Israels befolkning

Helt siden sionistbevegelsen først begynte å jobbe systematisk for opprettelsen av en jødisk stat i Palestina, var tilrettelegging for jødisk innvandring til området en av bevegelsens viktigste oppgaver. Innvandring til Israel blir på hebraisk omtalt som å gjøre aliyah, som betyr å «reise opp». Innvandringen før opprettelsen av staten Israel fant sted i ulike såkalte aliyah-bølger, og de nye innvandrerne kom i all hovedsak fra Øst-Europa og Russland. Men livet i Palestina var hardt, og mange som kom ombestemte seg og reiste derifra igjen. Til tross for sionistbevegelsens iherdige innsats med å få jøder til å flytte til området var det likevel ikke flere enn cirka 800 000 jøder ved statens første folketelling etter opprettelsen i mai 1948.

Fra 1948 fortsatte det målrettede arbeidet med å «samle inn» alle verdens jøder, og bringe dem «hjem» til Israel. Allerede i uavhengighetserklæringen ble det slått fast at det nye landet ville «åpne sine porter» for alle jøder som ville komme dit. To år senere ble dette vedtatt som lov. «Tilbakevendelsesloven», og ikke minst definisjonen den legger til grunn for å fastslå hva det er som gjør en jødisk person jødisk, har lenge vært et svært omdiskutert tema blant jøder verden over. Den ortodokse tolkningen ble gjeldende prinsipp i innvandringslovverket – man må enten være født av en jødisk mor, eller ha konvertert i henhold til ortodoksiens prinsipper. Den omfattende innvandringen gjorde at Israels befolkning ble stadig mer sammensatt. Dette ga den nyetablerte staten store utfordringer – både økonomisk og sosialt.

Folketallet i Israel økte dramatisk allerede utover 1950-tallet, og doblet seg i statens to første leveår. I denne perioden ankom først og fremst jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika. De arabiske jødene kom fra land som var i åpen konflikt og krig med Israel – fra Jemen, Syria, Egypt, Marokko, Tunisia og Libya samt flere tusen persiske jøder fra Iran. Noen kom frivillig, andre som flyktninger for egen maskin, og atter andre ble hentet av Israel. De som kom fra land i Midtøsten og Nord-Afrika omtales med sekkebetegnelsen sefardim eller mizrahim – som betyr «de østlige» på hebraisk.

Da de «østlige» jødene begynte å strømme til landet, var det til et samfunn hvor majoriteten av de som bodde der fra før hadde røtter i Europa og Russland. De europeiske jødene omtales som ashkenasim (ashkenas betyr «tysk» på hebraisk).

For mange av de arabiske jødene ga det trygghet å komme til Israel, men det var likevel en krevende omveltning for dem å finne sin plass i den nyetablerte staten. Ashkenasi-jødene dominerte i politikken, i kulturlivet og i samfunnet for øvrig, og så ofte ned på sine nye landsmenn. Delvis skyldtes dette de store kulturelle forskjellene mellom dem, og delvis skyldtes vanskene at de arabiske jødene hadde sine opphav i land som var Israels uttalte erkefiender. For en arabisk jøde som ville passe inn i Israel på den tiden var det nesten umulig å ikke bryte de fleste båndene til sitt opprinnelige hjemland. Det arabiske språket og kulturen de bar med seg var fremmed og ble ofte mistenkeliggjort. For å finne sin rettmessige plass i sitt nye hjemland måtte de arabiske jødene derfor kvitte seg med sin arabiske bakgrunn så godt det lot seg gjøre, og for å kompensere ble også mange av misrakhim-jødene svært dedikerte sionister.

Innenfor den jødisk-israelske befolkningen definerer man vanligvis folk etter trosretning innenfor jødedommen: reformjødedom, konservativ jødedom og ortodoks jødedom. I tillegg til disse tre hovedretningene er mange jøder ikke-troende, og tenker på sin jødiskhet som noe kulturelt, ikke religiøst. Slik er det også med Israels jødiske befolkning, som utgjør omtrent 75 prosent av innbyggerne i landet. 12,5 prosent av disse omtales som haredim/ultraortodokse. Israels ultraortodokse er den delen av befolkningen som vokser raskest, med i gjennomsnitt 7,1 barn per familie (2019). Ifølge beregningene til det israelske statistikkbyrået vil de ultraortodokse utgjøre 16 prosent av befolkningen i 2030. I alle spørsmål som gjelder borgernes personlige status, som for eksempel giftermål, skilsmisse, gravferd og konvertering er det det ortodokse sjefsrabbinatet som har makt og myndighet.

