Golda Meir, russiskfødt sionistleder og israelsk politiker; blant pionerene i oppbyggingen av det sionistiske samfunn i Palestina, og en av staten Israels grunnleggerne. Meir representerte det sosialdemokratiske partiet Mapai (senere Arbeiderpartiet) i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset fra 1949 til 1974, og tjenestegjorde i flere regjeringer før hun ble Israels fjerde statsminister i 1969, til hun gikk av i 1974.

Meir var en av den moderne sionistbevegelsen og den nye statens mest markante politiske ledere, fra hun innvandret til Palestina i 1921 til hun døde i Israel i 1978.

Golda Meir het opprinnelig Golda Mabovitsj, til hun i 1917 giftet seg med Morris Meyerson. Som følge av en hebraiseringspolitikk ble etternavnet på 1950-tallet endre til Meir. Oftest ble hun, etter eget ønske, bare kalt Golda.

Golda Meir ble født i Kiev, i det daværende russiske riket. Familien bodde deretter en kort tid i Pinsk før den emigrerte til USA. Fra 1906, til hun innvandret i det daværende britiske mandatområdet Palestina i 1921, var hun for det meste bosatt i Milwaukee, Wisconsin. Der gikk hun på Fourth Street Grade School (nå Golda Meir School), deretter på North Division High School, etterfulgt av lærerutdanning ved Wisconsin State Normal School (1916). I en tid arbeidet hun som lærer.

Allerede som ung i USA engasjerte seg hun politisk, i den sionistiske arbeiderbevegelsen. Dette førte til at hun i 1921 tok del i den jødiske innvandringen til Palestina. Der sluttet hun seg til den sionistiske og sosialistiske kibbutz-bevegelsen, og var for en kort tid tilknyttet kibbutz Merhavia i Jezreel-dalen, før hun og ektemannen i 1924 flyttet til Tel Aviv, og deretter til Jerusalem. Hun bodde deretter vekselvis i de to byene, mest i Tel Aviv.

Meir var sionist, ateist og sosialist, og tilhørte hele livet den israelske arbeiderbevegelsen. Hun var først tilknyttet dens kvinnebevegelse; i årene 1928–1934 som tillitsvalgt i Moetzet Hapaolot (Arbeidende kvinners forening), hvorav de to siste som utsending til USA. Da, og i andre funksjoner senere i sitt politiske liv, ble hun ofte brukt for å fremme den sionistiske sak og Israels interesser i USA. Ikke minst etter opprettelsen av staten Israel i 1948 spilte hun en sentral rolle i å samle inn penger fra det jødiske samfunn i USA, både for å finansiere forsvar og for oppbygging av staten.

Hun var valgt delegat til den andre kongressen til den israelske landsorganisasjonen Histadrut i 1922, og hadde senere, mellom 1929 og 1946, flere sentrale posisjoner der, inklusive som medlem av eksekutivkomiteen, Va'ad Hapoel. Derved ble hun en av de mest innflytelsesrike politiske ledere i Palestina. Deretter ledet hun den politiske avdelingen i Jewish Agency for Palestine i perioden 1946–1948. På 1920-tallet ble hun engasjert i oppbyggingen av et paramilitært forsvar, inklusive Hashomer og Haganah, som var underlagt Histadrut; deretter Palmach. Hun deltok på flere konferanser i Europa på 1930-tallet, da nazismen vokste fram. I Palestina brøt arabiske opprør ut. Forut for, under og etter andre verdenskrig var Meir delaktig i smugling av forfulgte jøder til Palestina.

Meir var blant de sionistiske lederne som i 1936 ble intervjuet av Peel-kommisjonen som vurderte, og anbefalte, en deling av mandatområdet i en jødisk og en arabisk stat. Hun motsatte seg planen, som ga den tiltenkte jødiske staten, etter hennes oppfatning, for lite plass for en videre innvandring, men den arabiske befolkningen hadde plass i arabiske stater. Etter Holocaust beklaget hun at hun ikke hadde støttet en deling. Under krigen var hun blant de jødiske ledere som anmodet allierte stater om å bombe veier og jernbane til Auschwitz.

