Ecuadors politiske system

Artikkelstart

Ecuador er en demokratisk enhetsrepublikk der presidenten er øverste statsoverhode. Bortsett fra perioder med autoritært styresett (1963–1966 og 1976–1979) har landet vært styrt etter parlamentariske prinsipper gjennom hele det 20. århundre.

Allmenn stemmerett for alle borgere over 18 år ble først innført i 1979. Selv om katolisisme er dominerende religion i landet, har staten vært sekulær siden begynnelsen av 1900-tallet.

Administrativ inndeling

Landet er inndelt i administrative autonome og desentraliserte enheter på tre ulike nivåer – provins, kommune og sogn. Disse enhetene er sammensatt av politisk valgte representanter. I dag har Ecuador 23 provinser, og i tillegg Galapagosøyene som er underlagt et eget administrativt regime, og hovedstaden Quito som utgjør et eget storbydistrikt. Den nåværende ecuadorianske grunnloven åpner også for å danne egne urfolksadministrerte territorier (CTI – Circunscripción Territorial Indígena). I dag finnes det ett slikt territorium i Amazonas-regionen.

Maktfordeling

Ecuadors styresett består av en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt, samt et nasjonalt råd som overvåker valgene, og et nasjonalt kontrollorgan for offentlig virksomhet og korrupsjon, samt folkelig deltakelse.

Den utøvende makt er lagt til den folkevalgte presidenten og dennes regjering. Presidenten, som blir valgt for en fireårsperiode, er øverste leder for forsvaret og politiet, og velger også ut funksjonærer i de øverste stillingene innenfor embetsverket.

Nasjonalforsamlingen utgjør den lovgivende makt. Dette er et ettkammersystem bestående av 137 representanter fordelt på nasjonale og provinsrepresentanter, samt utjevningsmandater. Representanter til nasjonalforsamlingen blir valgt for fire år av gangen.

Den dømmende makt består av et overordnet myndighetsråd, Høyesterett, provinsdomstoler, samt lavere rettsinstanser – domstoler, tribunaler og tvistemålsdomstoler.

Politiske grupperinger

Historisk sett har politiske eliter fra høylandet og kysten stått mot hverandre, og konservative og liberale politiske tendenser har rivalisert om presidentmakten.

De to politiske sentrene i Ecuador er kystbyen Guayaquil og landets hovedstad, Quito, som ligger i den andinske cordilleraen (høylandet). Disse to motpolenes dominans over rikspolitikken ble utfordret på 1990-tallet, delvis som følge av framveksten av en sterk urfolksbevegelse som bidro til å reformulere den politiske dagsorden. Nye politiske allianser på 2000-tallet førte også til at en presidentkandidat fra en av provinsene i Amazonas-regionen, Lucio Gutiérrez, vant valget.

Politisk utvikling

Styresettet i Ecuador har i store perioder vært preget av ustabilitet. Siden uavhengigheten (fra Spania) i 1830 har landet hatt 21 grunnlover, den siste ble innført i 2008.

Regime- og presidentskifter har vært hyppige. I perioden 1998–2006, for eksempel, ble tre presidenter avsatt før deres perioder utløp, som følge av folkelige mobiliseringer. Disse avsettelsene var uttrykk for en dyp politisk krise og en økende skepsis til politikere generelt i brede lag av befolkningen. På folkemunne ble det å kaste presidenter ansett for å være en ny demokratisk mulighet som folket kunne ta i bruk når det politiske systemet spilte fallitt.

Med valget av president Rafael Correa til president i 2006 gikk Ecuador inn i en 10 år lang periode (fra 2007–2017) med samme statsoverhode og ett dominerende politisk parti, Alianza País. Correa ble gjenvalgt i 2009 og 2013 med oppsiktsvekkende flertall i første valgomgang.

Hans regjeringer gjenopprettet en generell tillit til politikk og politikere i brede lag av befolkningen, ikke minst gjennom et statsbyggende prosjekt og en aktiv økonomisk omfordelingspolitikk. Regimet ble samtidig kritisert av opposisjonen for å stå for sterk statlig regulering og sentralisering. En allianse av urfolks- og miljøorganisasjoner beskyldte ham for å drive en energi- og naturressurspolitikk som truet miljøet og utsatte folkegruppers eksistens. Correas arvtager, Lenin Moreno, som ble valgt til president i 2017 fjernet seg fra denne politiske linjen, noe som har ført til ny uro og politisk ustabilitet i landet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg