missilforsvar

Missilforsvar er forsvarssystemer som har som formål å ødelegge fiendtlige ballistiske missiler eller deres stridshoder på vei mot målet. Oppgaven er meget krevende, blant annet fordi stridshodene i flukt på egen hånd beveger seg hurtig, er forholdsvis små, kan være mange og ofte vil være vanskelige å skille fra for eksempel narrestridshoder. Reaksjonstiden vil vanligvis være meget kort. Effektive systemer må baseres på varsling, helst fra spesielle satellitter (se varslingssatellitter) og radarsystemer med datamaskiner som er i stand til å foreta hurtige baneberegninger.

Faktaboks

Uttale
missˈilforsvar

Utplassering

Foruten Russland og USA er missilforsvarsystemer utplassert i Israel. Interessen er stigende i Europa og for eksempel i Japan. Taktiske missilforsvarssystemer omfatter Patriot, som har blitt levert til en rekke land, SAMP/T, som er i bruk i Frankrike og Italia, og enkelte russiske systemer.

Faser

Startfasen

Startfasen er den delen av det ballistiske missilets ferd som begynner med utskytningen og som varer så lenge rakettmotoren(e) er i virksomhet. Dette vil si i høyder opptil 500 kilometer og varigheter fra ett til fem minutter. Bevegelsen er til å begynne med forholdsvis langsom og med en lett kjennelig signatur – en sterkt lysende, varm flamme. Dessuten er stridshodet eller stridshodene og eventuelle narrestridshoder ennå samlet. Startfasen er med andre ord den mest fordelaktige for å sette et fiendtlig ballistisk missil ut av spill i, og en ødeleggelse her kan til og med resultere i at stridsladningen(e) faller ned på fiendtlig område. Ulempen er at forsvarsvåpenet må befinne seg i en fremskutt posisjon. Våpenet må i tillegg reagere meget hurtig. Av startfase-forsvarsvåpen som har vært under utvikling i USA kan nevnes ABL (Airborne Laser, en ombygd Boeing 747-400 utstyrt med et megawatt-lasersystem), som ble kansellert i 2011, og KEI (Kinetic Energy Interceptor, et styrbart anslagsvåpen sendt av gårde fra en fremskutt, mobil utskytningsanordning med en rakett som har stor akselerasjonsevne), som ble kansellert i 2009.

Midtfasen

Midtfasen omfatter den lengste delen av det ballistiske missilets ferd fra utskytningsstedet til målområdet – for et langdistansemissil kan den vare i 20 minutter, og toppunktet i banen kan ligge i en høyde av mer enn 1000 kilometer. Bærerakettens forskjellige trinn er brukt og separert, nyttelasten følger en forutsigbar bane. Avskjæringsvåpenet, forskjellige typer radar og andre sensorer har mer tid enn i start- og terminalfasen til følging og baneberegning, dessuten finne ut hvilket eller hvilke stridshoder som er ekte, hvis nyttelastseksjonen har satt ut narrestridshoder. Om nødvendig vil mer enn ett avskjæringsvåpen kunne sendes avgårde for å sikre at det virkelige stridshodet blir satt ut av spill. Viktige elementer i USAs midtfaseforsvar er det bakkebaserte GMD (Ground-Based Midcourse Defense) og det fartøybaserte Aegis BMD (Ballistic Missile Defense). GMD ble utplassert fra 2004, og i 2018 var 44 GMD-avskjæringsmissiler installert; 40 i siloer ved Fort Greely i Alaska og fire i siloer ved Vandenberg Air Force Base i California. Ytterligere 20 GMD-missiler er planlagt utplassert frem til 2023. Av Aegis BMD var 33 fartøy (28 jagere og fem kryssere) utrustet med systemet ved utgangen av 2017. Flere oppgraderte bakkeradarsystemer var også på plass.

Terminalfasen

Terminalfasen innledes når stridshodet på vei mot målet kommer inn i jordatmosfæren. Vanligvis varer den fra 30 sekunder til ett minutt. De viktigste elementene i USAs terminafaseforsvar er THAAD (Terminal High Altitude Area Defense) og PAC-3 (Patriot Advanced Capability 3).

Historikk

Et forsvarssystem for bruk mot langdistansemissiler har i mange år vært utplassert rundt Moskva. Systemet har bestått av to forskjellige hovedtyper missiler (mot mål i og utenfor atmosfæren) pluss bakkeradar, mens USA i en tidlig periode utviklet og utplasserte forskjellige typer missilforsvarsvåpen i mindre antall på forskjellige steder. Etter president Reagans berømte «Star Wars»-tale i 1983 ble USAs innsats trappet opp med blant annet forskningsprogrammer på høyenergilasere og partikkelstråler som alternativ til missiler. Virksomheten i stormakten ble fra 1984 koordinert av SDIO (Strategic Defense Initiative Organization), som sorterte under Forsvarsdepartementet. SDIO endret i 1993 navn til BMDO (Ballistic Missile Defense Organization), og BMDO ble tidlig i 2004 omgjort til et direktorat med betegnelsen MDA (Missile Defense Agency). Bevilgningene til missilforsvar i USA har økt fra 1,4 milliarder dollar i budsjettåret 1985 til 10,5 milliarder i budsjettåret 2019.

Virksomheten i så vel Sovjetunionen/Russland som USA, var lenge regulert av den såkalte ABM-avtalen (Anti Ballistic Missile) av 1972 (med tillegg i 1974), som blant annet foreskrev at utplassering av forsvarsvåpen skulle begrenses til ett sted og omfatte maksimalt 100 bakkebaserte våpen, at det ikke skulle utvikles, prøves eller utplasseres sjø-, luft-, rombaserte eller mobile systemer, og at det heller ikke måtte utplasseres systemer basert på «andre fysiske prinsipper», for eksempel lasere eller partikkelstråler. Avtalen har vært oppfattet av USA som en hindring for utvikling av et effektivt forsvarssystem, og ble sagt opp av president Bush med virkning fra 13. juni 2002.

Mens USA i den siste tiden under ABM-avtalen satset på et systemdefinert, oppstykket forsvarskonsept med blant annet et Theater Missile Defense (stridssoneforsvar) og et National Missile Defense (definert som 100 avskjæringsvåpen mot et trusselscenario på 20–25 fiendtlige missiler), ble det etter avtalens opphør fokusert på et lagdelt forsvar mot ballistiske missiler i startfasen, midtfasen og terminalfasen innenfor en mer helhetlig løsning, som selv i en innledende prøvefase skal gi samtlige 50 delstater et begrenset forsvar.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg