Ecuador er en demokratisk enhetsrepublikk der presidenten er øverste statsoverhode. Bortsett fra perioder med autoritært styresett (1963–1966 og 1976–1979) har landet vært styrt etter parlamentariske prinsipper gjennom hele det 20. århundre.

Allmenn stemmerett for alle borgere over 18 år ble først innført i 1979. Selv om katolisisme er dominerende religion i landet, har staten vært sekulær siden begynnelsen av 1900-tallet.

Landet er inndelt i 24 provinser (Galapagosøyene inkludert), styrt av presidentutnevnte guvernører; i tillegg er det tre enklaver. Provinsene er videre inndelt i kantoner og kommuner.

Ecuadors styresett består av en utøvende, en lovgivende og en dømmende makt, samt et nasjonalt råd som overvåker valgene, og et nasjonalt kontrollorgan for offentlig virksomhet og korrupsjon.

Den utøvende makt er lagt til den folkevalgte presidenten og dennes regjering. Presidenten, som blir valgt for en fireårsperiode, er øverste leder for forsvaret og politiet, og velger også ut funksjonærer i de øverste stillingene innenfor embetsverket.

Nasjonalforsamlingen utgjør den lovgivende makt. Dette er et ettkammersystem bestående av 137 representanter fordelt på nasjonale og provinsrepresentanter, samt utjevningsmandater. Representanter til nasjonalforsamlingen blir valgt for fire år av gangen.

Den dømmende makt består av et overordnet myndighetsråd, Høyesterett, provinsdomstoler, samt lavere rettsinstanser – domstoler, tribunaler og tvistemålsdomstoler.

Historisk sett har politiske eliter fra høylandet og kysten stått mot hverandre, og konservative og liberale politiske tendenser har rivalisert om presidentmakten.

De to politiske sentrene i Ecuador er kystbyen Guayaquil og landets hovedstad, Quito, som ligger i den andinske cordilleraen (høylandet). Disse to motpolenes dominans over rikspolitikken ble utfordret på 1990-tallet, delvis som følge av framveksten av en sterk urfolksbevegelse som bidro til å reformulere den politiske dagsorden. Nye politiske allianser på 2000-tallet førte også til at en presidentkandidat fra en av provinsene i Amazonas-regionen, Lucio Gutiérrez, vant valget.

Styresettet i Ecuador har i store perioder vært preget av ustabilitet. Siden uavhengigheten (fra Spania) i 1830 har landet hatt 20 grunnlover, den siste ble innført i 2008.

Regime- og presidentskifter har vært hyppige. I perioden 1998–2006, for eksempel, ble tre presidenter avsatt før deres perioder utløp, som følge av folkelige mobiliseringer. Disse avsettelsene var uttrykk for en dyp politisk krise og en økende skepsis til politikere generelt i brede lag av befolkningen. På folkemunne blir det å kaste presidenter nå ansett for å være en ny demokratisk mulighet som folket kan ta i bruk når det politiske systemet spiller fallitt.

Med valget av president Rafael Correa til president i 2006 gikk Ecuador inn i en 10 år lang periode (fra 2007–2017) med samme statsoverhode og ett dominerende politisk parti, Alianza País. Correa ble gjenvalgt i 2009 og 2013 med oppsiktsvekkende flertall i første valgomgang.

Hans regjeringer kan sies å ha gjenopprettet en generell tillit til politikk og politikere i brede lag av befolkningen, ikke minst gjennom et statsbyggende prosjekt og en aktiv økonomisk omfordelingspolitikk. Regimet ble samtidig kritisert av opposisjonen for å stå for sterk statlig regulering og sentralisering. En allianse av urfolks- og miljøorganisasjoner beskyldte ham for å drive en energi- og naturressurspolitikk som truet miljøet og utsatte folkegruppers eksistens.

Med valget av Lenín Moreno som president fra mai 2017, føres hovedlinjene i Alianza País sin politikk videre. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.