Ecuador er en demokratisk enhetsrepublikk der presidenten er øverste statsoverhode. Bort sett fra perioder med autoritært styresett (fra 1963 – 1966 og fra 1976 – 1979)  har landet vært styrt etter parlamentariske prinsipper gjennom hele det 20. århundre.  Allmenn stemmerett for alle borgere over 18 år ble først innført i 1979. Selv om katolisisme er hovedreligion, har landet vært sekulært siden begynnelsen av 1900-tallet.

Ecuadors styresett består av en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt, samt et nasjonalt råd som overvåker valgene, og et nasjonalt kontrollorgan for offentlig virksomhet og korrupsjon. Den utøvende makt er lagt til den folkevagte presidenten og hans regjering. Presidenten som blir valgt for en fire års periode, er øverste leder for forsvaret og politiet, og velger også ut funksjonærer i de øverste stillingene innenfor embetsverket.

Nasjonalforsamlingen utgjør den lovigvende makt. Dette er et ettkammer system bestående av 137 representanter fordelt på nasjonale og provinsrepresentanter, samt utjevnningsmandater. Representanter til Nasjonalforsamlingen blir valgt for fire år av gangen.

Den dømmende makt består av et overordnet domsmyndighets råd, Høyesterett, provinsdomstoler, samt lavere rettsinstanser – domstoler, tribunaler og tvistemålsdomstoler.

Historisk sett har politiske eliter fra høylandet og kysten stått mot hverandre, og konservative og liberale politiske tendenser har rivalisert om presidentmakten. De to politiske sentrene i Ecuador er kystbyen Guayaquil og landets hovedstad, Quito, som ligger i den andinske cordilleraen (høylandet). Disse to motpolenes dominans over rikspolitikken ble utfrodret på 1990-tallet, delvis som følge av framveksten av en sterk urfolksbevegelse som bidro til å reformulere den politiske dagsorden. Nye politiske allianser på 2000-tallet førte også til at en presidentkandidat fra en av provinsene i Amazonas-regionen (Lucio Gutierrez) vant valget.  

Styresettet i Ecudaor har i store perioder vært preget av utstabilitet. Siden uavhengigheten (fra Spania) i 1830 har landet hatt 20 grunnlover, den siste ble innført i 2008. Regime- og presidentskifter har vært hyppige. I perioden 1998 – 2006, for eksempel, ble tre presidenter avsatt før deres perioder utløp som følge av brede folkelige mobiliseringer. Disse avsettelsene var uttrykk for en dyp politisk krise og en økende skepsis til politikere generelt i brede lag av befolkningen. På folkemunne blir det å kaste presidenter nå ansett for å være en ny demokratisk mulighet som folket kan ta i bruk når det politiske systemet spiller fallit. 

Med valget av landets nåværende president, Rafael Correa, i 2007 gikk Ecuador inn i en periode med stabilitet og kontinuitet som fortsatt vedvarerer. Correa ble gjenvalgt i 2009 og i 2013 med et oppsiktsvekkende flertall i første valgomgang. Hans regjeringer kan sies å ha gjenopprettet en generell tillit til politikk og politikere, ikke minst gjennom et statsbyggende prosjekt og en aktiv økonomisk refordelingspolitikk. Regimet blir samtidig kritisert av opposisjonen for å stå for sterk statlig regulering og sentralisering. En allianse av  urfolks- og miljøorganisasjoner beskylder han for å drive en energi- og naturressurspolitikk som truer miljøet og utsatte folkegruppers eksistens.   

Administrativt er Ecuador inndelt i 24 provinser (Galapagosøyene inkludert), styrt av presidentutnevnte guvernører; i tillegg er det tre enklaver. Provinsene er videre inndelt i kantoner og kommuner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.