Israels utenrikspolitikk

Israel er hovedaktøren i det politiske spillet i Midtøsten, hvor mye av den regionale politikken har vært knyttet opp til Israel og dets eksistensberettigelse. I en ellers splittet arabisk verden, har kampen mot Israel – mer enn kampen for et fritt Palestina – vært et samlingspunkt. Frem til Oktoberkrigen (Yom Kippur-krigen) i 1973 var utslettelse av Israel gjennom krig et erklært mål i flere arabiske hovedsteder. Deretter la Egypt om kursen og gikk foran ved å inngå en fredsavtale med Israel.

I 1977 besøkte Egypts president Anwar al-Sadat Jerusalem og talte i Knesset; det første offisielle besøk av et arabisk statsoverhode til Israel. Det ble ført forhandlinger mellom president Sadat og statsminister Begin i Camp David, USA, med USAs president Jimmy Carter som mellommann, og i 1978 ble to avtaler inngått: en rammeavtale for fred i Midtøsten, og en fredsavtale mellom Egypt og Israel som ble undertegnet i mars 1979.

Den arabiske verden fordømte Egypts ensidige fredsslutning med Israel, og det gikk flere år til Jordan fulgte etter i 1994. Med mindre press fra Egypt kunne Israel konsentrere mer krefter om kampen mot den palestinske frigjøringsbevegelsen, blant annet gjennom invasjonene av Libanon i 1978 og 1982. Israel gjennomførte også militære aksjoner mot andre land i regionen; i 1981 skjøt israelske jagerfly ned to syriske helikoptre i Libanon og ødela Iraks atomreaktor utenfor Bagdad i et bombeangrep.

Under invasjonen av Libanon i 1982 kom det til omfattende sammenstøt med Syria. Etter en selvmordsaksjon i oktober 2003 bombet Israel en leir i Syria; den første aksjon mot syrisk territorium på 20 år. Det har også flere ganger etter Israels uttrekning fra Sør-Libanon vært sammenstøt med Hizbollah, med israelsk bombing av mål i Libanon. I 2006 rykket Israel inn i Sør-Libanon i et forsøk på å ødelegge militsens militære styrke, men etter krigen bygde Hizbollah på ny opp sitt arsenal, ifølge israelsk etterretning med mer avansert utstyr, inkludert mer langtrekkende raketter levert av Iran.

Under den andre Golfkrigen, i 1991, ble Israel angrepet av irakske scudraketter, men avholdt seg fra gjengjeldelse etter press fra USA.

Det politiske og militære samarbeidet mellom USA og arabiske stater under Golfkrigen i 1991, samt slutten på den kalde krigen, endret det politiske klima i regionen i en slik grad at det var rom for nye initiativ i fredsprosessen i Midtøsten. I april 1991 gikk Israel med på et amerikansk forslag om en regional fredskonferanse, som åpnet i Madrid i oktober 1991, også med palestinske representanter (som deltok i den jordanske delegasjonen).

Det store gjennombruddet i fredsforhandlingene kom derimot som følge av den direkte kontakt mellom Israel og PLO som var etablert i den såkalte Oslo-kanalen; en serie hemmelige møter holdt i Norge. Oslo-forhandlingene førte til at Israel og PLO, 13. september 1993 i Washington, undertegnet en avtale som blant annet innebar gjensidig anerkjennelse. Avtalen var en prinsipperklæring som etter israelsk tilbaketrekking skulle legge grunnlaget for et midlertidig og begrenset palestinsk selvstyre i deler av de palestinske områdene Israel hadde okkupert fra 1967; først og fremst Gaza og Jeriko-området.

Avtalen stipulerte også valg til et palestinsk råd i 1994, men tok ikke opp vanskelige spørsmål som jødiske bosettinger, palestinske flyktninger og Jerusalems status. I 1994 ble PLOs formann Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og den israelske utenriksminister Shimon Peres tildelt Nobels fredspris for sin innsats i denne fredsprosessen. Mot slutten av 1990-årene ble Oslo-prosessen, som også i utgangspunktet møtte betydelig skepsis og motstand, ansett for død.

I oktober 1994 inngikk Israel og Jordan en fredsavtale, mens de tilsvarende forhandlingene med Syria trakk ut på grunn av uenighet omkring israelsk tilbaketrekking fra Golanhøydene. En ny forhandlingsrunde ble innledet i USA ved årsskiftet 1995/1996. Videre forhandlinger med PLO fortsatte i ulike fora, selv om PLO så vel som andre arabiske parter for en periode trakk seg fra fredsprosessen etter at en jødisk bosetter drepte 30 palestinere i en moské i Hebron i februar 1994.

I april undertegnet Israel og PLO en detaljert avtale om overdragelse av myndighet i Gaza og Jeriko-området. Etter israelsk tilbaketrekking tok palestinske myndigheter over kontrollen 17. mai 1994. 1. juli vendte PLO-lederen Yasir Arafat tilbake til Gaza og palestinsk jord for første gang på 25 år og etablerte ledelsen for de palestinske selvstyremyndighetene, Palestine National Authority (PNA), i Jeriko.

Fredsprosessen ble midt i 1990-årene truet av flere terroraksjoner iverksatt av den radikale islamske Hamas-bevegelsen og av gruppen Jihad, som motsatte seg PLOs fredspolitikk og som har betydelig oppslutning, ikke minst i Gaza.

Under Netanyahus regjeringstid i perioden 1996–1999 stanset fredsprosessen helt opp. Den jødiske bosetningen i de okkuperte områdene økte, og det kom flere steder til konfrontasjoner. Særlig sterke var reaksjonene på nybyggingen i Har Homa i 1997. Samtidig nølte regjeringen med å oppfylle forpliktelsene i fredsavtalen med overdragelse av områder på Vestbredden til palestinerne. Den israelske regjeringen truet flere ganger med å avbryte fredsprosessen etter ulike terroraksjoner. Netanyahus lite kompromissvillige politikk førte til at den israelske regjering kom under press fra flere av sine nærmeste allierte, fremfor alt USA og EU.

I 1998 grep president Bill Clinton inn i konflikten, og i oktober møttes Netanyahu og Arafat til drøftinger sammen med president Clinton ved Wye River i Maryland, USA. Disse endte i et memorandum (kjent som Wye-avtalen etter forhandlingsstedet) som Knesset senere ratifiserte. Wye-avtalen satte opp en tidsplan for endelig gjennomføring av tidligere inngåtte avtaler, og endte halvannet års stillstand i fredsprosessen.

Ehud Barak gjenopptok forhandlingene med palestinerne, og møtte for første gang Arafat i juli 1999. I September samme år ble en ny avtale (Sharm el-Sheikh-avtalen) undertegnet, med en revidert tidsplan for Wye-avtalen. Møtet i den egyptiske byen la grunnen for kommende drøftinger om en «endelig status» mellom Israel og et fremtidig Palestina, som tok til i mars 2000.

Da Barak, Arafat og Clinton møttes i Oslo november 1999, ble det avtalt nye forhandlinger om en endelig fredsavtale. Uken etter ble de første møtene innledet i Ramallah. I juli 2000 møttes partene i Camp David til en ny runde forhandlinger for en endelig avtale, med president Clinton som vert og megler. Etter to uker ble forhandlingene i Camp David avsluttet uten at partene hadde oppnådd enighet. Det var særlig spørsmålet om Jerusalems fremtidige status som forhindret en avtale, dernest spørsmålet om de palestinske flyktningenes rett til å vende hjem og endelige grenser for en palestinsk stat.

Den israelske regjering gav i mai 2003 sin tilslutning til en ny fredsplan utarbeidet og fremmet av USA, Russland, FN og EU, det såkalte «veikartet for fred». Planen la opp til å etablere en selvstendig palestinsk stat i andre halvår 2003, basert på israelsk tilbaketrekking fra de okkuperte områdene, og forutsatte en stans i videre utbygging av bosettinger i de palestinske områdene.

Tilslutningen var den første formelle aksept fra en israelsk regjering av en selvstendig palestinsk stat. Regjeringen aksepterte derimot ikke palestinske flyktningers rett til å vende tilbake til sine eiendommer fra 1948. Sharon nektet også å møte den palestinske presidenten Yasir Arafat, og først ved hans død i 2004 ble det åpnet for ny kontakt på høyeste nivå mellom israelske og palestinske myndigheter.

