ballistisk missil

Artikkelstart

Ballistisk missil, tidligere ofte kalt ballistisk rakett, er et våpen der en sprengladning tilbakelegger en vesentlig del av strekningen fra utskytning til målområdet i en ballistisk bane, det vil si en bane som etter bruk av fremdrifts-rakettmotoren(e) ligger i ytterkant eller over atmosfæren og således kun påvirkes av gravitasjonskraften.

Faktaboks

Også kjent som

ballistisk rakett

Typer

Avhengig av tilbakelagt strekning og bruk deles ballistiske missiler i kategorier:

  • Taktiske ballistiske missiler, med rekkevidde på 150–300 kilometer.
  • Theater ballistic missiles, rekkevidde 300–3500 kilometer.
  • Kortdistanse ballistiske missiler, rekkevidde 300–1000 kilometer.
  • Mellomdistanse ballistiske missiler, rekkevidde 1000–3500 kilometer.
  • Langdistansemissiler, rekkevidde 3500–5500 kilometer.
  • Interkontinentale ballistiske missiler (ICBM), rekkevidde 5500–16 000 kilometer.

Det finnes dessuten spesielle kategorier, slik som missiler skutt opp fra neddykkede undervannsbåter, SLBM (Submarine-launched ballistic missile), og missiler avfyrt fra fly, ALBM (Air-launched ballistic missile).

Fluktfaser

Et ballistisk missils bane kan, uansett rekkevidden, deles i tre faser:

  • Startfasen er definert som missilets bevegelse fra utskytning og så lenge fremdrifts-motoren(e) er i gang, det vil si de første 100–300 sekunder av flukten og høyder opp til cirka 200 kilometer.
  • Midtfasen er missilets/nyttelastens flukt mellom startfasen og terminalfasen. Stridshodet eller stridshodene skilles fra den gjenværende del av missilet, og kan være omgitt av narrestridshoder og/eller maskeringshjelpemidler. Varigheten kan være opptil 1200 sekunder, høyden opptil 1100 kilometer for langdistanse eller interkontinentale missiler.
  • Terminalfasen er definert som stridshodets eller stridshodenes flukt fra møtet med atmosfære til treff mot bakken. Fasen er kortvarig, omkring 30 sekunder for et langdistansemissil, og hastigheten høy.

Forsvar mot ballistiske missiler er vanskelig, men i 2017 var missilforsvarssystemer utviklet eller i bruk av mer enn 30 nasjoner.

Historikk

Historiens første store ballistiske missil var Tysklands V-2 fra andre verdenskrig. Første vellykkede prøveoppskyting av dette våpenet skjedde 3. oktober 1942, og operativ bruk ble innledet 6. september 1944 mot Paris, etterfulgt av et angrep mot London to dager sener. Ved slutten av krigen var over 3000 V-2 missiler avfyrt, men på tross av en psykisk effekt var virkningen relativt begrenset, våpenets utviklingskostnader tatt i betraktning.

Sovjetunionens R-7 Semjorka var historiens første interkontinentale ballistiske missil. Våpenet ble utviklet under den kalde krigen, var i vesten mest kjent under NATO-betegnelsen SS-6 Sapwood og hadde en rekkevidde på opptil 8800 kilometer. En sivil variant ble brukt til oppskytning av historiens første satellitt, Sputnik 1, 4. oktober 1957.

Flere nyere konflikter har sett bruk av ballistiske missiler, blant annet under golfkrigen 1980–1988 og golfkrigen 1990–1991, hvor kortdistansemissilet Scud-B og den irakiske varianten Al-Hussein ble mye brukt. Under krigen i Jemen fra 2015 har ballistiske missiler blitt spesielt mye brukt av opprørsbevegelsen Houthi, og Iran har siden 2017 gjennomført flere angrep med ballistiske missiler mot mål i Irak og i Syria.

I Norge har Forsvaret bare i en kort periode hatt ballistiske missiler. Forsvaret hadde fra 1959 til 1964 det taktiske kortdistansemissilet Honest John, oppsatt i Rakettartilleribataljonen på Setermoen. Dette hadde en rekkevidde på omkring 30 kilometer, og var i Norge kun brukt med konvensjonelle stridshoder, og var lite effektivt som artillerivåpen

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg