Kristelig sosialisme, fellesbetegnelse for flere sosialreformatoriske bevegelser på 1800- og 1900-tallet som har villet anvende kristendommens moralske prinsipper på samfunnslivet. Noen av disse har tatt sikte på å innføre en sosialistisk samfunnsordning; andre har vært forsøk på å evangelisere arbeidermassene uten noe bestemt politisk program.

Bevegelsen har gjort seg sterkest gjeldende i Storbritannia. Arbeiderbevegelsen fikk der i 1840-årene tilslutning av en rekke betydelige kristne personligheter som Th. Carlyle, Ch. Kingsley og F. D. Maurice. I revolusjonsåret 1848 trådte de offentlig frem og utgav Politics for the People (1848), Tracts for Christian Socialists og tidsskriftet The Christian Socialist. Maurice ble som følge av sine politiske og religiøse synspunkter avsatt fra sitt professorat ved King's College, London, og han opprettet 1853 en kristen arbeiderhøyskole. De kristne sosialisters innsats fikk varige følger; arbeiderbevegelsen i Storbritannia har vært langt mer positivt innstilt overfor kirken enn i andre land, og flere biskoper har stilt seg på arbeidernes side i den sosiale kamp.

Innenfor den katolske kirke ble kristelig sosialisme først merkbar i Frankrike der F.-R. Laménnais gjorde seg til talsmann for radikale politiske anskuelser. Da hans program ble fordømt av paven, brøt han 1834 med kirken. Senere på 1800-tallet vokste det frem en «sosial katolisisme». Leo 13s encyklika Rerum novarum (1891), som anbefalte samfunnsreformer, var en støtte for den kristelige sosialisme. Pius 11 gav kravet om samfunnsreformer sin støtte, og Johannes 23 viste sympati i Mater et magistra (1961). En katolsk arbeiderbevegelse, Jeunesse ouvrière chrétienne (Kristen arbeiderungdom), hadde fra 1925 av stor tilslutning i Belgia og Frankrike. Arbeiderprestenes virksomhet ble anerkjent av Paul 6 i 1965 og har siden fått åpen støtte i det franske episkopat. Blant Tysklands katolikker ble bevegelsen innledet av den teologiske professor Fr. Baader 1835, og førte til opprettelsen av en katolsk fagbevegelse.

Prestene E. Hanssen og M. S. Hertzberg var viktige talsmenn for kristelig sosialisme i Norge. I 1939 ble Norges Kristne Arbeideres Forbund stiftet. Etter 1968 har kristne sosialister i Norge deltatt mer direkte i det politiske liv, delvis i allianse med Sosialistisk Venstreparti. Som svar på et brev fra 17 kristne sosialister uttalte bispemøtet i 1975 at kristne sosialister selvsagt har hjemstavnsrett i kirken, men understreket samtidig kravet om lojalitet overfor kirken.

Innenfor Kirkenes Verdensråd har sosialradikale synsmåter siden 1960-årene hatt en dominerende plass.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. april 2010 skrev Bernt Oftestad

Kristelig sosialisme er et svært uklart begrep som man kunne romme så mye. For Leo XIII var kristelig sosialisme det samme som sosiale reformer for arbeiderklassen og sikring av deres rettigheter overfor arbeidsgiverne.Kommunisme og (kirkekritiske)sosialdemokratiske retninger skulle bekjempes. I Norge er begrepet knyttet til Kristne arbeiders forbund og senere til de såkalte "kristensosialistene" på 1970-tallet og ut over. derfor blir det for upresist å anføre prestene Eugene Hansen og Mikael Hertzberg som talsmenn for kristelig sosialisme og rett etter vise til Kristne arbeiderers forbund. De to prestene var sterkt opptatt av "det sosiale spørsmål", et stående tema i norsk kirkeliv ved overgangen til 1900-tallet. Men sto langt fra sosialismen.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.