Yitzhak Shamir

Faktaboks

Yitzhak Shamir

Yitzhak Jazernicki

Uttale
shamˈir
Født
15. oktober 1915, Ruzinoy, Polen (nå Hviterussland)
Død
30. juni 2012, Tel Aviv, Israel

Artikkelstart

Yitzhak Shamir var en sionistisk leder og israelsk politiker som var statsminister i Israel fra 1983 til 1984 og igjen fra 1986 til 1992. Etter Benjamin Netanyahu og David Ben-Gurion er Shamir den israelske statsministeren som har sittet tredje lengst ved makten.

Kampen mot mandatstyret

Shamir engasjerte seg tidlig i den sionistiske ungdomsbevegelsen Betar, og avbrøt sine juss-studier ved universitetet i Warszawa for å utvandre til Palestina i 1935, hvor han søkte seg inn på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han fortsatte sitt engasjement for den sionistiske saken, og sluttet seg til den militante bevegelsen Irgun Zvai Leumi, som kjempet for en selvstendig sionistisk (jødisk) stat i det britiske mandatområdet.

Shamir sluttet seg til geriljagruppen Lohamei Herut Yisrael (Lehi) i 1940, og ble året etter fengslet av de britiske mandatmyndighetene, men flyktet. Han ble en av Lehis ledere, etter Avraham Stern, da denne ble drept i 1942. Shamir ble arrestert på ny, og sendt til en fangeleir i Eritrea i 1947, hvorfra han flyktet påfølgende år, tok seg over til nabolandet Fransk Somaliland (dagens Djibouti), for så å få politisk asyl i Frankrike.

Han ble kjent som en av lederne for den militære motstanden mot mandatstyret, og for å stå bak, eller være delaktig i, flere terroraksjoner, inkludert attentatene mot den britiske statsråden for Midtøsten, Lord Moyne, i Kairo i 1944, og den svenske FN-mekleren Folke Bernadotte i Jerusalem i 1948. Han er også knyttet til attentatet mot det britiske hovedkvarteret på Kong David-hotellet i Jerusalem i 1946.

Politisk karriere

Etter å ha vendt tilbake til Israel i 1948, arbeidet han i privat sektor, før han fra 1955 til 1965 var rådgiver for sjefen for etterretningsorganisasjonen Mossad, for så å gå tilbake til privat sektor. Han sluttet seg til Herut-partiet (som senere ble til Likud), som ble ledet av Menachem Begin.

Shamir ble valgt inn i parlamentet (Knesset) i 1973, og gjenvalgt i 1977. Han var Knessets president i 1977–1980, Israels utenriksminister i 1980–1983 og Israels statsminister i 1983–1984 og 1986–1992. Som Knessets president mottok Shamir Egypts president Anwar al-Sadat under hans historiske besøk til Israel i 1977, som foranlediget Camp David-forhandlingene og fredsavtalen mellom Egypt og Israel - som Shamir var motstander av. Like fullt fikk han som utenriksminister oppgaven med å normalisere forholdet mellom de to landene, i tråd med avtalen.

Etter Israels invasjon av Libanon i 1982 fikk Shamir i oppgave å framforhandle en fredsavtale med Libanon, som imidlertid aldri ble undertegnet. I 1991 var Shamir ansvarlig for luftbroen som brakte flere tusen etiopiske jøder til Israel, Operasjon Solomon. Samme år representerte han Israel på Madrid-konferansen om Midtøstens framtid, et initiativ han også var personlig motstander av, idet den palestinske frigjøringsbevegelsen fikk delta på møtet.

Etter å ha tapt valget i 1992, trakk Shamir seg fra partiledelsen i 1993, og fra Knesset i 1996. I protest mot Benjamin Netanyahu som ny partileder gikk Shamir i 1998 ut av Likud, men han vendte tilbake i 2001 og ga sin støtte til Ariel Sharon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg