En variant av Palestinsk islamsk jihad sitt banner.
.
Lisens: CC BY 2.0

Islamsk jihad i Palestina, best kjent som Palestinsk islamsk jihad (PIJ), er en militant islamistisk organisasjon som kjemper for en selvstendig palestinsk stat.

Faktaboks

Også kjent som

Islamsk jihad, (PIJ); حركة الجهاد الإسلامي في فلسطين

PIJ ble grunnlagt på Gazastripen i 1981 og er aktiv i de palestinske selvstyreområdene, med hovedsete i Gaza. Flere land betrakter PIJ som en terrororganisasjon. Ziyad al-Nakhala har vært leder siden september 2018.

Bakgrunn

Nåværende leder av Palestinsk islamsk jihad, Ziyad al-Nakhala.
/Reuters/NTB.
Rekrutteringen av fengslede militante fra PLO og andre sekulær-nasjonalistiske palestinske organisasjoner var viktig for PIJs overgang til væpnet kamp. Issam Brahma (til venstre) var medlem av Fatah da han ble rekruttert i israelsk fengsel i 1986 og etablerte i 1990 den første PIJ-cellen på Vestbredden.

Grunnleggerne av PIJ var palestinske studenter som møttes ved de egyptiske universitetene på 1970-tallet. Dette gjaldt særlig universitetet i al-Zagazig hvor de fleste av disse unge palestinerne studerte – blant annet PIJs første leder Fathi al-Shiqaqi og hans etterfølger Ramadan Abdallah Shallah.

Flere av PIJs grunnleggere hørte tidligere til de sekulære palestinske nasjonalistbevegelsene, som for eksempel PLO og Fatah, eller sympatiserte med dem. Likevel var det flere faktorer som bidro til at de i økende grad orienterte seg i en religiøs retning på 1970-tallet og omfavnet en spesifikk palestinsk variant av islamismen. Én faktor var det arabiske nederlaget for Israel i Seksdagerskrigen i 1967 og den svekkede troen på den sekulære pan-arabismen til Gamal Abdel Nasser.

En annen faktor var PLOs økende tvetydighet rundt sine opprinnelige posisjoner da Tipunktsprogram ble vedtatt 8. juni 1974. Tipunktsprogrammet åpnet opp for kun en delvis frigjøring av de okkuperte palestinske områdene og for andre midler enn væpnet kamp som grunnleggerne av PIJ var uenige i. Troen på PLO som et troverdig organisatorisk alternativ ble ytterligere svekket da den palestinske paraplyorganisasjonen ble tvunget til å evakuere fra Libanon og etablere hovedkvarter i Tunis, noe som gjorde PLO mindre relevant i de okkuperte palestinske områdene.

Grunnleggerne av PIJ ble også truffet av den regionale religiøse bølgen i Midtøsten som fulgte Seksdagerskrigen, og revolusjonen i Iran i 1979 forsterket følelsen av islam som troverdig frigjøringsideologi. I Egypt ble de palestinske studentene formet av diskusjonene om framtiden som herjet på de egyptiske universitetene blant studentene som hegnet til kommunismen, nasserismen eller den framvoksende islamismen. Det var på denne tiden al-Shiqaqi publiserte sine første ideologiske verker om religion, Palestina og kolonialismen i det globale sør i tidsskriftet Det islamske sammendrag (al-mukhtar al-islami). Disse tekstene utgjorde grunnlaget for det som ville bli ideologien til PIJ.

Selv om grunnleggerne av PIJ omfavnet islamismen, var de skeptiske til å bli med i Det palestinske muslimske brorskapet (forløperen til Hamas), den viktigste islamistbevegelsen i de okkuperte palestinske områdene. PIJ-grunnleggerne ønsket ikke bare at den palestinske islamistiske bevegelsen skulle delta i den væpnede kampen mot Israel, men også lede den etter PLOs svekkelse. Det palestinske muslimske brorskapet og dets de facto leder Ahmad Yassin prioriterte derimot å berede grunnen gjennom sosialt arbeid og misjonering. Yassin argumenterte for at en måtte vente med væpnet kamp til palestinerne hadde omfavnet religionen på ny.

På grunn av dette erklærte grunnleggerne av PIJ at det palestinske problemet på denne tiden var «nasjonalister uten islam og islamister uten Palestina»: Nasjonalistene prioriterte væpnet kamp, men ignorerte sine religiøse plikter, mens de palestinske islamistene prioriterte religiøs misjonering på bekostning av frigjøring av landet sitt.

Grunnleggelse og vekst

Grunnleggerne av PIJ (fra venstre): Fathi al-Shiqaqi, Ramadan Abdallah Shallah, ukjent og Nafidh Azzam som unge studenter i Egypt på 1970-tallet
PIJs andre leder fra 1995, Ramadan Abdallah Shallah, som ung student i Egypt på 1970-tallet.

PIJ ble grunnlagt på Gazastripen i 1981 etter at de palestinske studentene flyktet tilbake til Palestina i kjølvannet av drapet på den egyptiske presidenten Anwar al-Sadat. Selv om de ikke var delaktige i drapet, fryktet palestinerne at de ville bli tatt i de egyptiske myndighetenes massarrestasjoner av islamister i Egypt.

PIJ opererte ikke de første årene med et formelt navn eller en klar organisasjonsstruktur. Det var først med utbruddet av den første intifadaen i 1987 at bevegelsen erklærte navnet som vi kjenner i dag. Likeså gjennomførte ikke PIJ noen kjente væpnede angrep før 1984. De tre første årene ble heller brukt på å rekruttere nye medlemmer på Gaza-stripen og gå inn i hard polemikk mot Det palestinske muslimske brorskapet.

I begynnelsen var det særlig tre grupper PIJ klarte å rekruttere. Den første gruppen var palestinske studenter som ble rekruttert på universitetene og skolene på Gaza-stripen. Den andre gruppen var sekulær-nasjonalistiske geriljakrigere i israelske fengsler som hadde blitt arrestert for sine væpnede aksjoner for blant annet PLO eller Folkefronten for Palestinas frigjøring (PLFP). Mange av disse var blitt desillusjonert av de samme årsakene som PIJs grunnleggere. PIJs nåværende leder, Ziyad al-Nakhala, ble rekruttert til bevegelsen fra denne gruppen.

De nyrekrutterte geriljakrigerne var viktig for omdannelsen av PIJ fra studentbevegelse til væpnet geriljagruppe på grunn av sin tidligere erfaring med voldsutøvelse, våpen og geriljataktikk. En tredje og senere gruppe med rekrutter var unge palestinske aktivister som ble vervet av PIJ under den første intifadaen. Bevegelsen hadde således mellom 2000 og 3000 medlemmer på slutten av 1980-tallet.

PIJs fall og tilbakekomst

PIJ gjennomførte flere selvmordsaksjoner på 1990- og 2000-tallet. Bildet viser Mahmud al-Zatma, bevegelsens viktigste bombemaker, som klargjør en bombe under den andre intifadaen.

I protest mot Oslo-avtalen og mot fredsforhandlingene mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel gjennomførte PIJ sitt første selvmordsbombeangrep i 1993. Selvmordsangrepene kom i tillegg til annen type vold gjennomført av PIJ-aktivister, som knivstikkinger, skyteaksjoner og veibomber.

PIJs mest kjente selvmordsbombing ble gjennomført 22. januar 1995 da to selvmordsbombere detonerte bombevestene sine ved et busstopp ved Beit Lid i Israel. 19 israelere ble drept. Dette angrepet fikk den daværende israelske statsministeren Yitzhak Rabin til å signere drapsorderen på al-Shiqaqi som ble likvidert av Mossad på Malta 26. oktober 1995.

Ramadan Abdallah Shallah tok så over som ny leder for PIJ. Etter Oslo-avtalen i 1993 ble PIJ slått hardt ned på av De palestinske selvstyremyndighetene og dens sikkerhetsstyrker, og bevegelsen lå i stor grad med brukket rygg fra 1995 fram til årtusenskiftet.

