Det arabiske opprøret fra 1936 til 1939, som primært var rettet mot det britiske mandatstyret, men også rammet mange jødiske mål, førte til en radikalisering av det jødiske samfunnet overfor det arabiske folkeflertallet – og behov for ytterligere militarisering med en mer offensiv taktikk. Til tross for å være en formelt illegal organisasjon, samarbeidet Haganah med de britiske mandatmyndighetene om å slå ned opprøret. Dette førte også til et samarbeid om flere forsvarsmekanismer, inklusive politistyrken Jewish Settlement Police (JSP) og kommandostyrken Special Night Squads (SNS). Dette bidro til at flere av Haganahs da om lag 10 000 mobiliserte medlemmer fikk våpentrening. Haganah var for øvrig avskåret fra å skaffe seg våpen på legalt vis, men bygde opp et omfattende nettverk for å skaffe våpenmateriell fra flere land, som deretter ble overtatt av den israelske staten.
Storbritannias Palestina-politikk på slutten av 1930-tallet ble av mange jøder sett på som et svik mot tidligere løfter om en egen stat, og flere så det som nødvendig å gripe til våpen mot det britiske styret. Også Haganah endret sitt tidligere syn på at det britiske styret ikke kunne bekjempes med våpen, og gjennomførte aksjoner mot mandatstyret – som blant annet søkte å avvæpne Haganah og arrestere dens medlemmer.
Utbruddet av andre verdenskrig førte til at en slik væpnet frigjøringskamp ble lagt på is. Haganah valgte aktivt å støtte den britiske krigsinnsatsen, vesentlig i frykt for at aksemaktene skulle vinne fram i Nord-Afrika og derfra true Palestina. Derfor dannet Haganah i 1941 en spesialstyrke med fulltids soldater, Palmach, som forberedelse til en eventuell britisk tilbaketrekking og en invasjon av aksemaktene. I samarbeid med britene ble det lagt planer for fortsatt jødisk motstand mot en okkupasjonsstyrke etter en eventuell britisk uttrekking, inklusive en etterretningsstruktur. Etter at Storbritannia beseiret Tyskland i Nord-Afrika ble behovet for alliansen med de jødiske styrkene i Palestina mindre, og i 1943 trakk britene tilbake støtten til Palmach, og søkte å avvæpne de jødiske organisasjonene. Palmach gikk under jorda, og fikk deretter stor betydning i frigjøringskampen etter verdenskrigens slutt. Under krigen sluttet mange Haganah- og Palmach-medlemmer seg til de allierte, vesentlig, britiske styrkene, og deltok i kamper mot Vichy-styret i Libanon og Syria – så vel som i Europa, blant annet på Balkan.
Allerede under krigen kom det til direkte konflikt mellom Haganah, som var politisk forankret i den sosialistiske delen av den sionistiske bevegelsen, inklusive fagorganisasjonen Histadrut og kibbutz-bevegelsen, og de mer høyreorienterte Irgun og Lehi; sistnevnte dannet av utbrytere fra Irgun. Etter at soldater fra Lehi myrdet den britiske minister for Midtøsten, Lord Moyne, i Kairo i 1944, bisto Haganah de britiske styrkene i Palestina med å finne og fange medlemmer særlig fra Irgun. I 1945 endte denne åpne konflikten mellom de tre jødiske militære gruppene, som truet med borgerkrig, med at de gikk sammen i Den jødiske motstandsbevegelsen (Jewish Resistance Movement) for å drive britene ut av Palestina, og opprette en jødisk stat der. Denne kampanjen startet 31. oktober 1945, og ble trappet opp i 1946, blant annet med en større britisk aksjon, Operasjon Agatha.
Etter krigen iverksatte Haganah en militær kampanje rettet mot det britiske styret, og gjennomførte blant annet en rekke sabotasjeaksjoner. I motsetning til Irgun og Lehi var Haganah mot å angripe britisk personell. Haganah bidro også til å omgå forbudet mot jødisk innvandring til Palestina. Mandatstyret forbød Haganah i 1946, uten virkning.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.