I et møte mellom Sharon og den nye palestinske lederen, Mahmoud Abbas, i februar 2005 ble dialogen for fred formelt gjenopprettet. Blant annet som følge av den tredje Golfkrigen (Irak-krigen) ble heller ikke veikartet fulgt opp, og USAs engasjement i Irak lettet noe på presset mot Israel. Israel anså Saddam Husseins regime som en vesentlig trussel; den største ved siden av Iran – som Israel frykter vil utgjøre en kjernefysisk trussel. Med det irakske regimet borte, en fredsavtale med Jordan på plass og et underlegent Syria, har Israel mindre å frykte østfra. Som følge av dette ble det i 2003 utarbeidet planer for en reduksjon av det israelske forsvaret.

Fredssamtaler med Syria var kommet langt da Yitzhak Rabin ble myrdet i 1995, men ble deretter stanset av Likud. De ble gjenopptatt i 1999, men stanset igjen opp. I 2004 ble mulige nye fredssamtaler nevnt, men uten å bli gjenopptatt. Syria har insistert på at de må fortsette der de ble avbrutt i 2000, og at tilbakelevering av de annekterte Golanhøydene er et ufravikelig krav. Med mekling av Tyrkia ble en serie indirekte fredssamtaler avholdt i 2008, men uten å føre frem. Statsminister Ehud Olmert bekjentgjorde ønske om å gjenoppta disse før han gikk av høsten 2008, og et år senere åpnet også Likuds nye statsminister Benjamin Netanyahu for forhandlinger med Syria.

Nye forsøk på å finne en løsning under administrasjonen til president George W. Bush, inkludert drøftinger i Annapolis i 2007, førte heller ikke frem. Da president Barack Obama tok over i 2009, gjorde han det klart at han sto fast på en tostatsløsning, og la press på Israels nye statsminister Benjamin Netanyahu, som ikke hadde signalisert støtte til en selvstendig palestinsk stat. Statsminister Netanyahu møtte president Obama til samtaler i USA i mai 2009, etter først å ha hatt møter med Egypts president Hosni Mubarak og Jordans kong Abdullah II.

Særlig fra 2008 ble Iran en mer tydelig brikke i Israels forhold til omverdenen, med frykt for at det iranske regimet – mistenkt for å utvikle kjernefysiske våpen – ville gjøre alvor av trusler om å angripe Israel, som selv er en atommakt. Israel ble advart av blant annet USA mot et eventuelt «forskuddsangrep» mot Iran, mens Israel knyttet internasjonale aksjoner mot Iran til diskusjonen omkring en løsning på Palestina-spørsmålet. Israelske myndigheter fremholdt også de nære forbindelsene mellom Iran og Syria og de to islamistiske grupperingene Hizbollah og Hamas som en trussel mot statens eksistens og freden i regionen.

Borgerkrigen i Syria – så vel som andre deler av den arabiske våren – skapte en til dels ny sikkerhetspolitisk situasjon, med nye utenrikspolitiske utfordringer for Israel. Som følge av regimeendringen, og særlig som følge av opprøret i Egypt, ble det skapt usikkerhet ved fredsavtalen, samtidig som den gamle stabiliteten i regionen ble borte. Det siste gjaldt ikke minst utviklingen i Syria, hvor Israel hadde etablert en forståelse med Baath-regimet, og forholdet var gjensidig forstått.

Med krigen i Syria ble det skapt ny usikkerhet til hvilket styre Syria ville få, samt hvordan Syria for framtiden ville forholde seg. Ikke bare direkte til Israel, men indirekte gjennom forholdet til Iran, og deretter til Hizbollah og Libanon. Den nye situasjonen i Syria kom dertil samtidig med økende usikkerhet knyttet til Irans atomvåpenprogram, og frykt for en militær konfrontasjon, eventuelt et israelsk forkjøpsangrep.

Israel holdt seg utenfor krigen i Syria, men deltok i episoder av ildveksling over Golanhøydene, og gjennomførte enkelte flyangrep mot mål i Syria i 2013. Disse var angivelig rettet mot forsyninger av avanserte våpen til Hizbollah, som siden krigen i 2006 hadde gjenoppbygd sin militære kapasitet og igjen utgjorde en trussel mot Israel. Israelske militære ledere uttalte i mai 2013 at landet måtte være forberedt på at det på kort varsel kunne bli trukket inn i krigen – og at denne kunne utvikle seg til en regional konflikt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg