Haganah

Haganah; paramilitær sionistisk organisasjon etablert i 1920 for å forsvare den jødiske befolkningen i Palestina, for deretter å ta del i kampen mot det britiske mandatstyret og for å etablere staten Israel i 1948. Deretter dannet Haganah kjernen i det nye statens regulære militære forsvar, Israel Defence Forces (IDF).

Haganah, ’Forsvar’ på hebraisk, ble dannet med utspring i allerede eksisterende grupper som forsvarte særlig jødiske bosettinger, blant dem Hashomer. Arabisk oppstand i 1920 og 1921 førte til behov for et mer utstrakt selvforsvar, og den sionistiske ledelsen i Palestina opprettet Haganah for å forsvare jødiske jordbruk, herunder de mange isolerte kibbutzer. Det ble også opprettet grupper i byene, som blant annet skulle varsle om mulige arabiske angrep, og bidra til forsvar mot slike. I denne første fasen besto Haganah mest av små, lokale grupper, med liten grad av sentral organisering og styring. De besto av frivillige, de fleste bønder, og var dårlig trent og bevæpnet.

Etter nye arabiske opptøyer i 1929 ble Haganah styrket, og trakk til seg flere medlemmer, ikke minst i byene. Etter å ha blitt initiert og i hovedsak finansiert av fagorganisasjonen Histadrut, ble ansvaret for Haganah fra 1929 overdratt til Jewish Agency, som var den øverste sionistiske ledelse i Palestina. Våpen ble skaffet fra utlandet og i noen grad produsert i Palestina – begge deler illegalt. Organisasjonen hadde fortsatt først og fremst en selvforsvarsoppgave, og fulgte en politikk og praksis preget av tilbakeholdenhet, det vil si en rent defensiv holdning, hvor den ikke selv gikk til angrep. Dette førte i 1931 til en splittelse, hvor mer militante medlemmer, som ønsket en mer offensiv holdning, brøt ut og dannet Irgun Zvai Leumi (IZL; oftest kjent bare som Irgun).

Det arabiske opprøret i 1936–39, som primært var rettet mot det britiske mandatstyret, men også rammet mange jødiske mål, førte til en radikalisering av det jødiske samfunnet i forhold til det arabiske folkeflertallet – og behov for ytterligere militarisering, med en mer offensiv taktikk. Til tross for å være en formelt illegal organisasjon, samarbeidet Haganah med de britiske mandatmyndighetene om å slå ned opprøret. Dette førte også til et samarbeid om flere forsvarsmekanismer, inklusive politistyrken Jewish Settlement Police (JSP) og kommandostyrken Special Night Squads (SNS). Dette bidro til at  flere av Haganahs da om lag 10 000 mobiliserte medlemmer fikk våpentrening. Haganah var for øvrig avskåret fra å skaffe seg våpen på legalt vis, men bygde opp et omfattende nettverk for å skaffe våpenmateriell fra flere land, som deretter ble overtatt av den israelske staten.

Storbritannias Palestina-politikk på slutten av 1930-tallet ble av mange jøder sett på som et svik mot tidligere løfter om en egen stat, og flere så det som nødvendig å gripe til våpen mot det britiske styret. Også Haganah endret sitt tidligere syn på at det britiske styret ikke kunne bekjempes med våpen, og gjennomførte aksjoner mot mandatstyret – som blant annet søkte å avvæpne Haganah og arrestere dens medlemmer.

Utbruddet av andre verdenskrig førte til at en slik væpnet frigjøringskamp ble lagt på is. Haganah valgte aktivt å støtte den britiske krigsinnsatsen, vesentlig i frykt for at aksemaktene skulle vinne fram i Nord-Afrika og derfra true Palestina. Derfor dannet Haganah i 1941 en spesialstyrke med fulltids soldater, Palmach, som forberedelse til en eventuell britisk tilbaketrekking og en invasjon av aksemaktene. I samarbeid med britene ble det lagt planer for fortsatt jødisk motstand mot en okkupasjonsstyrke etter en eventuell britisk uttrekking, inklusive en etterretningsstruktur. Etter at Storbritannia beseiret Tyskland i Nord-Afrika ble behovet for alliansen med de jødiske styrkene i Palestina mindre, og i 1943 trakk britene tilbake støtten til Palmach, og søkte å avvæpne de jødiske organisasjonene. Palmach gikk under jorda, og fikk deretter stor betydning i frigjøringskampen etter verdenskrigens slutt. Under krigen sluttet mange Haganah- og Palmach-medlemmer seg til de allierte, vesentlig, britiske styrkene, og deltok i kamper mot Vichy-styret i Libanon og Syria – så vel som i Europa, blant annet på Balkan.

Allerede under krigen kom det til direkte konflikt mellom Haganah, som var politisk forankret i den sosialistiske delen av den sionistiske bevegelsen, inklusive fagorganisasjonen Histadrut og kibbutz-bevegelsen, i konflikt med de mer høyreorienterte Irgun og Lehi; sistnevnte dannet av utbrytere fra Irgun. Etter at soldater fra Lehi myrdet den britiske minister for Midtøsten, Lord Moyne, i Kairo, Egypt i 1944, bisto Haganah de britiske styrkene i Palestina med å finne og fange medlemmer særlig fra Irgun. I 1945 endte denne åpne konflikten mellom de tre jødiske militære gruppene, som truet med borgerkrig, med at de gikk sammen i Den jødiske motstandsbevegelsen (Jewish Resistance Movement) for å drive britene ut av Palestina, og opprette en jødisk stat der. Denne kampanjen startet 31. oktober 1945, og ble trappet opp i 1946, blant annet med en større britisk aksjon, Operasjon Agatha.

Etter krigen iverksatte Haganah en militær kampanje rettet mot det britiske styret, og gjennomførte blant annet en rekke sabotasjeaksjoner. I motsetning til Irgun og Lehi var Haganah mot å angripe britisk personell. Haganah bidro også til å omgå forbudet mot jødisk innvandring til Palestina. Mandatstyret forbød Haganah i 1946, uten virkning.

Haganah ble det jødiske samfunnets militære forsvar, først mot de arabiske grupper som angrep jødiske mål i den første fase av Palestina-krigen, fra november 1947, deretter i krigen mellom Israel og de arabiske nabostatene, fra mai 1948. Organisasjonen spilte en avgjørende rolle ved å forsvare det jødiske samfunnet i krigens første fase, og ved å gå til offensiv mot de arabiske motstanderne opp mot den britiske uttrekkingen – som forberedelse til det ventede angrepet på Israel. Haganah gjennomførte en rekke større militære operasjoner og begynte å operere i større forband.

På slutten av 1947 ble Haganah vesentlig styrket, økonomisk, organisatorisk og operasjonelt, blant annet med et nasjonalt hovedkvarter og fire regionale kommandoer, og gjennom nasjonal mobilisering av både kvinner og menn i alderen 17 til 25 år. Palmach kunne da stille tre små brigader så vel som en liten luftving og marinekapasiteter, med til sammen ca. 3000 soldater; dertil besto styrken av et infanteri (Hail Sadeh, Hish) med ca. 10 000 soldater i seks brigader, en reservestyrke (Hail Matzav, Him) på om lag 27 000 samt ungdomsbrigader (Gedudei Noar, Gadna). Haganah hadde også en egen våpenindustri, Tassiya Tsvait.

Etter at staten Israel ble etablert 14. mai 1948, dannet Haganah kjernen i det nye nasjonale forsvaret, Israel Defence Forces (IDF), som ble etablert 28. mai. Haganah ble da oppløst. Det militære, politiske og moralske grunnlaget fra Haganah ble videreført i IDF, og en rekke senere israelske militære og politiske ledere hadde sin bakgrunn i organisasjonen, blant dem statsministrene Yitzhak Rabin og Ariel Sharon.