Israels forsvar

IDF har vært satt inn i flere større kriger og deltatt i lengre perioder med lavintensitets krigføring. Særlig omfattende har innsatsen vært i de store arabisk-israelske krigene i 1948, 1956, 1967 og 1973. Israel har gått seirende ut av alle disse, og spesielt ble IDF berømmet etter Seksdagerskrigen i 1967, da Israel gikk til forkjøpsangrep mot Egypt og Syria. Derimot ble IDF – og Israels politiske ledelse – kritisert etter at landet ikke var tilstrekkelig forberedt på det egyptisk-syriske angrepet under Oktoberkrigen i 1973; særlig den militære etterretningen ble da kritisert for ikke å ha tolket tilgjengelig informasjon godt nok.

Som følge av Israels fredsavtale med Egypt fra 1979, konsentrerte IDF mer av kreftene i nord, mot Libanon og Syria. Fredsprosessen mellom Israel og Syria førte ikke fram, og Syria ble det største militære trusselen. Dertil kom Syrias nærmeste allierte, Iran, som IDF måtte planlegge aksjoner mot, særlig under trussel fra utvikling av kjernefysisk kapasitet. Trusselen fra Irak forsvart med regimeskiftet i 2003; under Golfkrigen i 1991 ble Israel beskutt av raketter fra Irak, men – etter påtrykk fra USA – valgte israelerne ikke å besvare disse, for ikke å skape intern konflikt i den internasjonale koalisjonen.

Gjennom disse krigene vant IDF også utstrakt internasjonal anerkjennelse. Respekten, både nasjonalt og internasjonalt, ble svekket etter den israelske invasjonen av Libanon i 1982, og den påfølgende okkupasjonen. Da IDF i 2000 endelig trakk seg ut av Libanon var det etter langvarig militært press fra militsgruppen Hizbollah, som påberopte seg å være den første arabiske styrke til å beseire den israelske krigsmakten. IDF invaderte også i 1978 Sør-Libanon, og igjen i 2006.

Særlig fra 1960-tallet har IDF i tiltagende grad blitt engasjert i kontraterror-virksomhet, mest for å bekjempe palestinsk gerilja – først i og fra nabolandene, senere fra de okkuperte territoriene Gazastripen og Vestbredden. Tidlige angrep fra palestinsk gerilja, fedayeen, først fra Jordan (og den jordansk-kontrollerte Vestbredden), senere fra Libanon, bidro til at IDF opprettet spesialstyrker. Disse gjennomførte flere aksjoner på Vestbredden og inn i Jordan og Libanon.

Etter Seksdagerskrigen i 1967 fikk IDF nye oppgaver som okkupasjonsmakt, herunder å opprette en militær administrasjon i de okkuperte områdene. Her ble IDF senere satt inn for å slå ned det palestinske opprøret, intifada, fra 1987, deretter fra 2000. Den væpnede palestinske motstanden mot Israel ga seg deretter utslag særlig på Gazastripen, spesielt fra midten av 2000-tallet. IDF gjennomførte flere større operasjoner, spesielt rettet mot Hamas, der, blant annet i 2000 (Operasjon Cast Lead), 2012 (Operasjon Pillar of Cloud) og 2014 (Operasjon Protective Edge).

IDF har også iverksatt militære operasjoner utenfor Israel og nabolandene, blant i en aksjon for å befri gisler fra et kapret fly ved Entebbe-flyplassen i Uganda (1976), bombingen av Iraks atomreaktor (1982) og angrepet på hovedkvarteret til Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) i Tunis (1985).

Oppbygging av forsvaret var en prioritert oppgave i den nye staten, som samtidig sto overfor store utfordringer på flere områder, ikke minst mottaket av flere hundre tusen innvandrere, de fleste fordrevet fra arabiske stater. Dette ga samtidig IDF tilgang på mannskaper – og israelsk etterretning tilgang på arabisk-kyndige. Ved siden av økonomiske begrensninger, ble oppbyggingen av IDF hemmet av mangelfull tilgang på våpen. Av politiske hensyn, særlig forholdet til araberstatene, vegret de fleste land seg fra å selge våpen til Israel. Unntaket var først og fremst Frankrike, som derimot etter Seksdagerskrigen i 1967 i hovedsak stanset leveransene – mens USA først etter denne krigen leverte våpen i større omfang.

Fra etableringen i 1948 har den israelske hæren (Israeli Army, IA) vært den største del av IDF. Deretter har luftforsvaret (Israeli Air Force, IAF) blitt en svært sentral del, mens marinen (Israeli Navy, IN) er forblitt den minste forsvarsgrenen. I tillegg til disse kommer flere fellesinstitusjoner og den militære etterretningen, Aman (Agaf HaModiin). IDF har også en hjemmekommando med særlig ansvar for forsvar av det sivile samfunn, samt søk- og redningsaksjoner.

IDF ledes av en forsvarssjef (Chief of Staff) som er underlagt forsvarsministeren. Hans nestkommanderende er samtidig hærsjef. Forsvarssjefen leder den sentrale, felles generalstaben – som samtidig utgjør overkommandoen – og hvor grensjefene inngår. I tillegg til forsvarsgrenene er IDF organisert i tre regionale kommandoer, henholdsvis Nordkommandoen (for forsvar mot Libanon og Syria), Sentralkommandoen (som dekker det sentrale Israel og Vestbredden), og Sørkommandoen (med ansvar for Negev og grensen til Egypt så vel som mot Gazastripen).

Gjennom vernepliktsystemet er en stor del av den israelske befolkning innrullert i reservestyrkene. Disse utgjør en vesentlig del av IDF, og er blitt mobilisert ved alle kriger. De består av oftest godt trente avdelinger som er sammensveiset etter mange repetisjonsøvelser.

Oppgaven til IDF er å forsvare eksistensen til staten Israel, med dens territorium og befolkning, herunder ved å bekjempe all form for terrorisme. Den fremste grunnsetningen i forsvarsdoktrinen er at Israel ikke har råd til å tape en eneste krig – i frykt for å bli utslettet som stat. Doktrinen fastsetter også at strategien er defensiv, uten territorielle ambisjoner, og et ønske om å unngå krig gjennom bruk av politiske virkemidler og troverdig militær avskrekking – og at opptrapping av en konflikt skal unngås.

Særlig etter Suez-krisen i 1956 ble forkjøpsangrep en ledetråd i israelsk forsvarspolitikk. Denne kom til uttrykk da IDF angrep Egypt og Syria før disse kunne iverksette sitt planlagte angrep på Israel i juni 1967 – men lykkes ikke mot de samme land i oktober 1973. Erfaringene fra krigen i Sinai i 1956 innebar større vekt på mobilitet, med en oppbygging av panserstyrkene. Dette kom til anvendelse både i 1967 og 1973, og bidro i vesentlig grad til at Israel kom på offensiven i 1973. Under Seksdagerskrigen i 1967 bidro det israelske flyvåpenet til en rask seier ved tidlig å ta ut særlig det egyptiske, men også det syriske og jordanske. Ved flere senere tilfeller viste IAF seg overlegent, blant annet ved flere tilfeller av luftkamper med det syriske, blant annet over Libanon. En overlegenhet i lufta – med kontroll over luftrommet – er en essensiell del av den israelske forsvarsstrategien, og helt avgjørende på grunn av Israel lille territorium og manglende strategiske dybde. Det siste ble avhjulpet ved okkupasjonen av Sinai (til 1982), Vestbredden og Golanhøydene.

En grunnleggende forutsetning i israelsk forsvarspolitikk har vært en sterk etterretning som skal kunne gi minimum 48 timers varsel – med rom for mobilisering av reservestyrkene. Dette sviktet i 1973, og førte til at Israel var dårlig forberedt da Egypt og Syria angrep. Både den politiske og militære ledelsen ble kritisert i den gransking som ble iverksatt etter krigen; Agranat-kommisjonen. Israel har flere etterretningsorganer, og det har i flere perioder vært påpekt dårlig samarbeid og samordning mellom dem. Den militære etterretningen, Aman, er den største; den utenlandsk rettede – Mossad – er den best kjente. Flere spesialiserte miljøer sorterer under Aman, derunder oppklaringsenheten Sayeret Matkal, etablert i 1957 primært for å skaffe etterretning fra arabiske land.

I løpet av statens eksistens har Israel flere ganger endret sin militære doktrine i forhold til innretting av sine strukturer og systemer, særlig hva gjelder vektingen mellom troppearter og med en styrking av luftforsvaret. Allerede i 1950-årene ble det lagt stor vekt på fallskjermutdanning, og fallskjermjegere fikk en sentral rolle i infanteriet og deretter i hele hæren fra 1960-tallet. Dette ble blant annet drevet fram av erfaringer med de første spesialstyrkene etablert for å slå tilbake mot palestinsk gerilja, blant disse Unit 101, ledet av Israels senere forsvars- og statsminister Ariel Sharon. Deretter fikk panserstyrkene en avgjørende rolle i hærstrukturen.

Den tallmessige underlegenheten, både hva gjelder personell og materiell, er kompensert med en høy grad av kompetanse, og effektiv bruk av tilgjengelige systemer. I krig har utnyttelsen av flystyrken (1967) og hurtigheten og presisjonen til panserstyrkene (1973) vist seg avgjørende viktig.

IDF ledes også ut fra et etisk regelverk som inkluderer forsvar av staten og lojalitet til landet, og menneskeverd. Israelske soldater skal verdsette menneskelivet og ikke bruke våpenmakt til å skade sivile. IDF var lenge kjent for et mer avslappet forhold til tradisjonell militær disiplin enn andre forsvarsstyrker, som en arv fra Haganah og Palmach. Israelske offiserer har vært kjent for å delta i strid sammen med sine soldater. Høyere offiserer i IDF når raskere sine grader enn hva som er vanlig i de fleste land, og skiftes ut i forholdsvis ung alder, oppmuntret til å ta en karrière nummer to.

IDF har tatt i bruke militært materiell fra en rekke leverandører, i tillegg til at israelsk industri selv har utviklet mange løsninger. Rundt selvstendigheten fikk Israel materiell fra spesielt Tsjekkoslovakia, og blant annet Italia og Sverige, men mye ble anskaffet på illegalt vis, og mye eldre materiell – både tyngre materiell og personlig utrustning – var lenge i bruk. Materiellvalg var lenge styrt både av økonomiske begrensninger og vanskeligheter med å få kjøpt våpen. Flere land hadde restriksjoner på våpenleveranser til Israel, inklusive USA til 1967. Før det var Frankrike viktigste leverandør, med blant annet leveranse av Mirage kampfly; fra 1968 ble franske leveranser stanset for en periode. Særlig etter krigene i 1967 og 1973 erobret Israel mye sovjetisk materiell fra Egypt og Syria, ikke minst stridsvogner, som så ble modifisert og inkludert i den israelske hæren. Under Seksdagerskrigen i 1967 besto flyvåpenet av franske maskiner; først deretter er det bygde opp basert på amerikansk materiell.

