Forsamlingsfrihet, forsamlingsrett, retten til å komme sammen for å drøfte eller gi uttrykk for fellesinteresser; denne rett er i nær slekt med foreningsfrihet. Forsamlingsfrihet er blant de menneskerettigheter som er anerkjent i de fleste demokratiske land, og fastslått i FNs menneskerettighetserklæring av 1948 (art. 20), i Europarådets menneskerettighetskonvensjon av 1951 (art. 11) og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (art. 21).

I Norge ble forsamlingsfriheten uttrykkelig grunnlovsfestet med grunnlovsrevisjonen 13. mai 2014, da det ble vedtatt et nytt annet avsnitt i § 101 om at alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Forsamlingsfrihet gjelder imidlertid ikke uavkortet. Politivedtektene i de enkelte kommuner bestemmer som regel at forsamlinger, møter og lignende på offentlig sted må godkjennes av politiet eller varsles på forhånd. Under visse vilkår kan politiet også forby offentlige møter på privat grunn. For øvrig følger det av den vanlige lovgivning at forsamlinger som har et rettsstridig formål ikke er tillatt, jfr. § 330 i straffeloven.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.