1,8 millioner mennesker – om lag 20 prosent av befolkningen i Israel – er palestinske israelere. De er ikke jødiske, men kristne, muslimer og drusere.

De palestinske israelerne ble innbyggere av den jødiske staten da hjemstedene deres over natten ble en del av det israelske territoriet i mai 1948. De har ordinært israelsk statsborgerskap, og kan derfor både stille til politiske valg og avgi sin stemme. I praksis har de imidlertid blitt behandlet som annenrangs borgere i Israel. De står på siden av majoritetssamfunnet i mange saker og er utenfor det som kanskje er den viktigste nasjonsbyggingsinstitusjonen i Israel – det israelske forsvaret. Tjenestegjøring i forsvaret har siden 1948 vært brukt av myndighetene som integreringsverktøy, og de som står utenfor denne ordningen står i realiteten ofte på utsiden av storsamfunnet.

Status for palestinske innbyggere i Øst-Jerusalem er enda mer komplisert. Her lever palestinerne i den delen av Jerusalem som Israel erobret i 1967. Til tross for at det ikke er internasjonalt anerkjent, ser Israel på området som sitt og håndhever israelsk lov og rett i hele byen. Palestinerne i Øst-Jerusalem har ikke israelsk statsborgerskap, men et eget ID-kort som innebærer at de har oppholdstillatelse og noen – men ikke fulle – borgerrettigheter. I 2019 utgjorde disse rundt 340 000 mennesker, omtrent 38 prosent av Jerusalems totale innbyggertall.

Kategorien «andre» utgjør litt under fem prosent av den totale befolkningen (434 000 i 2019), og består stort sett av ikke-jøder som har innvandret til landet via familiegjenforening eller som en del av tilbakevendelsesloven, men som ikke regnes som jødiske i henhold til statens ortodokse bestemmelser.

Omtrent fem prosent av Israels befolkning er bosatt i jødiske bosetninger, eller såkalte utposter, på palestinsk område. Ifølge bosetterbevegelsens egne tall var det drøyt 460 000 jødiske bosettere på den palestinske Vestbredden ved utgangen av 2019. Disse bosettingene er ulovlige etter internasjonal lov, og fordømmes av FN og de fleste land i verden. Utpostene er ulovlige også etter Israels egne lover. Likevel har antallet bosettere steget jevnt siden Israel erobret og okkuperte Vestbredden i 1967, med både praktisk, økonomisk, moralsk og militær støtte fra israelske myndigheter. Totalt er det 131 bosetninger og rundt 110 utposter på Vestbredden (2019). De to største bosetningene er Modiin Illit og Beitar Illit, som er ultraortodokse byer og hjem for til sammen cirka 100 000 mennesker.

I tillegg til de 460 000, kommer rundt 300 000 jødiske israelere som er bosatt i Øst-Jerusalem. Israel teller ikke selv med disse i bosettingsregnskapet, ettersom de regner landområdet som sitt eget. Annekteringen av Øst-Jerusalem er imidlertid ikke anerkjent av det internasjonale samfunnet, og antall bosettere her bør derfor også regnes med i totalen.

Drøyt 8000 jødiske bosettere hadde sine hjem på den palestinske Gazastripen da samtlige ble tvangsevakuert av israelske myndigheter i 2005.

Israels offisielle språk er hebraisk. Før sionistbevegelsen begynte sitt arbeid med å etablere staten, var hebraisk bare brukt til religiøse formål. Men behovet for et samlende språk var sterkt for den gryende nasjonalistbevegelsen, og de fikk dermed satt i gang utviklingen av et felles, moderne hebraisk til bruk i det jødiske samfunnet i Palestina. I 70 år etter 1948 var også arabisk offisielt språk, men dette ble fjernet ved vedtak av en omstridt lov i juli 2018. Arabisk er nå regnet som et språk med «spesiell status» i landet.

• Israels geografi
• Økonomi og næringsliv i Israel
• Opprettelsen av staten Israel
• Israels historie
• Israels samtidshistorie