Det israelske forsvaret har vært engasjert i flere omfattende kriger i regionen, i kamp med militsgrupper i flere land, og med angrep mot mål i Irak, Iran, Libanon og Syria, også uten selve krigene. Det har i lengre perioder stått i lavintensitets krigføring. Deler av IDF deltar også i kontroll og operasjoner i okkuperte palestinske områder.
Særlig omfattende har krigsinnsatsen vært i de arabisk-israelske krigene i 1948, 1956, 1967 og 1973. Israel har gått seirende ut av alle disse, og spesielt ble IDF berømmet etter Seksdagerskrigen i 1967 da Israel gikk til forkjøpsangrep mot Egypt og Syria. Derimot ble IDF – og Israels politiske ledelse – kritisert etter at landet ikke var tilstrekkelig forberedt på det egyptisk-syriske angrepet under Yom Kippur-krigen i 1973.
Gjennom disse krigene vant IDF utstrakt internasjonal anerkjennelse. Respekten, både nasjonalt og internasjonalt, ble svekket etter invasjonen av Libanon i 1982, og den påfølgende okkupasjonen. Da IDF i 2000 trakk seg ut av Libanon, var det etter langvarig militært press fra militsgruppen Hizbollah, som påberopte seg å være den første arabiske styrke til å beseire den israelske krigsmakten. IDF invaderte også i 1978 Sør-Libanon og igjen i 2006.
Under Golfkrigen i 1991 ble Israel beskutt av raketter fra Irak, men – etter påtrykk fra USA – valgte israelerne ikke å besvare disse, for ikke å skape intern konflikt i den internasjonale koalisjonen.
Særlig fra 1960-tallet har IDF i tiltagende grad blitt engasjert i kontraterror-virksomhet, mest for å bekjempe palestinsk gerilja; først i og fra nabolandene, senere fra de okkuperte territoriene Gazastripen og Vestbredden. Tidlige angrep fra palestinsk gerilja (fedayeen), først fra Jordan (og den jordansk-kontrollerte Vestbredden), senere fra Libanon, bidro til at IDF opprettet spesialstyrker. Disse gjennomførte flere aksjoner på Vestbredden og inn i Jordan og Libanon.
Etter Seksdagerskrigen i 1967 fikk IDF nye oppgaver som okkupasjonsmakt, blant annet å opprette en militær administrasjon i de okkuperte områdene. Her ble IDF senere satt inn for å slå ned palestinske opprør (intifada) i 1987 og igjen i 2000. Den væpnede palestinske motstanden mot Israel ga seg deretter utslag særlig på Gazastripen, spesielt fra midten av 2000-tallet. IDF gjennomførte flere større operasjoner der, spesielt rettet mot Hamas. De største av disse har vært Operasjon Cast Lead i 2000, Operasjon Pillar of Cloud i 2012, Operasjon Protective Edge i 2014, Operasjon Breaking Dawn i 2022 og krigen mot Hamas i 2023–2024.
IDF har også iverksatt militære operasjoner utenfor Israel og nabolandene, blant annet en aksjon for å befri gisler fra et kapret fly ved Entebbe-flyplassen i Uganda (1976), bombingen av Iraks atomreaktor (1982) og angrepet på hovedkvarteret til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) i Tunisia (1985).
Israel har ikke stilt styrker til internasjonale operasjoner, men én FN-styrke har siden 1948 operert i Israel (samt Egypt, Jordan, Libanon og Syria): United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO). En annen, United Nations Emercy Force (UNEF) ble satt inn mellom Israel og Egypt (i Gaza og Sinai) i 1956, mens United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) ble satt inn i Sør-Libanon i 1978 blant annet for å overse den israelske tilbaketrekkingen. United Nations Disengagement Observation Force (UNDOF) ble satt inn på Golan i 1974, for å overvåke en buffersone mellom Israel og Syria. Som følge av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979, ble Multinational Force and Observers (MFO) satt inn i Sinai i 1982 for å overvåke avtalen.
IDF har bidratt med personell og materiell i en del humanitære innsatser, blant annet i Ekvatorial-Guinea, Honduras, Mexico og Nepal; og har bidratt med medisinsk hjelp under krigen i Syria.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.