Opprettelsen av staten Israel

I 1894 ga den ungarsk-jødiske forfatteren Theodor Herzl ut boka Jødestaten, der han argumenterte for en egen jødisk stat og la grunnlaget for den sionistiske bevegelsen.
Av .

Ideen om en egen stat for jøder vokste fram blant jøder i Europa og Russland på 1800-tallet. Bevegelsen for opprettelsen av en jødisk stat – sionistbevegelsen – oppnådde drømmen sin i 1948, da staten Israel ble opprettet. Deres ønske om å etablere en jødisk stat i Palestina var kontroversielt. Særlig var motstanden stor blant den ikke-jødiske arabiske befolkningen som bodde i området fra før. Fra de først begynte å organisere seg på 1800-tallet og fram til 1948, jobbet sionistbevegelsen langs to hovedspor. Den ene var praktisk, og innebar å faktisk bygge staten på bakken i Palestina, med institusjoner, militærmakt, politikk og samfunnsliv. Det andre sporet var diplomatisk, hvor målet var å skaffe tilstrekkelig støtte internasjonalt.

Mellom 1882 og 1940 innvandret nærmere en halv million jøder til Palestina, som etter første verdenskrig var et britisk protektorat. Innvandringen skapte til dels voldelig konflikt mellom de nyankomne jødene og områdets arabiske befolkning. Men først etter nazistenes folkemord på jødene under andre verdenskrig var verden villig til å gi jødene en egen stat, noe FN gjorde gjennom delingsplanen i 1947. Den 14. mai 1948 ble Israel erklært for opprettet, og det brøt umiddelbart ut krig med de arabiske nabostatene. Som følge av krigen ble territoriet kontrollert av Israel større enn det FN hadde tilkjent den jødiske staten i delingsplanen.

Jødisk nasjonalisme

2. november 1917 skrev den britiske utenriksministeren Arthur Balfour et brev til den engelske sionistlederen lord Walter Rothschild, hvor han ga uttrykk for den britiske regjeringens støtte til tanken om «å opprette et nasjonalt hjem for jødene» i Palestina. Dette ble kjent som Balfour-erklæringen. Her blir Balfour mottatt som en helt av de jødiske kolonistene da han besøkte Palestina i 1925, i forbindelse med åpningen av Det hebraiske universitetet i Jerusalems nye campus. Universitetet åpnet første gang allerede i 1918.
Av /Library of Congress.

Ideen om en egen jødisk nasjonalstat har røtter tilbake til 1800-tallet. Den jødiske nasjonalismen – kalt sionismen – vokste fram i Europa som en reaksjon på den økende antisemittismen og nasjonalismen som gjorde livet for Europas jøder stadig vanskeligere.

Den unge ungarskfødte jøden Theodor Herzl ble sionistbevegelsens lederskikkelse med publiseringen av boken Jødestaten i 1896. Her la Herzl fram sitt sentrale argument om at jødenes situasjon i Europa var og ble uholdbar, og at de aldri ville kunne lykkes med full assimilering i de europeiske samfunnene de levde i. Herzl argumenterte for at jødene var et eget folk og en egen nasjon, og konklusjonen var at jødenes problemer i Europa bare kunne løses ved at jødene opprettet sin egen nasjonalstat.

I 1897 samlet Herzl en rekke jødiske menn i Basel i Sveits til den første sionistkongressen. Sammen etablerte de Verdens sionistorganisasjon. Fra denne stund begynte sionistbevegelsen et målrettet arbeid for å etablere en jødisk stat i området kjent som Palestina. For å få etablert en slik stat var de avhengig av å få tilstrekkelig antall jøder til å flytte til området, og de trengte å kjøpe opp tilstrekkelig landområder til å bosette de innvandrende jødene på. Før første verdenskrig var Palestina en administrativ enhet i Det osmanske riket, og jødene eide kun noen få prosent av jorda i området. Sionistbevegelsen var i tillegg avhengig av å få internasjonal anerkjennelse for opprettelsen av en jødisk stat.

I perioden frem mot første verdenskrig bød dette på store problemer. Den rådende stormakten i området – de tyrkiske osmanerne – var motstandere av sionistenes prosjekt. De hadde mer til felles med områdets arabiske og palestinske befolkning, og disse ønsket ikke at de europeiske jødene skulle etablere en jødisk stat i området. Etter første verdenskrig ble imidlertid denne situasjonen endret, da Det osmanske riket kom ut på den tapende siden, og krigens seierherrer – de allierte (Storbritannia, Frankrike og Russland) vant kontrollen over Midtøsten – inkludert Palestina.

I den såkalte Sykes-Picot-avtalen fra 1916 ble Frankrike og Storbritannia enige om å dele hele Midtøsten seg imellom, i ulike interessesfærer. På bakgrunn av denne avtalen ga Folkeforbundet i 1922 Storbritannia mandat til å styre Palestina. Palestina ble dermed et britisk mandatområde, og perioden fram til 1948 omtales derfor ofte som mandatperioden.

Sionistbevegelsen visste at britene var mer vennlig innstilt til deres statsbyggingsprosjekt. I 1917 hadde nemlig sionistbevegelsen fått et løfte fra den britiske regjeringen om britisk støtte til opprettelsen av et såkalt «jødisk nasjonalhjem» i Palestina. Samtidig som sionistbevegelsen jobbet for å skaffe seg internasjonal støtte til opprettelsen av den jødiske staten, måtte de jobbe aktivt for å legge til rette for at utviklingen i området svarte til de kravene de stilte internasjonalt. En helt sentral oppgave var derfor å sørge for at området var befolket av jøder.

Jødisk innvandring til området

Palestinske arabere avlegger ed om å kjempe for den arabiske saken og bekjempe jødisk innvandring til Palestina ved Abu Ghosh i 1936.
Av /Library of Congress.
De sionistiske kolonistenes kibbutzer, jordbrukskollektiver, var en viktig del av koloniseringen, både for å sikre territorium og å etablere militære befestninger. Her høstes korn ved Mikveh Israel Agricultural School i 1898.
Av /Library of Congress.

Aliyah betyr «å stige opp» og brukes som betegnelse på jødisk innvandring til Palestina-området, senere staten Israel. Den første gruppen av organiserte jødiske immigranter ankom Jaffa 7. juli 1882, noe som markerer begynnelsen på den første aliyah (innvandringsbølge) til Palestina/Israel. I løpet av første aliyah (1882–1903) kom 35 000 jøder til Palestina, og i andre aliyah (1904–1914) ytterligere 40 000.

Tredje aliyah (1919–1923) var en fortsettelse av den andre, som ble avbrutt av første verdenskrig, og brakte 40 000 nye jødiske immigranter til Palestina, de fleste fra Øst-Europa. Fjerde aliyah (1924–1929) kom som følge av krise og antijødisk politikk i Polen, samt immigrasjonskvoter i USA, og førte 82 000 jøder til Palestina, hvorav vel en firedel reiste tilbake igjen. Femte aliyah (1929–1939) var preget av jødeforfølgelsene i Tyskland, og bare på de tre første årene etter at nazistene kom til makten i 1933, ankom 174 000 jøder Palestina.

I 1940 var den jødiske befolkningen kommet opp i 450 000. Både USA og Storbritannia innførte begrensninger på den jødiske immigrasjonen til Palestina – også under jødeforfølgelsene i Tyskland i 1930-årene. Etter andre verdenskrig skjøt innvandringen ny fart.

Også den arabiske befolkningen vokste i samme periode. Samtidig med at den jødiske innvandringen økte, og sionistbevegelsen sakte, men sikkert, skaffet seg mer kontroll over landområder og etablerte sine statslignende funksjoner, økte også de lokale palestinernes frustrasjon og aggresjon mot prosjektet.

Mot opprettelsen av en jødisk stat

Nazi-Tysklands folkemord på jødene under andre verdenskrig - holocaust - gjorde det enda tydeligere for sionistbevegelsen at det jødiske folket bare kunne føle seg trygge dersom de hadde sin egen stat. Her går en gruppe ungarske jøder mot gasskamrene og krematoriene 2 og 3, 27. mai 1944 i Auschwitz-Birkenau.

Av /Yad Vashem.

Britenes støtte til sionistbevegelsen er kjent som Balfour-erklæringen, og representerte det første store diplomatiske gjennombruddet for den jødiske nasjonalistbevegelsen.

Med fornyet optimisme fortsatte sionistene dermed sitt statsbyggingsprosjekt, inkludert organiseringen av jødisk innvandring til området og oppkjøp av arabisk-eid land i Palestina. I mellomkrigstiden ble landkjøpene i stor grad finansiert av velstående jøder i Europa, og i 1929 ble arbeidet og finansieringen systematisert ytterligere gjennom opprettelsen av organisasjonen Jewish Agency for Israel.

Sionistbevegelsen organiserte seg også militært. Haganah var sionistbevegelsens militærorganisasjon, men også andre jødiske paramilitære grupper var aktive. De militære kampene utspilte seg både mot palestinerne, og i mellomkrigstida mot de britiske troppene som var stasjonert i mandatområdet. Da første verdenskrig var over og britene tok over kontrollen i sitt nye mandatområde, ble de stadige urolighetene et gjentagende problem. Da staten Israel ble opprettet, ble Haganah oppløst, men strukturene forble de samme i statens offisielle forsvar – oftest omtalt som IDF (Israeli Defense Forces).

