Oslo-kanalen, betegnelse på den diplomatiske bak-kanalen for de hemmelige forhandlingene mellom Israel og Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) i 1993, og som ledet fram til undertegnelsen av Oslo-avtalen, 13. september 1993; også kjent som ’Den norske kanalen’ eller Oslo-prosessen.

Med Norge som tilrettelegger ble det gjennom denne kanalen, i perioden januar–september 1993, for første gang ført (innledningsvis indirekte og uforpliktende, så direkte og forpliktende) forhandlinger mellom de to hovedpartene i Midtøsten-konflikten.

Det ni måneder lange diplomatiske arbeidet i det skjulte pågikk samtidig med de offisielle forhandlingene etter Madrid-konferansen i 1991, som da sto i sentrum for fredsprosessen i Midtøsten. Oslo-kanalen ble opprettet på siden av Madrid-prosessen, som ble ledet av USA og i hovedsak foregikk  i Washington – og som var ukjent for deltakerne i denne. Bare et lite antall direkte involverte fra israelsk, palestinsk og norsk side, samt den politiske ledelsen på hver kant, var kjent med arbeidet mens det pågikk.

USAs utenriksledelse ble tidlig informert om at kontakt var opprettet, men ikke om innhold og framdrift i drøftingene – og amerikanerne var ikke en aktiv del av Oslo-prosessen.

Opprinnelig var Oslo-kanalen ment etablert til hjelp for Madrid-prosessen, som var gått mer eller mindre i stå. Allerede fra den kom i gang ble den imidlertid en arena med egen verdi og eget momentum, hvor det ble gjort større framskritt enn i de offisielle forhandlingene.

Norge var tilrettelegger for prosessen, og ikke mekler. Norge var vertskap for en serie møter på flere steder i Sør-Norge, og bidro dels som budbringer mellom partene. Forhandlingene skjedde mellom partene, og Norge deltok ikke direkte i disse.

Prosessen ble innledet med uformelle samtaler på lavt nivå mellom representanter for de to sider – i utgangspunktet for å etablere kontakt, og for å se om det var mulig å igangsette reelle drøftinger, som etter hvert kunne løftes opp til en indirekte kontakt mellom Israels regjering og PLOs ledelse. I utgangspunktet var kontakten på et så lavt og uforpliktende nivå, at forsøket kunne avbrytes uten å kompromittere andre – pågående og senere – fredsforsøk, hvis Oslo-kanalen mislykkes.

Fra norsk side ble prosessen oppmuntret og støttet av utenriksminister Thorvald Stoltenberg, som forankret involveringen hos statsminister Gro Harlem Brundtland. Stoltenberg etablerte den hemmelige kanalen som et uortodokst diplomatisk engasjement på siden av den del av embetsverket i Utenriksdepartementet (UD) som normalt håndterte Midtøsten-spørsmål. Fra UDs side ble prosessen på politisk nivå ledet av statssekretær Jan Egeland, på embetsnivå av Mona Juul.

På praktisk nivå spilte Juuls ektemann, samfunnsforskeren Terje Rød-Larsen den sentrale rolle, og hans oppdragsgiver, Forskningsstiftelsen Fafo, ble til dels brukt som et dekke for den sensitive virksomheten. Fafo og Rød-Larsen hadde gjennomført en levekårsundersøkelse i de palestinske områdene, og denne ble brukt som en innfallsport til hva som ble Oslo-kanalen. Andre særlig sentrale aktører fra norsk side var diplomaten Geir O. Pedersen og politikeren Johan Jørgen Holst; sistnevnte ble i april 1993 ny norsk utenriksminister. Også forskeren Marianne Heiberg ble en del av det norske tilrettelegger-teamet; Heiberg var gift med Holst.

Personlige kontakter, særlig i akademiske miljøer med tilknytning til sentrale politiske miljøer – først og fremst sosialdemokratiet i Israel og Norge, dernest palestinske miljøer – var starten på selve Oslo-prosessen. Når de uforpliktende sonderingene førte fram, var det ikke minst fordi Rød-Larsen og det norske teamet lyktes i å skape tro på mulighetene til å nå fram med en ny tilnærming til forhandlinger.

Nøkkelord var direkte kontakt bygd på tillitsskaping og forhandlingsklima:

  • Tillit til Norge og de norske aktørene som upartisk tilrettelegger, og tillit mellom enkeltpersonene som tok del fra de to partene. 
  • Forhandlingsklima gjennom å holde kontakten strengt hemmelig, legge sammenkomstene til uformelle møtesteder – og ved å skape en god atmosfære som ramme rundt vanskelige forhandlinger.