Da den andre intifadaen brøt ut i september 2000, fikk PIJ større spillerom og spilte en sentral rolle i volden som utspant seg, blant annet med flere selvmordsbombinger. Selv om sikkerhetssamarbeidet mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene presset PIJ under jorda etter den andre intifadaen i 2005, bidro opprøret på midten av 2000-tallet til at bevegelsen på ny etablerte seg i de okkuperte palestinske områdene.

PIJ i nyere tid

PIJ har vokst på Gaza-stripen etter Hamas tok over i 2007, og er i dag den nest største væpnede gruppa der.
.
Lisens: CC BY 2.0

PIJ har vokst kraftig på Gaza-stripen etter at Hamas tok makten der i 2007, og i dag er bevegelsen den tredje største væpnede gruppa i de okkuperte palestinske områdene og den nest største bevegelsen i Gaza. PIJ har dermed spilt en viktigere militær rolle i Gaza og har vært sentral i senere militære konflikter, blant annet under Operation Warm Winter og Operation Cast Lead i 2008, Operation Pillar of Cloud i 2012 og Operation Protective Edge i 2014. I august 2021, under Operation Breaking Dawn, var PIJ i stand til å gå i konflikt med Israel uten andre væpnede palestinske faksjoner.

En av de viktigste årsakene til PIJs vekst er misnøye med de andre palestinske faksjonene som Hamas og Fatah. Bevegelsen fikk for eksempel flere medlemmer fra begge disse bevegelsene i 2007 da Gaza opplevde voldelige sammenstøt mellom Fatah og Hamas. Videre har PIJ tjent på voksende misnøye mot Hamas som i større grad blir holdt ansvarlig for de tjenestene de klarer å tilby sivilbefolkningen. Hamas har for eksempel forsøkt å begrense væpnet aktivitet mot Israel for å forhindre stengte grenseoverganger. Dette har ført til væpnede sammenstøt mellom PIJ og Hamas' sikkerhetsstyrker når sistnevnte har forsøkt å forhindre rakettutskytninger fra Gaza.

Politisk

PIJs andre leder og medgrunnlegger, Ramadan Abdallah Shallah, gjorde det klart da han overtok i 1995 at det ikke ville være noen forhandlinger med Israel eller aksept for en tostatsløsning.
På 1980-tallet kom grunnleggerne av PIJ i konflikt med Ahmad Yassin, Det palestinske muslimske brorskapets de facto leder, på grunn av spørsmålet om væpnet kamp mot Israel.
.
Lisens: CC BY 2.0

PIJ deltar ikke i ordinær politisk virksomhet som for eksempel valg til den palestinske nasjonalforsamlingen eller i det palestinske presidentvalget. Bevegelsen avviser ikke demokrati eller demokratiske mekanismer, men ønsker ikke å delta i valg som den mener legitimerer Oslo-avtalen eller den israelske okkupasjonen. Derimot erklærer PIJ at den støtter demokratiske valg etter frigjøring.

PIJ er således ikke en tradisjonell politisk aktør, men en væpnet bevegelse som argumenterer for at kun væpnet kamp kan frigjøre de palestinske områdene. Bevegelsen anerkjenner ikke staten Israels legitimitet og arbeider for at en palestinsk stat skal etableres både på Gaza-stripen, Vestbredden og i dagens Israel. Ergo anerkjenner PIJ heller ikke fredsforhandlinger eller politisk dialog med Israel som et virkemiddel for en varig løsning av konflikten, men bevegelsen har framforhandlet avtaler med Israel om midlertidige våpenhviler.

Både jøder og kristne vil være en del av den framtidige palestinske nasjonen ifølge PIJ. Bevegelsen har erklært at den ikke er i konflikt med jøder utenfor Israel og Palestina, men at den slåss mot dem som den oppfatter som okkupanter av palestinsk land. Likeså har PIJ uttalt at palestinske kristne har lov å bli medlem av organisasjonen selv om det er uvisst om den har klart å rekruttere noen fra denne religiøse gruppen. Det er likevel flere motsigelser og tvetydigheter i bevegelsens politiske tekster, og det er spørsmål om religiøse minoriteter vil ha samme rettigheter som den muslimske majoritetsbefolkningen eller ikke i PIJs idealsamfunn.

Selv om PIJ blir sett på som en radikal bevegelse i Vesten, blir den av mange palestinere sett på som en moderat stemme i intra-palestinsk politikk på grunn av dens forsøk på å begrense vold mellom Fatah og Hamas. PIJ har således hatt flere meglingsinitiativ for å forhindre vold i det palestinske samfunnet. PIJ har gjort det klart at vold kun skal utøves mot israelske mål og at interne palestinske stridigheter svekker den palestinske motstandskampen.

Det ensidige fokuset på væpnet kamp har historisk sett ført til færre spenninger mellom PIJ og den palestinske sivilbefolkningen enn Hamas. For eksempel fremmedgjorde Hamas flere på Gazastripen med sin misjonering under den første intifadaen med offentlig reprimande av ugifte par som holdt hender, palestinsk ungdom som gikk kledd usømmelig, eller annen umoralsk oppførsel. PIJ har derimot i liten grad blandet seg inn i valg av klesdrakt eller andre religiøst-moralske spørsmål som den oppfatter som en distraksjon fra den palestinske væpnede kampen.

Ideologi

Fathi al-Shiqaqi var PIJs viktigste tenker, og hans historiske og økonomiske analyser av Israel og vestlig kolonialisme utgjør bevegelsens ideologiske grunnstamme.

PIJs ideologi er i stor grad et resultat av den spenningen som oppstod på 1960- og 1970-tallet mellom palestinsk sekulær-nasjonalistiske geriljabevegelsers politiske kamp på den ene siden og omfavnelsen av religion som frigjøringsideologi på den andre. Det var i stor grad denne spenningen bevegelsens grunnleggere forsøkte å løse i sine studiesirkler og i sine ideologiske tekster da de møttes som unge studenter.

Som sådan avviste Fathi al-Shiqaqi og hans følgesvenner aldri PLO eller Det palestinske muslimske brorskapet i sin helhet. PLO ble avvist på grunn av sin sekularisme og økende villighet til å forhandle med Israel mens Brorskapet ble avvist for sin manglende vilje til å begynne væpnet kamp mot Israel. Som sådan var PIJ aldri en distinkt ny ideologisk retning i palestinsk politisk tenkning, men heller en omformulering av allerede eksisterende palestinske ideologier og politisk tenkning.

Selv om PIJ bruker religiøse referanser og språkdrakt, adopterte PIJ i stor grad den anti-koloniale ideologien formulert av de palestinske sekulær-nasjonalistiske gruppene i PLO. PIJ ser for eksempel ikke på kampen mot Israel som utelukkende en religiøs kamp, men som en kamp mellom vestlig kolonialisme og de undertrykte i det globale sør. I PIJs ideologiske verden ble Israel etablert av de vestlige kolonimaktene for å sikre vestlig økonomisk, politisk og kulturelt hegemoni i det globale sør generelt og den islamske verden spesielt.

Al-Shiqaqi argumenterte derfor for at Israel ikke var utelukkende en okkupasjonsmakt, men den forlengede armen til vestlig kolonialisme og en garantist for fortsatt arabisk og muslimsk avhengighet av vesten. Så lenge Israel eksisterte, vil det globale sør og den islamske verden aldri kunne oppnå ekte uavhengighet. Kun ved å fjerne staten Israel ville de undertrykte oppnå reell frigjøring, og det er derfor ikke mulig for PIJ å akseptere en tostatsløsning.

I majoriteten av al-Shiqaqis ideologiske tekster referer han således ikke til Koranen eller religiøse tekster for å forklare Israels okkupasjon av palestinerne, men til historiske og økonomiske drivkrefter. Denne sekulære anti-koloniale analysen i kombinasjon med et lignende fokus på væpnet kamp som Fatah på 1960-tallet, har gjort at PIJ i noen sammenhenger blir omtalt som den andre Fatah-bevegelsen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Skare, Erik (2021) A History of Palestinian Islamic Jihad: Faith, Awareness, and Revolution in the Middle East. Cambridge University Press.
  • Skare, Erik (2021) Palestinian Islamic Jihad: Islamist Writings on Resistance and Religion. I.B. Tauris.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg