Ekspropriasjon, tvungen avståelse av eiendomsrett eller andre formuesrettigheter mot full erstatning. Ytelsen av erstatning skiller ekspropriasjon fra konfiskasjon; skatter faller utenfor, idet de utlignes etter skattemessige hensyn og i samsvar med visse likhetsgrunnsetninger. Den som krever avståelse ved ekspropriasjon, kalles ekspropriant, den som må gi fra seg, ekspropriat.

Ekspropriasjon må ha hjemmel i lov (se ekspropriasjonshjemmel); noen lovbestemmelse som åpner alminnelig adgang til ekspropriasjon har man ikke, men i lov om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959 er det i § 2 angitt en rekke spesielle ekspropriasjonsformål. For øvrig er det flere særlover som hjemler ekspropriasjon både av fast og løs eiendom (se for eksempel nedenfor om ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven).

Grunnlovens § 105, slik den lyder etter endringen i 2014, bestemmer om ekspropriasjon: «Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full erstatning av statskassen». Denne bestemmelse, som er begrunnet i hensyn til rettssikkerhet og borgerlig likhet, inneholder et bånd på lovgivningen for så vidt som det ikke kan gis lovregler som fører til at en ekspropriat får mindre enn full erstatning. Spørsmålet har ofte, særlig i de senere år, vært forelagt for domstolene, idet det har vært påstått at nye lovbestemmelser som på en eller annen måte berører private rettigheter, i virkeligheten er ekspropriasjon og derfor gir rett til erstatning.

Bortsett fra hensynet til erstatningen står lovgivningen fritt når det gjelder gjenstanden for ekspropriasjon og til fordel for hvilke formål, personer eller institusjoner ekspropriasjon skal kunne kreves. Grunnlovens forutsetning om at ekspropriasjon bare kan omfatte fast eiendom eller løsøre og bare kan skje til fordel for staten, er ikke blitt opprettholdt i praksis. Foruten til staten er ekspropriasjonsrett i meget stor utstrekning gitt kommuner; også private har fått ekspropriasjonsrett, skjønt i mer begrenset utstrekning. Gjenstand for ekspropriasjon er oftest fast eiendom, men også løsøre, bruksrettigheter, fordringer med mer kan kreves avstått, særlig i henhold til bestemmelser i krise- og krigstidlovgivningen. Også arbeidsytelser kan være gjenstand for ekspropriasjon, men alminnelige bestemmelser om arbeidsplikt vil falle utenfor og ikke gi krav på erstatning.

Som regel er ekspropriasjon avhengig av særskilt tillatelse av Kongen, et departement eller en annen offentlig myndighet. Det forekommer imidlertid ikke sjelden at spørsmålet om ekspropriasjonsadgangen er henvist til skjønn; lov om skjønn, ekspropriasjonssaker med mer av 1. juni 1917 § 46, annet ledd. Den anførte lov inneholder bestemmelsene om rettergangsmåten i ekspropriasjonssaker (jamfør også oreigningslovas kapittel 3).

Omfanget av ekspropriasjonsretten beror på forståelsen av vedkommende ekspropriasjonslov. Den vil i alminnelighet gå så langt som nødvendig til gjennomføring av ekspropriasjonens øyemed. Den behøver derfor ikke å angripe selve eiendomsretten, men kan for eksempel åpne adgang til å ha en telefonstolpe stående i annenmanns eng; den kan på den annen side ramme ikke bare eier, men også pant-, servitutt- og bruksberettiget for så vidt dette er påkrevd.

Plan- og bygningsloven av 27. juni 2008 gir hjemmel til å ekspropriere både bebygd og ubebygd grunn til gjennomføring av reguleringsplan og bebyggelsesplan. Kommunestyret kan videre med samtykke av fylkesmannen foreta ekspropriasjon for å sikre kommunen grunnarealer til ny tettbebyggelse, selv om det ikke foreligger reguleringsplan. Kommunene kan derved sikre seg de nødvendige utbyggingsarealer og tomtereserver i god tid før utbyggingen skal settes i gang.

