Israels befolkning

Israels folketall var i 2005 nær 6,3 mill. inkludert ca. 187 000 israelske settlere på Vestbredden, ca. 20 000 på Golanhøyden, rundt 5000 på Gazastripen og drøye 170 000 i Øst-Jerusalem. I løpet av august 2005 ble 21 israelske bosettinger på Gazastripen avviklet, og avviklingen av fire bosettinger på Vestbredden ble påbegynt.

Landets befolkningsutvikling er preget av statens meget spesielle forhistorie, relativ høy innvandring over lang tid og høy naturlig befolkningsvekst. Før den systematisk anlagte innvandringen av jøder begynte tidlig i 1880-årene bodde det omkring 20 000 jøder i Palestina (anslått i 1856 til 17 000). I 1882 var den jødiske folkemengden anslått til 24 000, den arabiske til 260 000 (økte til 500 000 i 1914), mens den jødiske da hadde passert 85 000. Ved «Frigjøringskrigens» utbrudd bodde 657 000 jøder i området. Den arabiske befolkningen var i 1946 omkring 1,3 mill. I perioden 1882–1948 innvandret det totalt ca. 545 000 jøder. I noe mindre skala ble det etter 1922 også registrert arabisk innvandring fra nabolandene. I perioden 1948–94 innvandret 2 443 300 jøder til staten Israel, i de fire første årene hele 171 900 i gjennomsnitt per år. Bruttoinnvandringen har senere gått i bølger. Nest største innvandringsår i statens historie var i 1990 (199 516), bare overskredet av 1949 (239 954).

Over 57 % av innvandrerne etter 1948 kommer fra Europa, med hovedtyngden fra Øst-Europa og land i det tidligere Sovjetunionen. Tilsvarende andeler fra Afrika og Asia er knappe 19 % og 15 %. ⁴/₅ av innvandringen fra dette området har skjedd etter 1969.

Som følge av høy fertilitet har Israel en forholdsvis ung befolkning. Innvandrerne har i den senere tid vært jevnt over eldre enn befolkningen for øvrig.

Den jødiske befolkningen i landet fordeler seg på to hovedgrupper: ashkenasiske jøder av sentral- og øst-europeisk opprinnelse (av Ashkenaz, hebraisk for Tyskland), og sefardiske jøder med hovedsakelig afrikansk og asiatisk opprinnelse (av Sepharad, hebraisk for Spania). Ashkenasiene var den zionistiske drivkraften i etableringen og oppbyggingen av det moderne Israel. I den senere tid har de hatt det politiske, økonomiske og militære lederskap i landet, og ikke minst dannet det kulturelle hegemoni som har bidratt til å forankre Israel i den vestlige verden. På de fleste områder av samfunnslivet har de sefardiske jødene måttet arbeide for større anerkjennelse, helt siden staten ble opprettet. Selv etter den siste russiske innvandringen er det en overvekt av sefardiske jøder i landet.

Den ikke-jødiske befolkningen, som ble fordrevet eller forlot sine hjem etter opprettelsen av staten Israel i 1948, bor til dels i de okkuperte områdene som nå er under selvstyreforhandlinger, Vestbredden og Gazastripen. En stor andel av disse har fremdeles flyktningstatus. De øvrige er spredt i nabolandene, eller bor i andre land utenfor Midtøsten.

Geografisk er folkemengden skjevt fordelt, med konsentrasjon til det sentrale kystområdet. Området fra Ashqelon i sør mot Gazastripen til Netanyia nordenfor Tel Aviv, inkludert Jerusalem-distriktet i øst, utgjør 16 % av Israels areal og har 60 % av landets innbyggere. Negevørkenen i sør er svært tynt befolket. 92 % av befolkningen bor i byer. Største byer er Tel Aviv–Jaffa (360 400 innb. 2003, med forsteder 2,8 mill. og Jerusalem (680 400 innb. inkl. Øst-Jerusalem).

Israel har to offisielle språk, hebraisk og arabisk. Moderne hebraisk (ivrit)er morsmål for 3/4 av innbyggerne, inkludert størstedelen av den jødiske befolkningen. I tillegg lever blant de jødiske immigrantene en rekke språk fra deres tidligere hjemland. Den største minoriteten utgjøres av de arabiskspråklige innbyggerne.

• Israels geografi
• Økonomi og næringsliv i Israel