Særlig etter Oktoberkrigen i 1973, og enda mer etter at Israel inngikk fredsavtalen med Egypt i 1979, har USA bidratt til moderniseringen av IDF ved leveranse av moderne våpensystemer, samt utviklingssamarbeid. Ikke minst har IAF blitt modernisert ved hjelp av amerikanske systemer, inklusive F–15 og F–16 jagerfly og AH–1 Cobra og AH–64D Apache angrepshelikoptre. Artillerivåpenet ble utviklet særlig etter Seksdagerskrigen, med både amerikanske og erobret sovjetisk materiell

I samarbeid med IDF har israelsk industri – og ofte i samarbeid med USAs forsvarsindustri, delvis støttet av amerikansk bistand – utviklet flere plattformer. Til de mest kjente hører Merkava stridsvogn, Kfir jagerfly, Reeshef-, Dvora- og Saar-klasse marinefartøyer, Jericho- og Gabriel-missilene, rakettforsvaret Arrow og luftforsvarssystemet Iron Dome. Egenproduserte standard håndvåpen inkluderer riflen Galil og maskinpistolen Uzi. Israelsk forsvarsindustri har tatt en lederposisjon innen elektronikk, blant annet for elektronisk krigføring. IDF var også tidlig ute med å ta i bruk ubemannede luftfarkoster (droner).

Det er kjent at Israel har utviklet kjernefysiske våpen, og at flere systemer er tilpasset bruk av slike, men israelske myndigheter har ikke villet bekrefte dette. Tungtvann fra Norge har bidratt til Israels kjernefysiske program, og testing av israelske atomvåpen ble foretatt i samarbeid med apartheidstaten Sør-Afrika, som Israel også på andre områder samarbeidet med innen det militære området. Norske aktører bidro også til at Israel i 1968 klarte å skaffe seg missiltorpedobåter fra Frankrike, i strid med rådende fransk våpenembargo mot landet. Norge selger ikke våpenmateriell direkte til Israel, og det er restriksjoner på import av forsvarsmateriell fra Israel til Norge.

Tyngre materiell i IDF omfatter blant annet ca. 3400 stridsvogner og ca. 6930 pansrede kjøretøyer. Marinens plattformer omfatter tre undervannsbåter, tre missilkorvetter og 12 mindre missilfartøyer. Flyvåpenets har ca. 520 kampfly og 184 kamphelikoptre. Det er antatt at Israel har rundt 100 kjernefysiske stridshoder, som med fly eller missiler har en rekkevidde på opptil 2000 kilometer. IDF har en tjenestegjørende styrke på ca. 175 000 soldater samt en reserve på ca. 445 000.

Allmenn verneplikt – for både menn og kvinner – ble innført allerede fra etableringen av IDF. På samme måte som Haganah, som også hadde mobilisert bredt, skulle IDF være en folkelig forsvarsorganisasjon. Ideen var at folket selv skulle kjempe, det skulle ikke være noen institusjon som kjempet på vegne av folket. Denne tanken gjennomsyrer også dagens IDF. Dette er essensen i vernepliktsloven fra 1949, som la det formelle grunnlaget for de nære båndene mellom IDF og det israelske sivilsamfunnet,

Loven er endret flere ganger, senest i 2014 da unntaket for ortodokse (hasidiske) jøder som studerer ved en religiøs skole (jeshiva) ble opphevet. Bare jøder og drusere har verneplikt, mens kristne og muslimer kan melde seg frivillig. Også en del jøder uten israelsk statsborgerskap velger å avtjene en avgrenset militærtjeneste i IDF gjennom Mahal-programmet. Andre deltar som frivillige i støttefunksjoner gjennom det internasjonale programmet Sar-El, fra 1983. Også norske statsborgere har deltatt i disse programmene.

Verneplikten har for det meste bestått av en førstegangstjenesten på 36 måneder for menn og 21 måneder for kvinner. I tillegg kommer plikttjeneste i reservestyrkene – i prinsippet fire uker per år, i praksis mindre. I 2014 ble førstegangstjenesten for menn redusert til 32 måneder. Det er en rekke unntak for kvinner, som tradisjonelt sett heller ikke innehar stillinger i kampoppsetninger – selv om noen slike er åpnet opp – og som mest er brukt til administrative funksjoner, inklusive som instruktører.