Ekspropriaten har krav på full erstatning for økonomisk tap påført ved ekspropriasjon. Det er bare tap av rettsbeskyttet interesse som her tas i betraktning, ikke tap som følge av tingens affeksjonsverdi eller lignende.

I lov av 26. januar 1973 ble det gitt regler om utmålingen av erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom. Loven innebar en tilstramming sett med grunneierens øyne. Blant annet skulle verdsettelsen ved erverv av grunnarealer skje ut fra den bruk som ble gjort av eiendommen idet ekspropriasjonssaken ble igangsatt. Loven vakte strid og voldte store fortolkningsproblemer, som blant annet førte til plenumssak i Høyesterett (den såkalte Kløftasaken fra 1976).

Loven er avløst av lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningsloven) av 6. april 1984, som bygger på prinsippene fra 1973-loven, men med en rekke modifikasjoner som gir mulighet for større erstatning til grunneieren. Grunneieren har krav på salgsverdien, men bruksverdien i tilfellet den er høyest for ham. Både salgs- og bruksverdi skal fastsettes under hensyntagen til «pårekneleg utnytting». Tomteverdi kommer således ikke på tale dersom det er små utsikter til å få igjennom de nødvendige planvedtak etter bygningslovgivningen. Verdistigning som følge av ekspropriasjonstiltaket eller offentlige investeringer, skal heller ikke tillegges vekt. Se også strøkspris og parkprinsippet.

Ved ekspropriasjon av bygning eller anlegg som ekspropriaten bruker som bolig eller til egen virksomhet, kan et tredje prinsipp komme til anvendelse, nemlig erstatning basert på hva det koster å skaffe en eiendom for tilsvarende bruk (gjenervervsprisen).

Økonomiske fordeler for den gjenværende del av en ekspropriert eiendom (restfeltet), som er en umiddelbar følge av ekspropriasjonens gjennomføring, vil etter ekspropriasjonserstatningsloven § 9 ikke fratrekkes i erstatningsbeløpet om fordelen er av «allmenn karakter» for eiendommer i distriktet. Om fordelen går forbi det som er av «allmenn karakter» for eiendommer i distriktet, er det gjeldende syn at ekspropriaten ikke skal tjene på ekspropriasjonen. Den økonomiske fordelen vil da fratrekkes i erstatningsbeløpet.

Man har ikke krav på erstatning for ulemper på restfeltet etter ekspropriasjonserstatningsloven § 8 om ulempen er av «allminnelig karakter» for eiendommer i distriktet. Dette gjelder sålenge ulempen ikke går forbi det en må finne seg i uten skadebot, vederlag eller etter granneloven eller forurensingsloven.

Som regel blir erstatningen ytet i penger, men grunnloven er ikke til hinder for at det i stedet gis naturalerstatning. Hovedregelen er at erstatningen fastsettes til en sum en gang for alle, men ved avståelse av bruk kan den settes til et årlig vederlag; vederlaget kan justeres hvert 5. år, særlig under hensyn til forandringer i kronens kjøpekraft (oreigningslova § 23).

  • Fleischer, Carl August: Norsk ekspropriasjonsrett, 1978, isbn 82-00-01733-8, Finn boken
  • Knophs oversikt over Norges rett, 12. utg., 2004, 683-700, isbn 82-15-00534-9, Finn boken
  • Pedersen, Odd Jarl m.fl.: Ekspropriasjon : særlig etter plan- og bygningsloven, 1990, isbn 82-518-2885-6, Finn boken
  • Stordrange, Bjørn & Ove Christian Lyngholt: Ekspropriasjonserstatningsloven : kommentarutgave, 3. utg., 2000, isbn 82-00-45432-0, Finn boken
  • Sandene, Erling og Erik Keiserud: Oreigningsloven med kommentarer, 2. utg. (1990), Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.