Forut for etableringen av Israel, ledet hun i 1947 en komité som vurderte behovet for bemanning av et nasjonalt forsvar. Hun var også utsending, forkledd og i hemmelighet, til kong Abdullah 1 av Transjordan. Det var et forsøk på å få ham til akseptere at Israel ble opprettet, og forhindre at han ble med i en ventet krig etter statsdannelsen.

Da staten Israel ble proklamert i mai 1948 var Meir blant de som underskrev selvstendighetserkæringen. Under krigen som fulgte ledet hun blant annet en komité med ansvar for sikkerhetsspørsmål i Jerusalem.

I 1948–1949 var Meir Israels første diplomatiske utsending (minister) til Sovjetunionen. Derigjennom fikk hun forsterket sin interesse for og senere støtte til sovjetiske jøder.

Ved valget i 1949 ble Meir innvalgt i Knesset for Mapai, og forble parlamentsmedlem til 1974. Som en av den sionistiske arbeiderbevegelsens mest sentrale lederne, nært knyttet til dens leder, og Israels første statsminister, David Ben-Gurion, ble hun etter oppholdet i Moskva medlem av regjeringen. Fra 1949 til 1956 var hun arbeidsminister; deretter (1956–1966) utenriksminister. Som arbeidsminister videreførte hun sitt arbeid fra fagbevegelsen, blant annet med å ta imot det økende antall innvandrere fra en rekke land, som på 1950-tallet og deretter kom til Israel. Før dette var hun engasjert i mottak av overlevende etter holocaust. Som utenriksminister måtte hun umiddelbart håndtere Suezkrisen i 1956. Som utenriksminister var hun blant annet engasjert i etablering av Israels bistandsprogram til Afrika, og å opprette diplomatiske forbindelser med afrikanske stater. Hun var motstander av apartheid-regimet i Sør-Afrika, og nektet å besøke landet, til tross for en betydelig jødisk befolkning der.

I 1966 trakk hun seg fra regjeringen, hvorpå hun ble valgt til generalsekretær i Mapai, til hun i 1969 etterfulgte Levi Eshkol som statsminister. Hun videreførte samlingsregjeringen som var dannet etter Seksdagerskrigen i 1967, da de tre partiene Mapai, Rafi og Ahdut HaAvoda dannet Arbeiderpartiet.

Meir ledet Israel i en krevende periode tidlig på 1970-tallet. Det var en de facto krig med Egypt (utmattelseskrigen), og det kom til flere alvorlige terroraksjoner utført av palestinske grupper, inklusive flykapringer og angrepet på den israelske troppen under OL i München i 1972. Deretter kom krigen med Egypt og Syria – Oktoberkrigen – i 1973. Israel viste seg mangelfullt forberedt på denne, og led innledningsvis store tap, før de egyptiske og syriske styrkene ble drevet tilbake. Regjeringen ble i offentligheten og av opposisjonen kritisert for håndteringen av opptakten til krigen. Statsminister Meir gikk imidlertid klar av kritikken i den offentlige Agranat-kommisjonen, som la ansvaret på den militære ledelse – som hadde forsikret Meir om at krigsfaren ikke var overhengende og at omfattende mobilisering ikke var nødvendig.

Golda Meir tok konsekvensene av krigen, mer enn kritikken av håndteringen, inn over seg, og valgte mye på grunn av dette i 1974 å gå av – og gå ut av toppolitikken. Til dette kom at hun gjennom mange år hadde vært alvorlig syk, med flere lidelser, inklusive lymfekreft.

Golda Meir var en innflytelsesrik del av de indre sirkler i den sionistiske arbeiderbevegelse i Palestina særlig på 1930-tallet, og i den israelske politiske ledelse etter statens opprettelse i 1948 og til godt etter at hun trådte ut av offentlige verv. Hun er derved en av de israelske politikere, ved siden av andre veteraner som David Ben-Gurion og Shimon Peres, som var i ledende stillinger lengst – helt fra pionértida og inn i den moderne statsdannelsen.

