Missilforsvar, forsvarssystemer med formål å ødelegge fiendtlige ballistiske missiler eller deres stridshoder på vei mot målet. Oppgaven er meget krevende, blant annet fordi stridshodene i flukt på egen hånd beveger seg hurtig, er forholdsvis små, kan være mange og ofte vil være vanskelige å skille fra for eksempel narrestridshoder. Reaksjonstiden vil vanligvis være meget kort. Effektive systemer må baseres på varsling, helst fra spesielle satellitter (se varslingssatellitter) og radarsystemer med datamaskiner som er i stand til å foreta hurtige baneberegninger.

Et forsvarssystem for bruk mot langdistansemissiler har i mange år vært utplassert rundt Moskva. Systemet har bestått av to forskjellige hovedtyper missiler (mot mål i og utenfor atmosfæren) pluss bakkeradar, mens USA i en tidlig periode utviklet og utplasserte forskjellige typer missilforsvarsvåpen i mindre antall på forskjellige steder. Etter president Reagans berømte «Star Wars»-tale i 1983 ble USAs innsats trappet opp med blant annet forskningsprogrammer på høyenergilasere og partikkelstråler som alternativ til missiler. Virksomheten i stormakten ble fra 1984 koordinert av SDIO (Strategic Defense Initiative Organization), som sorterte under Forsvarsdepartementet. SDIO endret i 1993 navn til BMDO (Ballistic Missile Defense Organization), og BMDO ble tidlig i 2004 omgjort til et direktorat med betegnelsen MDA (Missile Defense Agency). Bevilgningene til missilforsvar i USA har økt fra 1,4 milliarder dollar i budsjettåret 1985 til 9,0 milliarder i budsjettåret 2005.

Virksomheten i så vel Sovjetunionen/Russland som USA var lenge regulert av den såkalte ABM- (Anti Ballistic Missile) avtalen av 1972 (med tillegg i 1974), som blant annet foreskrev at utplassering av forsvarsvåpen skulle begrenses til ett sted og omfatte maksimalt 100 bakkebaserte våpen, at det ikke skulle utvikles, prøves eller utplasseres sjø-, luft-, rombaserte eller mobile systemer, og at det heller ikke måtte utplasseres systemer basert på «andre fysiske prinsipper» (for eksempel lasere eller partikkelstråler). Avtalen har vært oppfattet av USA som en hindring for utvikling av et effektivt forsvarssystem, og ble sagt opp av president Bush med virkning fra 13. juni 2002.

Mens USA i den siste tiden under ABM-avtalen satset på et systemdefinert, oppstykket forsvarskonsept med blant annet et Theater Missile Defense (stridssoneforsvar) og et National Missile Defense (definert som 100 avskjæringsvåpen mot et trusselscenario på 20–25 fiendtlige missiler), ble det etter avtalens opphør fokusert på et lagdelt forsvar mot ballistiske missiler i startfasen, midtfasen og terminalfasen innenfor en mer helhetlig løsning, som selv i en innledende prøvefase skal gi samtlige 50 delstater et begrenset forsvar.

Startfasen er den del av det ballistiske missilets ferd som begynner med utskytningen og varer så lenge rakettmotoren(e) er i virksomhet. Dette vil si i høyder opptil 500 km og varigheter fra ett til fem minutter. Bevegelsen er til å begynne med forholdsvis langsom og med en lett kjennelig signatur – en sterkt lysende, varm flamme. Dessuten er stridshodet eller stridshodene og eventuelle narrestridshoder ennå samlet. Startfasen er med andre ord den mest fordelaktige å sette et fiendtlig ballistisk missil ut av spill i, og en ødeleggelse her kan til og med resultere i at stridsladningen(e) faller ned på fiendtlig område. Ulempen er at forsvarsvåpenet må befinne seg i en fremskutt posisjon. Våpenet må i tillegg reagere meget hurtig. Av startfase-forsvarsvåpen under utvikling i USA i 2006 kan nevnes ABL (Airborne Laser, en ombygd Boeing 747-400 utstyrt med et megawatt-lasersystem) og KEI (Kinetic Energy Interceptor, et styrbart anslagsvåpen sendt av gårde fra en fremskutt, mobil utskytningsanordning med en rakett som har stor akselerasjonsevne).

Midtfasen omfatter den lengste delen av det ballistiske missilets ferd fra utskytningsstedet til målområdet – for et langdistansemissil kan den vare i 20 minutter, og toppunktet i banen kan ligge i en høyde av mer enn 1000 km. Bærerakettens forskjellige trinn er brukt og separert, nyttelasten følger en forutsigbar bane. Avskjæringsvåpenet, forskjellige typer radar og andre sensorer har mer tid enn i start- og terminalfasen til følging og baneberegning, dessuten finne ut hvilket eller hvilke stridshoder som er ekte hvis nyttelastseksjonen har satt ut narrestridshoder. Om nødvendig vil mer enn ett avskjæringsvåpen kunne sendes av gårde for å sikre at det virkelige stridshodet blir satt ut av spill. Viktige elementer i USAs midtfaseforsvar er det bakkebaserte GMD (Ground-Based Midcourse Defense) og det fartøybaserte Aegis BMD (Ballistic Missile Defense), som begge er under utplassering 2006. Utplasseringen skjer i to års programblokker, hvorav det ved utgangen av Block 2004 programmet (årsskiftet 2005/2006), var installert 8 GMD-avskjæringsmissiler (av 16) i siloer ved Ft. Greely i Alaska og to (av to) i siloer ved Vandenberg Air Force Base i California. Flere oppgraderte bakkeradarsystemer var også på plass.

Terminalfasen innledes når stridshodet på vei mot målet kommer inn i jordatmosfæren. Vanligvis varer den fra 30 sekunder til ett minutt. De viktigste elementene i USAs terminafaseforsvar 2006 er THAAD (Terminal High Altitude Area Defense), PAC-3 (Patriot Advanced Capability3) og MEADS (Medium Extended Air Defense System).

Foruten Russland og USA er missilforsvarsystemer utplassert i Israel (Arrow 2). Interessen er stigende i Europa og for eksempel Japan. NATO vurderer kravspesifikasjoner (2006).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.