Grunnleggerne av PIJ var palestinske studenter som møttes ved de egyptiske universitetene på 1970-tallet. Dette gjaldt særlig universitetet i al-Zagazig hvor de fleste av disse unge palestinerne studerte – blant annet PIJs første leder Fathi al-Shiqaqi og hans etterfølger Ramadan Abdallah Shallah.
Flere av PIJs grunnleggere hørte tidligere til de sekulære palestinske nasjonalistbevegelsene, som for eksempel PLO og Fatah, eller sympatiserte med dem. Likevel var det flere faktorer som bidro til at de i økende grad orienterte seg i en religiøs retning på 1970-tallet og omfavnet en spesifikk palestinsk variant av islamismen. Én faktor var det arabiske nederlaget for Israel i Seksdagerskrigen i 1967 og den svekkede troen på den sekulære pan-arabismen til Gamal Abdel Nasser.
En annen faktor var PLOs økende tvetydighet rundt sine opprinnelige posisjoner da Tipunktsprogram ble vedtatt 8. juni 1974. Tipunktsprogrammet åpnet opp for kun en delvis frigjøring av de okkuperte palestinske områdene og for andre midler enn væpnet kamp som grunnleggerne av PIJ var uenige i. Troen på PLO som et troverdig organisatorisk alternativ ble ytterligere svekket da den palestinske paraplyorganisasjonen ble tvunget til å evakuere fra Libanon og etablere hovedkvarter i Tunis, noe som gjorde PLO mindre relevant i de okkuperte palestinske områdene.
Grunnleggerne av PIJ ble også truffet av den regionale religiøse bølgen i Midtøsten som fulgte Seksdagerskrigen, og revolusjonen i Iran i 1979 forsterket følelsen av islam som troverdig frigjøringsideologi. I Egypt ble de palestinske studentene formet av diskusjonene om framtiden som herjet på de egyptiske universitetene blant studentene som hegnet til kommunismen, nasserismen eller den framvoksende islamismen. Det var på denne tiden al-Shiqaqi publiserte sine første ideologiske verker om religion, Palestina og kolonialismen i det globale sør i tidsskriftet Det islamske sammendrag (al-mukhtar al-islami). Disse tekstene utgjorde grunnlaget for det som ville bli ideologien til PIJ.
Selv om grunnleggerne av PIJ omfavnet islamismen, var de skeptiske til å bli med i Det palestinske muslimske brorskapet (forløperen til Hamas), den viktigste islamistbevegelsen i de okkuperte palestinske områdene. PIJ-grunnleggerne ønsket ikke bare at den palestinske islamistiske bevegelsen skulle delta i den væpnede kampen mot Israel, men også lede den etter PLOs svekkelse. Det palestinske muslimske brorskapet og dets de facto leder Ahmad Yassin prioriterte derimot å berede grunnen gjennom sosialt arbeid og misjonering. Yassin argumenterte for at en måtte vente med væpnet kamp til palestinerne hadde omfavnet religionen på ny.
På grunn av dette erklærte grunnleggerne av PIJ at det palestinske problemet på denne tiden var «nasjonalister uten islam og islamister uten Palestina»: Nasjonalistene prioriterte væpnet kamp, men ignorerte sine religiøse plikter, mens de palestinske islamistene prioriterte religiøs misjonering på bekostning av frigjøring av landet sitt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.