikke å livnære alle disse menneskene. Industrialiseringen og det store hamskiftet, som karakteriserer Norge på 1800-tallet, bidro på den ene siden til å legge grunnlaget at landet kunne bli en moderne velferdsnasjon. På den andre siden skapte det større økonomiske forskjeller mellom innbyggerne.

For det andre var Norge fra 1840 styrt av langt mer liberalistiske prinsipper enn tidligere, under Anton Martin Schweigaards (1806–1870) og Frederik Stangs (1808–1884) politiske ledelse. Dette ga økt vilje til innsats for å forbedre samfunnets sosiale orden. Viljen til å forbedre forholdene for fattige hang også sammen med de bevegelsene man så på kontinentet. Revolusjonene som rystet Europa midt på 1800-tallet (for eksempel februarrevolusjonen i 1848) ble generert av et opprør nedenfra, og man fryktet at den samme uro kunne bre seg til Norge. En forbedret fattigomsorg kunne dermed virke preventivt i forhold til opptøyer og revolusjoner. Fra 1850-tallet ble det derfor satt ned flere fattigkommisjoner, både på lokalt og nasjonalt nivå, som skulle utarbeide forslag til hvordan man skulle løse fattigdomsproblemet.

Imidlertid var det politisk uenighet om hvordan den voksende fattigdommen skulle løses. Sosialøkonom Torkel Halvorsen Aschehoug (1822–1909), som var medlem av flere fattigkommisjoner utover på 1850-tallet, mente at fattige prinsipielt ikke skulle hjelpes. Aschehoug gikk derfor inn for et avskrekkende fattigvesen, som skulle være så dårlig at fattige foretrakk å holde seg unna. Aschehougs innflytelse kan blant annet ses i at fattigloven som ble vedtatt i 1863 var vesentlig strengere når det gjaldt hvem som fikk fattigdomsomsorg enn hva fattigloven som ble vedtatt i 1845 var.

Fattigkassen ble administrert av de lokale fattigkommisjonene, som var det høyeste organet i kommunens fattigomsorg. Fattigkommisjonene var underlagt kretsstyrene, som hadde ansvaret for fattigvesenets virke i sin krets. Kretsstyrene hadde egne retningslinjer som beskrev hvordan de skulle forholde seg, samtidig som det ble gitt retningslinjer for bortsettelse av fattige mot godtgjørelse. Med fattigloven av 1845 ble sammensetningen av fattigkommisjonen endret. Mens man tidligere hadde sett at fattigkommisjonen var sammensatt av utvalgte borgere som gjerne var plukket ut av magistraten, i tillegg til sognepresten, ble det nå kommunestyrets oppgave å velge kommisjonens medlemmer. Dette ga et mer demokratisk system der bøndene fikk økt lokal innflytelse. Sognepresten var imidlertid fortsatt kommisjonens leder.

Fattigkommisjonens medlemmer hadde selv plikt til å holde oversikt over hvem i distriktet som skulle defineres som fattige, og hvilke behov disse hadde. Det var også medlemmenes oppgave å foreslå nye personer som kunne ha rett på forsørgelse, og å sørge for at støtten opphørte til personer som ikke lenger fylte kravene til offentlig økonomisk omsorg. Den enkelte fattigkommisjonen kunne selv bestemme hyppigheten i sine møter, alt etter hva behovet tilsa.

De som mottok hjelp fra fattigkassen måtte oppfylle et krav om at de helt klart ikke var i stand til å ta vare på seg selv. Det ble skilt mellom verdige og uverdige fattige, der de som var selvforskyldt trengende ble definert som uverdige og ikke hadde rett til fattighjelp.

Fattigkommisjonenes protokoller kan fortelle mye om hvem som mottok støtte fra fattigkassen, og hvilken støtte mottagerne fikk. En familie kunne få støtte til klespleie, reparasjoner og innkjøp av klær og sko. Man kunne få støtte til gravferd; til innkjøp av likkiste og graving. Det ble også bevilget penger til mat, korn og settepoteter. Enkelte kunne få støtte til reise for utvandring til Amerika, andre igjen mottok støtte til nødvendig legehjelp og medisiner.

Fattigkommisjonens protokoller inneholder også informasjon om de økonomiske vilkårene ved bortsetting, og også om reduksjon i støtte dersom den bortsatte eventuelt kunne gjøre nytte for seg. Søknadene til fattigkommisjonen forteller om stor nød og et liv i fornedrelse; det å være avhengig av støtte fra fattigkassen ble forbundet med stor skam.

Fram til 1919 var det nedfestet i Grunnloven at de som mottok støtte fra fattigkassen ikke hadde rett til å stemme ved politiske valg (§ 52d).

Eilert Sundt (1817–1885), som var medlem i fattigkommisjonen sammen med blant andre Torkel Aschehoug, gjorde en stor innsats for å dokumentere livet blant samfunnets fattige. Både Sundt og Aschehoug var i tillegg medlemmer av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme (stiftet i Christiania i 1851), og dette selskapets arbeid ga rikelig med muligheter til å fremme levestandarden for det brede lag i samfunnet.

Sundt er imidlertid mest kjent for sine mange sosiale undersøkelser rundt om i landet, men som Kirkedepartementets konsulent for fattigsaker var han fra siste halvdel av 1860-tallet ansvarlig for utarbeidelse av den offisielle fattigstatistikken. Som ansatt i departementet sendte Sundt jevnlig ut skrifter til de lokale fattigkommisjonene, «Blade til fattigkommissionerne», som inneholdt grundige instruksjoner for hvordan kommisjonene skulle arbeide for å dokumentere og forbedre forholdene for sine fattige. I tillegg til skjematiske opplysninger skulle statistikkene også gi friere opplysninger om forhold og omstendigheter som kunne ses i sammenheng med fattigvesenet. Opplysningene han fikk, utgjorde igjen grunnlaget for hans eget og personlige engasjement for de fattige. Dette kan blant annet ses gjennom flere artikler i tidsskriftet Folkevennen, som ble gitt ut av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme.

• fattigdom
• fattigvesen
• legd
• sosialhjelp

• Erhardt, Anna (2006), «Fattigvesenets utvikling på 1800-tallet – med blikk på Namdalen», i Norsk Museumstidsskrift, volum 2, andre utgave, side 57–75
• Norstrand, Leiv, Mellom to fattiglover: norsk fattigvesen 1863–1900. Hovedoppgave i historie. (Oslo: Universitetet i Oslo, 1976)
• Roos, Merethe 2016), Kraften i allmenn dannelse: Skolen som formidler av humaniora. Bidrag til en historisk lesning. Kristiansand: Portal forlag.
• Sogner, Sølvi (red. 2003), I gode og vonde dagar: familieliv i Noreg frå reformasjonen til vår tid. Oslo: Samlaget