Meir spilte en aktiv rolle i de mange maktkampene i den israelske arbeiderbevegelsen. Med unntak av en kortere periode på 1960-tallet var hun en av Ben-Gurions nærmeste allierte. Ben-Gurion fremmet samtidig Peres, som Meir ikke hadde tillit til, som framtidig leder. Hun tok ham likevel inn i sin regjering. Det samme gjaldt Moshe Dayan, som i 1973 var hennes forsvarsminister, og bidro til den innledende krisen under Oktoberkrigen.

Sosialisten og sionisten Meir ønsket å bygge et nytt samfunn i Palestina, innenfor rammen av en egen stat der det jødiske folk kunne føle trygghet etter hundreårs forfølgelse. Ved selv å komme fra det gamle Russland forble hun preget både av pogromene der, og deretter av holocaust i Europa. Som andre sionistiske ledere av denne generasjon kom holocaust til å prege Meir og hennes politikk. Hun var både opptatt av at alle jøder skulle kunne innvandre til Israel, og at den nye staten skulle gi dem sikkerhet. Det innebar en hard linje mot arabiske nabostater og, senere, palestinsk nasjonalisme. Hun hadde lenge et vanskelig forhold til det nye Vest-Tyskland, og var derfor motstander av at Israel skulle forhandle om, og akseptere, erstatning derfra, men stemte til slutt for. Hun stemte for at dødsdommen som en israelsk domstol i 1962 ila den nazistiske lederen Adolf Eichmann skulle eksekveres (fullbyrdes).

Samtidig søkte hun allerede fra før Israels etablering å finne politiske løsninger som kunne sikre fred med arabiske stater. Forutsetningen, som var uakseptabel for disse, var at Israel skulle få leve i fred, og at fredsforhandlinger skulle skje ved direkte kontakt. Hun var over lang tid selv delaktig i slik, dog hemmelig, direkte kontakt med Jordans kong Hussein 1, men bare indirekte med Egypts nye president Anwar al-Sadat, da hun selv var blitt statsminister. Med USAs sikkerhetspolitiske rådgiver Henry Kissinger som mellommann utvekslet hun følere med Sadat, og kom etter Oktoberkrigen til å fundere på om det ikke kom en klar invitt fram ham i 1970, som kanskje kunne ha avverget krigen.

Golda Meir er framholdt som avvisende til eksistensen av et palestinsk folk, og som kompromissløts mot en palestinsk statsdannelse. Som ikke-troende jøde var hun ikke opptatt av at Israel måtte innbefatte de bibelske områdene i Judea og Samaria (Vestbredden), som Israel okkuperte i 1967, og var rede til at dette området kunne tilbakeføres til arabisk styre. Men hun mente at den arabiske befolkningen i det tidligere mandatområdet Palestina ikke var mer palestinere enn andre som bodde der på den tiden – og at en arabisk statsdannelse måtte være den samme som den jordanske. Meir avviste at det fantes et palestinsk folk med egen, nasjonal identitet, og hun er i ettertid kritisert for ikke godt nok å ha fanget opp denne politiske utviklingen. Det samme gjaldt den sosiale ulikheten mellom grupper i det israelske samfunnet, særlig de vanskelige kårene de fleste jødiske innvandrere fra arabiske land (de såkalte orientalske jødene; sefardim) levde under. Det var ikke minst misnøye med Arbeiderpartiet blant disse som førte til at høyrepartiet Likud, under Menachem Begin, kom til makten etter valget i 1977.

  • Francine Klagsbrun (2017). Lioness. Golda Meir and the Nation of Israel. Schocken Books.
  • Meron Medizin (2017). Golda Meir: A Political Biography. De Gruyter.
  • Golda Meir (1976). Mitt liv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.