Det klima som ble skapt, i uformelle omgivelser – den såkalte ’Oslo-ånden’ (’Spirit of Oslo’) – ble av tilretteleggerne selv framholdt som en vesentlig del av den diplomatiske suksessen.

Forut for sonderingene om en mulig norsk rolle i 1992, og åpningen av Oslo-kanalen i 1993, lå mange års kontakt mellom Norge og Israel på den ene siden, og Norge og PLO på den andre. Norge hadde mottatt en rekke henvendelser fra palestinerne om – om mulig – påta seg en rolle som mellommann. Derav fulgte flere norske tilbud til Israel om å bidra til fredssamtaler mellom partene.

Selv om Norge, sammenlignet med flere andre land, var sent ute med å etablere formalisert kontakt med PLO, var det fra slutten av 1970-årene betydelig kontakt – på både diplomatisk og politisk nivå. Bakgrunnen var at Norge i 1978 sendte soldater til FN-styrken UNIFIL i Libanon. Situasjonen på bakken i Sør-Libanon nødvendiggjorde kontakt også med PLOs ledelse, og særlig den norske diplomaten Hans Wilhelm Longva etablerte et godt forhold til blant andre PLOs formann Yasir Arafat. Flere norske politikere på besøk til Libanon og UNIFIL ble introdusert for PLO og Palestina-spørsmålet.

Helt fra Israel ble opprettet i 1948, hadde det vært et tett forhold mellom Norge og Israel, og ikke minst mellom de to lands arbeiderpartier og fagbevegelser. Oslo-kanalen ble til vesentlig på grunn av at det var Arbeiderpartiet i begge land som satt ved makten, da den ble opprettet. Arafat var kjent med Norges nære forhold til Israel, og anså at Norge nettopp derfor kunne spille en rolle som fredsmekler.

At Norge også var NATO-medlem og nært knyttet til USA var ytterligere en styrke. Norge ville få Israels tillit, og Arafat hadde tillit til at Norge kunne få utrettet mer enn mange andre land. Arafat henvendte seg derfor, fra slutten av  1970-tallet og gjennom 80-årene, ved flere anledning til norske politikere – ofte gjennom Longva – for å få formidlet overfor Israel sin vilje til å forhandle. Arafat ønsket en bak-kanal for å sondere mulighetene for en fredsavtale. Fra den andre siden brukte også israelske ledere norske politikere for å sondere: På anmodning fra tidligere utenriksminister Abba Eban, møtte Arbeiderpartiets Reiulf Steen Arafat i 1982, med sikte på et mulig møte mellom Eban og Arafat.

Da en delegasjon fra de danske og norske arbeiderpartier besøkte PLOs hovedkvarter i Tunisia senere i 1982, tok Arafat på ny opp spørsmålet om ikke Norge eller et annet skandinavisk land kunne ta en rolle i fredsprosessen i Midtøsten, og legge til rette for kontakt både mellom PLO og USA – og mellom PLO og Israels arbeiderparti. Både da og ved senere anledninger tok Thorvald Stoltenberg kontakt med det israelske arbeiderpartiet, men uten at invittene førte fram. Stoltenberg tilbød også israelerne ved flere anledninger Norges tjenester, om de ønsket diskret kontakt med den palestinske siden.

På slutten av 1980-tallet etablerte Sverige en bak-kanal, men svenskene hadde ikke det samme nære forholdet til Israel som de norske sosialdemokratene, og PLO ønsket igjen norsk engasjement. Da Stoltenberg avla PLO-ledelsen et offisielt besøk i 1989, gjentok Arafat anmodningen om Norge – med sine gode forbindelser til Israel og USA – kunne påta seg en rolle. PLO-formannen sa seg villig til å møte israelerne direkte – offentlig eller hemmelig, gjerne i Oslo – eller gjennom en tredjepart som Norge. Den israelske ledelsen, med statsminister Yitzhak Shamir og utenriksminister Moshe Arens, fra Likud, ville imidlertid ikke ta imot noen beskjed fra Arafat, formidlet av Stoltenberg.

Med nye regjeringen i både Norge og Israel i 1992, begge fra Arbeiderpartiet, bød det seg nye muligheter for å lufte ideen om en norsk rolle. I august 1992 besøkte Arafats rådgiver Bassam Abu-Sharif Oslo for å drøfte muligheten for en bak-kanal mellom Israel og PLO, med Norge som mellomledd, men Israels statsminister Yitzhak Rabin var ennå nølende til tanken.

Oslo-kanalen startet med uformelle møter i 1992, dels mellom statssekretær Jan Egeland og palestinske ledere, særlig Faisal Husseini og Ahmed Qurie (Abu Ala), senere med hans israelske kollega Yossi Beilin – som også Terje Rød-Larsen hadde etablert kontakt med. Han møtte også de israelske akademikere Yair Hirschfeld og Ron Pundak, som ble sentrale tidlig i Oslo-prosessen, såvel som Qurie og Ala. Forut for dette hadde palestinernes sjefsforhandler i Madrid-prosessen, Hanan Ashrawi, formidlet kontakt mellom Hirsfeld og Abu Ala.

Da Beilin etter valget i 1992 ble vise-utenriksminister under Shimon Peres, antydet han overfor Rød-Larsen at Israel kunne tenke seg en mekanisme for å få fart på forhandlingene i Washington. Under et offisielt besøk til Israel i september 1992 tilbød Egeland – etter instruks fra Stoltenberg – Beilin norsk kontakt med den palestinske siden, samt å tilrettelegge for møter i det skjulte. Ny kontakt, gjennom Rød-Larsen, ble opprettet i London i desember 1992, og et første – uformelt – møtte mellom Hirschfeld og Abu Ala ble holdt. Deretter avla Rød-Larsen PLOs hovedkvarter i Tunisia et besøk, og palestinerne tilkjennega, i likhet med israelerne, interesse for kontakt gjennom en norsk kanal.

Det første israelsk-palestinske møtet i Oslo-prosessen ble holdt på Borregaard hovedgård ved Sarpsborg, 20. januar 1993. Dagen før hadde det israelske parlamentet, Knesset, opphevet en lov som forbød israelske statsborgere å ha kontakt med representanter for PLO. Det første møtet var på lavt nivå, nærmest en sondering omkring mulighetene, og innfallsvinkelen var Fafos levekårsundersøkelse. Derfor stilte to akademikere fra Israel, Hirschfeld og Pundak. Den palestinske siden stilte med Abu Ala, Maher El Kurd og Hassan Asfour; førstnevnte en nær medarbeider av Abu Ala, sistnevnte en assistent til PLO-lederen Mahmoud Abbas (Abu Mazen). Etter det første møtet informerte Beilin utenriksminister Shimon Peres om Oslo-kanalen, og fikk grønt lys for å gå videre. Peres informerte deretter statsminister Yitzhak Rabin. Han var opptatt av fredsprosessen med Syria, og mer innstilt på først å få til en avtale på den fronten, men lot kontakten i Norge fortsette.

Et nytt møte på Borregaard hovedgård ble holdt fra 12. februar, hvor palestinerne skisserte en plan med rammebetingelser for en midlertidig avtale om palestinsk selvstyre i de okkuperte områdene. Den israelske siden hadde likeledes med seg skisse til en avtale som grunnlag for drøftingene – en prinsipperklæring der tilnærmingen ’Gaza først’ var sentral, med en gradvis overføring av makten i de okkuperte områdene, og start med Gazastripen. Innspillene la grunnlaget for et felles grunnlag for videre drøftinger, det såkalte ’Sarpsborg-dokumentet’. Det foreslo blant annet at Gazastripen skulle gjøres til et forvaltningsområde lagt under FN-kontroll.

Dokumentet ble kritisk mottatt av den israelske ledelsen, som samtidig anså at videre forhandlinger var verdt å forfølge. Abu Ala var også skeptisk til deler av dokumentet, herunder ’Gaza først’-tilnærmingen. En tredje møte i Sarpsborg ble avholdt i mars, et fjerde i april – da på Holmenkollen Park Hotel i Oslo. Med utgangspunkt i ’Sarpsborg-dokumentet’ ble forhandlingene særlig knyttet til tre hovedprinsipper: Israelsk tilbaketrekking fra Gazastripen; gradvis overføring av styringen over de okkuperte områdene til palestinerne; og økonomisk samarbeid. I mai var ett av forhandlingsmøtene i den åpne, multilaterale kanalen lagt til Oslo, men fortsatt ble den parallelle Oslo-kanalen holdt hemmelig – også for det norske vertskapet for den internasjonale forhandlingsrunden.

Etter de innledende rundene satte utenriksminister Peres en av sine medarbeidere, Uri Savir, inn i forhandlingene. Mens Hirschfeld og Pundak formelt var privatpersoner, var Savir representant for den israelske regjering, og Israel deltakelse i Oslo-kanalen ble derigjennom oppgradert. Savir ble del av forhandlingene fra det femte møtet, holdt i Heftye-villaen i Oslo 20. mai 1993. Deretter trakk israelerne juristen Joel Singer, med erfaring fra fredsprosessen med Egypt, inn i forhandlingene – for første gang i den sjette runden, avholdt på Norum Hotel i Oslo, 11. juni.

Samtidig kom den første meldingen om mulige hemmelige forhandlinger fra det franske nyhetsbyrået AFP – uten at Oslo-kanalen ble avslørt. Neste møte ble holdt på Grefsheim, en storgård på Nes i Ringsaker, 3. juli. Etter hvert som nye runder ble avholdt, bar møtene mer og mer karakter av reelle – og vanskelige – forhandlinger om sentrale spørsmål, med konkrete innspill og forslag fra begge parter, og flere antydninger til brudd. Ikke minst førte et israelsk utkast til prinsipper presentert på Grefsheim til en kritisk fase, idet de etter palestinernes syn gikk for langt – og lå for langt fra det opprinnelige grunnlaget man var kommet fram til i ’Sarpsborg-dokumentet’.

Motsetningene ble overkommet, og et nytt møte ble holdt på Halvorsbøle ved Randsfjorden, 10. juli. Denne gang var det palestinerne som kom med et overraskende utspill til en prinsipperklæring, og som skapte vansker. For første gang framholdt den palestinske delegasjonen at Den palestinske frigjøringsorganisasjon skulle stå eksplisitt i teksten, istedenfor ’palestinerne’. Den stilte også krav om kontroll over en veiforbindelse mellom de to selvstyreområdene – Gazastripen og Vestbredden – som i praksis ville dele Israel i to, og som ikke var akseptabelt for israelerne.

Forhandlingene var i en kritisk fase, og utenriksminister Holst avla PLO-formann Arafat et besøk da han var på offisielt besøk i Tunisia. Også Juul og Rød-Larsen deltok i møtet med PLO, og dro derfra videre til Israel, der de møtte utenriksminister Peres og orienterte ham om samtalen med Arafat – og situasjonen i prosessen. Holst skrev et brev til Peres etter møtet; Peres fikk aksept fra statsminister Rabin for å fortsette forhandlingene – som ble gjenopptatt på Halvorsbøle 24. juli.

Palestinerne la fram et nytt forslag til prinsipperklæring, som i hovedsak var det samme som ved forrige runde – og som israelerne ikke fant å kunne akseptere. Partene valgte likevel å fortsette forhandlingene, som førte til et forslag om gjensidig anerkjennelse: Israel var villig til å anerkjenne PLO som det palestinske folkets offisielle representant mot at PLO anerkjente staten Israels rett til å eksistere – og å gi avkall på voldsbruk.

Gjennombruddet lå til grunn da partene igjen møttes i Sarpsborg, 13. august. Tilretteleggerne arbeidet for at en prinsipperklæring skulle være ferdigforhandlet under utenriksminister Peres’ offisielle besøk i Skandinavia 17. august – med sikte på undertegning i Oslo 19. august. Peres ba Holst komme til Stockholm, i hemmelighet, for sluttforhandlinger mellom ham og Arafat per telefon fra Haga slott. Partene kom fram til en avtale 18. august, og en aller siste runde – knyttet til protokollen for undertegnelsen – ble ført på Hotel Plaza i Oslo, 19. august. Dokumentet som ble undertegnet i Regjeringens representasjonsbolig i Parkveien var en avtale som innebar gjensidig anerkjennelse, og som la grunnlaget for en gradvis innføring av palestinsk selvstyre: ”Prinsipperklæring om midlertidige selvstyreordninger”. Den ble signert av Uri Savir fra israelsk side, Abu Ala for palestinerne; Holst undertegnet som vitne. Deretter hadde Abu Ala og Shimon Peres et privat møte; det første på dette nivå mellom de to parter.

Oslo-kanalen – og avtaleinngåelsen – var ennå ikke offentlig kjent da Peres holdt pressekonferanse under sitt Oslo-besøk. 27. august dro en norsk og israelsk delegasjon, ledet av henholdsvis Holst og Peres, til USA for å orientere utenriksminister Warren Christopher. Amerikanerne var ikke kjent med avtalens innhold, og tilkjennega både overraskelse og tilfredshet over resultatet. For å gi Oslo-avtalen økt politisk tyngde, ble det avtalt at den offisielt skulle undertegnes i Washington, med president Bill Clinton som vitne. I Tunisia orienterte Arafat PLOs eksekutivkomité om avtalen som var inngått; i Israel orienterte Rabin sin regjering om at det var inngått en fredsavtale med PLO. I Oslo holdt Holst og Egeland en pressekonferanse hvor kanalen og avtalen ble bekjentgjort.

Mellom signeringen i Oslo og undertegningen i Washington 13. september pågikk fortsatt forhandlinger – også mellom Arafat og Peres; de siste fortsatt med Holst som mellommann. Det norske teamet ble invitert til Paris for å møte israelerne 3. september. Arafat reiste, med Egypts støtte, til arabiske hovedsteder for å sikre støtte for avtalen.

I 1994 ble Nobels fredspris tildelt Arafat, Rabin og Sharon for deres bestrebelser på å oppnå fred i Midtøsten – gjennom de foreløpige resultatene fra Oslo-prosessen, undertegnelsen av den første Oslo-avtalen høsten 1993.

Oslo-avtalen ble møtt med omfattende kritikk; etter hvert ble også forhandlingsprosessen kritisert – fra både politisk og akademisk hold. Partene ble dels kritisert på hjemmebane: statsminister Rabin møtte motstand i Knesset, og ikke minst fra opposisjonen i Likud; formann Arafat sto overfor motstand innenfor PLO og – ikke minst – fra Hamas. Blant befolkningen, på begge sider, var oppslutningen utstrakt.

Forhandlingene, og dermed de norske tilretteleggerne, ble kritisert for å ha bidratt til en prosess de framholdt var mellom to likeverdige parter, mens realiteten var at PLO etter Golfkrigen var vesentlig svekket, og Arafat hardt presset. Israel kunne dermed forhandle ut fra styrke, og presse PLO. De politiske rammene er også blitt kritisert, idet Gazastripen og Vestbredden ikke ble omtalt som okkuperte områder eller Israel som okkupasjonsmakt, samt at den ulovlige israelske bosettingen i disse territoriene ikke ble tatt inn – og at folkeretten derved ikke ble tilbørlig hensyntatt.

Hovedspørsmålet i Oslo-prosessen var en delvis israelsk tilbaketrekking for å gi rom for begrenset palestinsk selvstyre – og implisitt: en aksept for Israels sikkerhetsbehov også i form av bosettinger i strid med folkeretten. Dette var den tilnærmingen Israel ønsket, og også tidligere hadde søkt å få gjennomslag for. Flere for palestinerne helt sentrale, nasjonale spørsmål, som opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat, flyktningenes rett til å vende tilbake (til Palestina) og Jerusalems framtid ble skjøvet fram til senere forhandlinger.

Samtidig med at Oslo-prosessen pågikk, demonstrerte Israel sin overlegne makt blant annet ved i mars 1993 å stenge av de okkuperte områdene, samt i juli å iverksette en militær aksjon, Operation Accountability, i Libanon.

I Norge ble Oslo-kanalen hyllet som en seier for norsk fredsdiplomati, som deretter ble en framtredende del av norsk internasjonal innsats innen konflikthåndtering. På embetsnivå ble håndteringen av prosessen kritisert fordi den ekskluderte Midtøsten-ekspertisen i UD, og ble etter enkeltes oppfatning drevet på en amatørmessig og naiv måte – mens andre framholdt at den tette gruppen på siden av den etablerte utenriksforvaltningen var nødvendig for å holde kanalen hemmelig, hvilket var en avgjørende forutsetning for å komme i mål.

Kritikere har også stilt spørsmål ved Norges nøytralitet, noe som av blant andre Shimon Peres er framholdt som årsaken til at Norge hadde tillit fra begge parter. Den nære forbindelsen mellom Norge og Israel tilbake til 1948 vedvarte på 1990-tallet, og bidro til en vurdering av norsk politikk og diplomati som å være overveiende Israel-vennlig, og ikke strengt tatt nøytral i forholdet mellom partene. Samordningen mellom Norge og Israel underveis i prosessen, og særlig i den avgjørende sluttfasen, var også tett. Oppfatningen av et mulig upartisk forhold ble forsterket av at Norge var relativt sent ute med å etablere offisiell kontakt med – og anerkjenne – PLO.

  • Ørum, Arne (2004). Fred i vår tid. Tapir akademisk forlag.
  • Waage, Hilde H. (2000). Norwegians? Who needs Nowegians? PRIO.
  • Corbin, Jane (1994). Den norske kanalen. Tiden Norsk Forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.