Yitzhak Shamir, sionistisk leder og israelsk politiker. Shamir engasjerte seg tidlig i den sionistiske ungdomsbevegelsen Betar, og avbrøt sine juss-studier ved Universitetet i Warszawa for å utvandre til Palestina 1935, hvor han søkte seg inn på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han fortsatte sitt engasjement for den sionistiske sak, og sluttet seg til den militante bevegelsen Irgun Zvai Leumi, som kjempet for en selvstendig sionistisk (jødisk) stat i det britiske mandatområdet. Han sluttet seg til geriljagruppen Lohamei Herut Yisrael (Lehi) i 1940, og ble året etter fengslet av de britiske mandatmyndighetene, men flyktet. Ble en av Lehis ledere, etter Avraham Stern, da denne ble drept i 1942. Arrestert på ny, og sendt til en fangeleir i Eritrea i 1947, hvorfra han flyktet påfølgende år, tok seg over til nabolandet Fransk Somaliland (dagens Djibouti), for så å få politisk asyl i Frankrike. Vendte tilbake til Israel 1948. Shamir ble kjent som en av lederne for den militære motstanden mot mandatstyret, og for å stå bak, eller være delaktig i flere terroraksjoner, inkl. attentatene mot den britiske statsråd for Midtøsten, Lord Moyne, i Kairo, 1944, og den svenske FN-mekler Folke Bernadotte i Jerusalem 1948. Han er også knyttet til attentatet mot det britiske hovedkvarteret på Kong David-hotellet i Jerusalem, 1946.

Etter å ha vendt tilbake til Israel 1948, arbeidet han i privat sektor, før han 1955-65 var rådgiver for sjefen for etterretningsorganisasjonen Mossad, for så å gå tilbake til privat sektor. Sluttet seg til Herut-partiet (som senere ble til Likud), ledet av Menachem Begin. Valgt inn i parlamentet (Knesset) 1973; gjenvalgt 1977. Knessets president 1977–80, Israels utenriksminister 1980–83, statsminister 1983–84 og 1986–92. Som Knessets president mottok Shamir Egypts president Anwar al-Sadat under hans historiske besøk til Israel 1977, som foranlediget Camp David-forhandlingene og fredsavtalen mellom Egypt og Israel - som Shamir var motstander av. Like fullt fikk han som utenriksminister oppgaven med å normalisere forholdet mellom de to land, i tråd med avtalen. Etter Israels invasjon av Libanon 1982, fikk Shamir i oppgave å framforhandle en fredsavtale med Libanon - som imidlertid aldri ble undertegnet. 1991 var Shamir ansvarlig for luftbroen som brakte flere tusen etiopiske jøder til Israel, Operasjon Solomon. Samme år representerte han Israel på Madrid-konferansen om Midtøstens framtid, et initiativ han også var personlig motstander av, idet den palestinske frigjøringsbevegelsen fikk delta på møtet. Etter å ha tapt valget 1992, trakk Shamir seg fra partiledelsen 1993, og fra Knesset 1996. I protest mot Benjamin Netanyahu som ny partileder, gikk Shamir 1998 ut av Likud, men vendte tilbake 2001, og ga sin støtte til Ariel Sharon. Shamir er den israelske statsminister som har sittet nest lengst ved makten (etter David Ben Gurion), og regnes som den mest høyreorienterte og kompromissløse i forhold til palestinerne.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.