Sykes-Picot-avtalen var nemlig ikke den eneste britene hadde inngått i løpet av første verdenskrig. Løfter om framtidig eierskap til landet var også gitt til arabisk lederskap. Britenes motstridende løfter ga store styringsproblemer i området, og store utfordringer for sionistbevegelsen. Den eksisterende arabiske befolkningen i Palestina forble sterke motstandere til sionistenes forsøk på å etablere en jødisk stat. Generalstreik og voldelige sammenstøt – mellom briter og palestinerne, briter og sionistene og sionistene og palestinerne – preget mellomkrigstiden i Palestina.

Samtidig ble situasjonen for Europas jøder gradvis verre. Nazismen hadde fått solid fotfeste. Adolf Hitler og hans nasjonalsosialistiske parti vant politisk makt i Tyskland. Etter hvert foregikk Hitlers jødeforfølgelser helt åpenlyst og ble grenseløse i sin brutalitet.

Totalt døde seks millioner mennesker som følge av nazistenes forsøk på å utslette det jødiske folket under andre verdenskrig. Jøder fra hele verden, inkludert Norge, ble sendt til Hitlers dødsleirer. Nazistenes folkemord – kalt Shoa i Israel – ble et viktig vendepunkt i sionismens historie. Nå økte presset for at jødene måtte få sin egen stat.

I Palestina-mandatet var britene i ferd med å miste kontrollen. I 1947 besluttet derfor Storbritannia å trekke seg helt ut av området. Palestina ble dermed overgitt til det nyopprettede FN, som i mai 1947 nedsatte en kommisjon for å komme til en konklusjon vedrørende hvordan problemet i Palestina kunne løses.

Opprettelsen av staten Israel

Balfour-erklæringen
Av /British Library.

I 1948 ble Israel proklamert som selvstendig stat. Bildet viser landets første statsminister, David Ben-Gurion, som leser uavhengighetserklæringen. På veggen bak ham henger et portrett av Theodor Herzl, grunnleggeren av den sionistiske bevegelse, som hadde arbeidet aktivt for opprettelsen av en egen jødisk stat.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

29. november 1947 stemte FNs generalforsamling for FN-kommisjonens forslag om resolusjon 181 – den såkalte delingsplanen for Palestina. I det vedtatte forslaget ble det besluttet at området Palestina skulle deles inn i en uavhengig jødisk stat, en uavhengig arabisk stat og en internasjonal sone (i og rundt Jerusalem). Delingsplanen ble blankt avvist av de arabiske statene. Sionistbevegelsen, på dette tidspunkt under ledelse av David Ben-Gurion, valgte på sin side å godta delingen, selv om de også hadde ønsket seg et større område for sin stat.

På ettermiddagen 14. mai 1948 proklamerte David Ben-Gurion at det skulle opprettes en «jødisk stat i Eretz Israel med navnet staten Israel.» En rekke land anerkjente straks Israel, deriblant Sovjetunionen og USA. Den påfølgende dagen, 15. mai 1948, erklærte en rekke arabiske stater krig med sitt nye naboland.

Da den første arabisk-israelske krig brøt ut i mai 1948, var det egentlig bare en formalisering av den borgerkrigslignende tilstanden som hadde rådet i området i perioden siden FN vedtok den omstridte delingsplanen i november året før. I Israel har historiefortellingen om krigen i 1948 vært et svært kontroversielt tema. Debattstriden om hva som egentlig hendte i dagene før, under og etter krigen har i hovedsak stått mellom de «gamle» sionistiske historiefortellerne og en gruppe israelske akademikere kalt de «nye» historikerne.

Krigen endret den nye statens grenser og demografi. Området som lå under Israels kontroll ved krigens slutt var 22 prosent større enn hva delingsplanen hadde tilkjent den jødiske staten. I tillegg kontrollerte Jordan Vestbredden, og Egypt Gazastripen – begge områder som var tiltenkt den uavhengige arabiske staten.

Et stort antall palestinere flyktet fra sine hjem i perioden før, under og etter opprettelsen av staten Israel. Etter krigens slutt, vinteren 1949, var så mange som 750 000 palestinere blitt flyktninger. Spørsmålet om de palestinske flyktningenes skjebne forblir et av hovedstridsspørsmålene i forsøkene på å finne en løsning i konflikten mellom Israel og palestinerne.

I løpet av krigen ble flere våpenhviler inngått etter vedtak i FN. Generalsekretær Trygve Lie utnevnte den svenske diplomaten Folke Bernadotte til mekler, men også hans plan ble avvist. Bernadotte ble myrdet av jødiske terrorister fra Lehi-gruppen den 17. september 1948, og ble etterfulgt av den amerikanske diplomaten Ralph Bunche. FN-mekleren ble støttet av militære observatører som skulle overvåke våpenhvilene. Observatørene kom fra United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO), og fikk fra 1949 i oppgave å påse at våpenhvileavtalene mellom Israel og henholdsvis Egypt, Jordan, Libanon og Syria ble overholdt. Irak nektet å inngå en tilsvarende avtale.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg