Tiltak som gir økt avkastning av produksjonsfaktorene, og derfor kan sies å gi en mer fornuftig produksjonsform. Betegnelsen rasjonalisering brukes ofte om alle tiltak som gir økt produktivitet per arbeider eller timeverk, men det er hensiktsmessig å holde utenfor tilfeller hvor økningen er oppnådd bare ved å øke kapitalinnsatsen per arbeider.

Det karakteristiske ved rasjonalisering er en omlegning av metodene slik at man oppnår større avkastning av gitte innsatser av produksjonsfaktorene.

Rasjonaliseringen, særlig den tekniske, har spilt en viktig rolle for produksjonens vekst siden den moderne industris gjennombrudd.

Systematisk studium av andre rasjonaliseringsformer ble først tatt opp omkring århundreskiftet. Banebrytende var innsatsen til amerikaneren F. W. Taylor, spesialist i arbeidsrasjonalisering.

Blant hovedtyper av rasjonalisering har man:

  • Teknisk rasjonalisering, innføring av mer effektive hjelpemidler, bedre prosesser og liknende.
  • Organisatorisk rasjonalisering, blant annet forbedret produksjonsplanlegging, endring i lønnssystem.
  • Produktrasjonalisering, endringer i produktets konstruksjon, som gjør det lettere å fremstille.
  • Arbeidsrasjonalisering, endringer i den enkelte arbeiders arbeidsmåte for å minske belastningen.
  • Strukturrasjonalisering, tar sikte på å få en mer effektiv bedriftsstruktur i en bransje, blant annet ved at mindre effektive bedrifter legges ned.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.