Israels politiske system

Israel erklærte seg selvstendig 14. mai 1948. På grunn av uenighet, blant annet om religionens rolle, lyktes det ikke å lage en grunnlov. I stedet vedtok nasjonalforsamlingen Knesset i 1949 en overgangslov som i generelle vendinger behandlet den rolle de ulike statsorganer skulle ha.

I 1950 vedtok Knesset at det kunne gis fundamentale lover som til slutt skulle utgjøre en forfatning. Slike lover er gradvis vedtatt; i tillegg er en del eldre lover gitt status som fundamentale lover. Men Israel har ingen egen, samlet grunnlov.

En israelsk statsborger eldre enn 18 år har lov til å stemme ved valg. Stemmelokalene er åpne fra 0800 til 2200 på valgdagen. Kommunestyrene er ansvarlige for valglokalene, og valgurnene fraktes etter kl. 2200 til 18 offisielle tellestasjoner plassert utover hele landet. Fra 2015 ble terskelen for et parti å gå inn i Knesset har blitt hevet til 3,25 prosent. I praksis betyr dette at et parti må ha minst fire seter for å gå inn i Knesset.

Partisystemet er oppsplittet og koalisjonspreget, i stor grad også personpreget. Intet parti har hatt flertall i Knesset alene; alle regjeringer har derfor vært koalisjonsregjeringer. Ett parti, Arbeiderpartiet, dominerte imidlertid politikken og hadde statsministeren helt til 1977. Ved dannelsen av den konservative Likud-alliansen i 1973 fikk Arbeiderpartiet en konkurrent av betydning til høyre. Likud hadde statsministeren i periodene 1977-83, 1986-92, 1996-99 og 2001-05, men partiet ble alvorlig svekket da statsminister Ariel Sharon i 2005 brøt ut og dannet et eget liberalt parti, Kadima.

Det finnes også en stor gruppe småpartier med tilknytning til etniske eller religiøst baserte grupperinger. Det store antallet partier har gjort de parlamentariske forholdene vanskelige, og småpartiene bruker ofte ultimatum og press for å få sine saker gjennom i regjeringen, med hyppige regjeringskriser som resultat.

Israelsk politikk har vært preget av kampen for å etablere, bygge opp og trygge staten. Israels mange kriger og den omfattende internasjonale fordømmelse landet har vært utsatt for, har gjort at israelerne har måttet stole på seg selv og sin egen makt. Blant annet ved omfattende hjelp fra USA har det vært mulig for Israel å opprettholde et omfattende og meget moderne forsvar. Sikkerhetssituasjonen har også preget økonomien, med en stor statlig rolle i de fleste næringssektorer og en stor kooperativ sektor.

Innenrikspolitikken har også i stor grad vært preget av motsetninger som har sitt utspring i landets konflikt med de palestinske innbyggerne i de områder som Israel har okkupert og med de fleste av nabolandene i regionen. Striden har særlig gått om virkemidler og fremdrift i den skjøre fredsprosessen med palestinerne, og ikke minst om den omstridte etableringen og sikringen av jødiske bosettinger på okkupert palestinsk land, en politikk som blant annet har bestått i hyppige stenginger av grensen mellom Israel og de okkuperte områdene og bygging av en sikkerhetsmur langs grensen.

Israels begrensede størrelse, dets nybyggerpreg og konfliktene med naboene har bidratt til at politikken er blitt svært sentralisert. Valgordningen, med hele landet som én valgkrets, har gjort at partiene er blitt nasjonalt og nasjonalpolitisk orientert. Lokalvalgene holdes samtidig med nasjonale valg. På lokalt plan er det tre typer valgte råd. På mellomnivå er landet inndelt i seks administrative distrikter, med egne styrer. Disse styrer har sete i Jerusalem, Nasaret, Haifa, Ramla, Tel Aviv og Beersheba.

Rettsutviklingen er særlig påvirket av britisk og amerikansk rett, bl.a. innen straffe- og prosessrett, dog brukes ikke jury. I person- og familierettslige forhold anvendes som regel religiøse forskrifter. Det er både sivile og religiøse domstoler. Høyesterett har formann, en viseformann og inntil 12 (for tiden 11) øvrige dommere, som utnevnes for livstid av presidenten. Lokalt finnes det 29 magistratretter; avgjørelser i disse kan ankes inn for de fem distriktdomstolene.

De finnes religiøse domstoler for landets ulike anerkjente religiøse samfunn – det jødiske, det muslimske, de kristne og det drusiske – som dømmer i person- og familiesaker. Gjelder en sak personer fra ulike samfunn, avgjør formannen i høyesterett hvilken domstol som skal behandle saken. De religiøse domstolers dommer iverksettes av de sivile domstoler.

Israel er skeptisk til internasjonale domstoler og anerkjenner normalt ikke domsavsigelser avsagt der.

• Nasjonalsang
• Mynt, mål og vekt, tidsregning
• Internasjonale forbindelser
• Forsvar