IDF har tradisjonelt hatt utstrakt oppslutning i det israelske samfunn, hvor avtjent militærtjeneste – og enda mer: militær karrière – har bidratt til anseelse. Det har vært liten sosial aksept for ikke å avtjene førstegangstjeneste. Kritikk mot IDF var lenge lite akseptert, samtidig som militære anliggender til dels er underlagt mediesensur i Israel. Etter invasjonen av Libanon i 1982 kom det imidlertid til utstrakte protester mot Israels krigføring i landet, og en fredsbevegelse vokste fram. Innad i IDF har kritikk særlig vært knyttet mot mer politimessig tjeneste i de okkuperte område. Krigen i Libanon og operasjonene i de okkuperte områdene har i noen grad svekket det moralske grunnlaget for IDF i befolkningen. Samtidig har økonomisk utvikling av et mer moderne samfunn bidratt til svekke de nære forbindelsene mellom IDF som et genuint folkeforsvar – av folket og for folket. Noe av denne opprinnelige tradisjonen, med Haganahs utspring i den politiske venstresiden og Palmachs forankring i kibbutz-bevegelsen er ivaretatt gjennom Nahal-brigaden, som kombinerer militært forsvar med utvikling av landet. Etablering av bosettinger var, og er, en del av den israelske politisk-militære strategien.

Det er særlig sekulær askenasisk ungdom som har utgjort ryggraden i IDF. Med årene har denne gruppen etablert seg i de øvre sjikt av de israelske samfunnslag, og motivasjonen for å tjenestegjøre i IDF – pliktfølelsen overfor staten Israel – har vært nedadgående, spesielt etter den tredje Libanon-krigen, i 2006. En undersøkelse av denne, med sikte på å trekke lærdommer ble gjennomført Winograd-kommisjonen. Den kritiserte blant annet IDF for ikke å ha vært godt nok forberedt for invasjonen, herunder for dårlig etterretning om Hizbollahs kapasiteter, sviktende logistikk og det forhold at man ikke lykkes i å redde de to tilfangetatte soldatene som operasjonen skulle frigi. Det har i flere perioder vært reist kritikk mot at IDF har inntatt en arrogant holdning i forhold til egen evne, som følge av de mange militære suksesser mot arabiske stater.

Internasjonalt, og til dels nasjonalt, er IDF kritisert særlig for angrep som har rammet sivile. Dette har vært tilfelle helt fra de første kontraterror gjengjeldelsesaksjonene på 1950-tallet og til luftangrepene mot Gazastripen på 2000-tallet. Den israelske forsvarsledelsen ble også sterkt kritisert for sitt ansvar for massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i Beirut i 1982, og for beskytningen av en posisjon tilhørende FNs fredsstyrke, United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL), i Qana, Sør-Libanon i 1996.

Hæren hadde en personellstyrke på 133 000, hvorav 107 000 vernepliktige. Tyngre materiell omfattet omkring 500 stridsvogner av typen Merkava, omkring 308 oppklaringsvogner, og omkring 1265 pansrede personellkjøretøy.

Flyvåpenet hadde en personellstyrke på 34 000. Materiell omfattet blant annet 143 jagerfly (50 F-15 Eagle og 93 F-16), 251 kampfly (25 F-15I Ra'am og 226 F-16, inkludert 99 F-16I Sufa), 46 angrepsfly av typen A-4 Skyhawk, fire ELINT-fly, seks rekognoseringsfly, fire AEW-fly, tre maritime patruljefly, 11 tankfly, 59 transportfly, 39 treningsfly, og 177 helikoptre, hvorav 77 kamphelikoptre (33 Cobra og 44 Apache). I tillegg minst 24 tunge, middelstunge og lette droner.

Marinen hadde en personellstyrke på omkring 9500, hvorav 2500 vernepliktige. Flåten omfattet tre taktiske undervannsbåter, tre korvetter, 52 patruljefartøy, tre landgangsfartøy og tre hjelpefartøy.