Oppgaven til IDF er å forsvare eksistensen til staten Israel, med dens territorium og befolkning, herunder ved å bekjempe all form for terrorisme. Den fremste grunnsetningen i forsvarsdoktrinen er at Israel ikke har råd til å tape en eneste krig – i frykt for å bli utslettet som stat. Doktrinen fastsetter også at strategien er defensiv, uten territorielle ambisjoner, og et ønske om å unngå krig gjennom bruk av politiske virkemidler og troverdig militær avskrekking – og at opptrapping av en konflikt skal unngås.
Særlig etter Suez-krisen i 1956 ble forkjøpsangrep en ledetråd i israelsk forsvarspolitikk. Denne kom til uttrykk da IDF angrep Egypt og Syria før disse kunne iverksette sitt planlagte angrep på Israel i juni 1967 – men lykkes ikke mot de samme landene i oktober 1973. Erfaringene fra krigen i Sinai i 1956 innebar større vekt på mobilitet, med en oppbygging av panserstyrkene. Dette kom til anvendelse både i 1967 og 1973, og bidro i vesentlig grad til at Israel kom på offensiven i 1973. Under seksdagerskrigen i 1967 bidro det israelske flyvåpenet til en rask seier ved tidlig å ta ut særlig det egyptiske, men også det syriske og jordanske. Ved flere senere tilfeller viste IAF seg overlegent, blant annet ved flere tilfeller av luftkamper med det syriske, blant annet over Libanon. En overlegenhet i lufta – med kontroll over luftrommet – er en essensiell del av den israelske forsvarsstrategien, og helt avgjørende på grunn av Israel lille territorium og manglende strategiske dybde. Det siste ble avhjulpet ved okkupasjonen av Sinai (til 1982), Vestbredden og Golanhøydene.
En grunnleggende forutsetning i israelsk forsvarspolitikk har vært en sterk etterretning som skal kunne gi minimum 48 timers varsel – med rom for mobilisering av reservestyrkene. Dette sviktet i 1973, og førte til at Israel var dårlig forberedt da Egypt og Syria angrep. Både den politiske og militære ledelsen ble kritisert i den gransking som ble iverksatt etter krigen; Agranat-kommisjonen. Israel har flere etterretningsorganer, og det har i flere perioder vært påpekt dårlig samarbeid og samordning mellom dem. Den militære etterretningen, Aman, er den største; den utenlandsk rettede – Mossad – er den best kjente. Flere spesialiserte miljøer sorterer under Aman, derunder oppklaringsenheten Sayeret Matkal, etablert i 1957 primært for å skaffe etterretning fra arabiske land.
I løpet av statens eksistens har Israel flere ganger endret sin militære doktrine i forhold til innretting av sine strukturer og systemer, særlig hva gjelder vektingen mellom troppearter og med en styrking av luftforsvaret. Allerede i 1950-årene ble det lagt stor vekt på fallskjermutdanning, og fallskjermjegere fikk en sentral rolle i infanteriet og deretter i hele hæren fra 1960-tallet. Dette ble blant annet drevet fram av erfaringer med de første spesialstyrkene etablert for å slå tilbake mot palestinsk gerilja, blant disse Unit 101, ledet av Israels senere forsvars- og statsminister Ariel Sharon. Deretter fikk panserstyrkene en avgjørende rolle i hærstrukturen.
Den tallmessige underlegenheten, både hva gjelder personell og materiell, er kompensert med en høy grad av kompetanse, og effektiv bruk av tilgjengelige systemer. I krig har utnyttelsen av flystyrken (1967) og hurtigheten og presisjonen til panserstyrkene (1973) vist seg avgjørende viktig.
IDF ledes også ut fra et etisk regelverk som inkluderer forsvar av staten og lojalitet til landet, og menneskeverd. Israelske soldater skal verdsette menneskelivet og ikke bruke våpenmakt til å skade sivile. IDF var lenge kjent for et mer avslappet forhold til tradisjonell militær disiplin enn andre forsvarsstyrker, som en arv fra Haganah og Palmach. Israelske offiserer har vært kjent for å delta i strid sammen med sine soldater. Høyere offiserer i IDF når raskere sine grader enn hva som er vanlig i de fleste land, og skiftes ut i forholdsvis ung alder, oppmuntret til å ta en karrière nummer to.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.