Rafael Correa

Rafael Correa ble født i Guayaquil i 1963 og har middelklassebakgrunn. Correa har sin utdannelse fra Ecuador, Belgia og USA.

Han ble utnevnt til økonomi- og finansminister i Alfredo Palacios regjering i april 2005. Correas karriere som minister ble kort da han iverksatte økonomiske reformer i strid med president Palacios ønsker.

Han vant presidentvalget i 2006 i andre valgrunde over motkandidaten Álvaro Noboa (PRIAN). En krise i det etablerte politiske systemet ga Correa bred folkelig støtte og høy mobilisering ved valget. Hans nystiftede parti Alianza País (AP) sikret flertallet i kongressen for Correas politikk.

Correa ble gjenvalgt med rent flertall i første valgrunde i 2009 og 2013. I 2013 fikk han oppsiktsvekkende nok rundt 70 prosent av stemmene i første valgrunde. Velgeroppslutningen ga Correa og Alianza País en unik mulighet til å gjennomføre et statsbyggende politisk prosjekt over en lengre periode.

Correas etterfølger, Lenin Moreno, ble innsatt som president i mai 2017.

Som leder av Alianza País iverksatte Correa en offentlig investeringspolitikk med en tydelig sosial profil. Oppbygging av offentlige helse- og utdanningstilbud, styrking av offentlig byråkrati og statsadministrasjon og omfattende infrastrukturbygging stod sentralt, sammen med en omlegging av skattesystemet og regulering av arbeidsmarkedet. Den økonomiske omfordelingspolitikken ble i hovedsak finansiert gjennom en aktiv bruk av inntekter fra landets oljeutvinning.

Correa blir ofte assosiert med det 21. århundrets latinamerikanske sosialisme, men den økonomiske politikken til Alianza País i de ti årene han var statsoverhode kan snarere sies å ha vært tuftet på en «keynesiansk» modell for utvikling og modernisering. Selv brukte Correa og hans politiske bevegelse slagordet «borgerrevolusjon» (revolución ciudadana) for å betegne eget politisk prosjekt. I tillegg til fordelingspolitikk var folkelig deltakelse en hovedpilar i denne politikken. Under Correa ble det opprettet offentlige råd for folkelig deltakelse på alle administrative nivåer. Disse skulle tilrettelegge for at et mangfold av samfunnsaktører skulle kunne delta og påvirke politikkutformingen. Der regjeringen så en utvidelse av medbestemmelse som følge av denne politikken, kritiserte sentrale deler av det organiserte sivilsamfunnet i Ecuador (urfolks- og miljøbevegelsene, fagbevegelsene) staten for å institusjonalisere og regissere «sivil deltakelse».

Striden rundt statens rolle i forhold til befolkningen kom under Correa også til uttrykk ved endringer i lovgivning omkring ytringsfrihet. I 2013 innførte regjeringen en ny kommunikasjonslov. Med grunnlag i denne ble det etablert et eget reguleringsorgan (SUPERCOM) og et råd (CORDICOM) innenfor kommunikasjons- og informasjonssektorene. Loven og de opprettede offentlige organene ble kritisert for å tilrettelegge for statlig styring av offentlig meningsutveksling i mediene og på internett. I 2014 definerte myndighetene, i et tillegg til loven, at kommunikasjon i Ecuador skal betraktes som en offentlig tjeneste. Ulike samfunnsaktører, deriblant menneskerettighetsorganisasjoner, påpekte at denne lovreformen ga myndighetene bekymringsverdig mulighet til innblanding i medienes informasjonsutforming. Som følge av den nye kommunikasjonslovgivningen kom presse- og ytringsfriheten under økt press. Samtidig må man forstå disse endringene på bakgrunn av at de konvensjonelle mediene i Ecuador i stor grad er eid og kontrollert av økonomiske eliter som også bruker sine posisjoner til å påvirke politisk opinionsdannelse.

Under Correas styresett gjennomgikk Ecuador viktige konstitusjonelle reformer. Grunnloven fra 2008 regnes for å være en av de mest nyskapende for sin tid, og den første som introduserte det den uruguayanske forskeren Eduardo Gudynas kaller et biosentrisk perspektiv. I dette perspektivet står naturmiljøets bærekraft sentralt, og natur og ikke-menneskelig eksistens gis rettigheter. Begrepet sumak kawsay, som er hentet fra urfolkspråket kichwa, og den spanske oversettelsen, Buen Vivir, tas i bruk i grunnloven for å uttrykke et annet og mer balansert forhold mellom mennesker og natur som grunnlag for forståelse av velferd.

Utenrikspolitisk stod Correa for en sterk regional integrering i Latin-Amerika gjennom organisasjoner som De søramerikanske lands union (Unasur) og Organisasjonen av amerikanske stater (OEA), og nært samarbeid med andre politiske ledere i regionen. Han markerte også motstand mot USAs militære nærvær ved å ikke fornye avtalen om en nordamerikansk militærbase i provinsen Manta i 2009.

Correa kritiserte internasjonale finansieringsinstitusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, og søkte samtidig alternative eksterne finansieringskilder, særlig gjennom nye partnerskap med Kina. Ecuador fikk under Correas regjeringstid også verdensomspennende presseomtale fordi Julian Assange, frontfigur i WikiLeaks, ble innvilget asyl ved den ecuadorianske ambassaden i London.

I 2007 lanserte Correa det såkalte Yasuní ITT-initiativet i FN. I nasjonalparken Yasuní, som er en del av Amazonas' regnskog, er det funnet rike oljeforekomster. Correas forslag var at verdenssamfunnet skulle betale halvparten av den antatte fortjenesten ved oljeutvinning, 3,6 milliarder dollar, til et utviklingsfond for Ecuador. På den måten ville man bevare regnskogens biologiske mangfold og skjerme isolerte urfolk som man antar holder til der. I juli 2013 slo regjeringen fast at den ikke hadde lyktes med å skape interesse for fondet, og igangsatte dermed oljeleting og -utvinning i området.

I 2010 ble Correa utsatt for et attentat med utspring i politiet. 30. september samme år brøt det ut streik blant landets politifolk. Det ble erklært unntakstilstand, og presidenten selv ble holdt innesperret i flere timer på politisykehuset i Quito. Han ble befridd under en militær aksjon sent på kvelden. Man har ikke kunnet konstatere med sikkerhet om det var et planlagt kuppforsøk eller en spontan aksjon som involverte tilfeldige politifolk.

Correas lederstil ble både høyt verdsatt og kraftig kritisert blant landets befolkning. I Ecuadors moderne historie er han uten tvil en av de mest karismatiske lederne, med en uvanlig evne til å skape entusiasme rundt egen politikk. Men hans konfronterende og uforsonlige linje overfor kritikere og politiske motstandere har også skaffet ham mange fiender.

Over tid har det offentlige ordskiftet tilspisset seg og ført til en politisk polarisering. I valgkampen våren 2017 var konfrontasjonslinjen mellom motstandere og tilhengere av Alianza País særlig hard. Gjensidige beskyldninger om korrupsjon, valgfusk og manipulering av informasjon ble så framtredende at det var vanskelig å sette reelle politiske saker på dagsorden.

Rafael Correa og Alianza País har fått hard kritikk fra både høyre- og venstresiden. Høyresiden har særlig gått til angrep på omfattende offentlige investeringer og reguleringer som den mener hindrer privat næringsvirksomhet og forårsaker arbeidsledighet. Den har kritisert Correa-regimet for ikke å sette av overskuddet fra oljeproduksjonen i et eget fond, og mener at den stigende utenlandsgjelden, særlig til Kina, setter Ecuador i et framtidig økonomisk uføre. I tillegg har høyreopposisjonen vært opptatt av Correas autoritære lederstil og hans forsøk på å styre pressen og domstolene.

Venstresiden har særlig vært opptatt av hvordan handlingsrommet for aktører innenfor sivilsamfunnet har minsket under Alianza País' regjeringstid. Dette har innskrenket sosiale bevegelser og ikke-statlige organisasjoners mulighet til å påvirke politikkutformingen. Særlig miljø- og urfolksbevegelsene har vært kritiske til Correa-regimets utviklings- og moderniseringspolitikk, som i stor grad har basert seg på uttak av ikke-fornybare naturressurser, særlig olje og i de senere år også mineraler.

Det har kommet til alvorlige konfrontasjoner rundt naturressurspolitikken, særlig rundt oljeutvinningen i Yasuní nasjonalpark, i forbindelse med innføringen av en ny gruvelov i 2009, og med hensyn til nye storskala gruveprosjekter. Allianser av urfolks-, miljø- og rettighetsorganisasjoner har vektlagt berørte folks rett til å bli konsultert før større naturinngrep. Fri, forutgående og informert konsultasjon (Free, prior and informed consultation) er prinsipp som er anerkjent av den ecuadorianske staten, men som i utilfredsstillende grad har blitt anvendt innenfor oljesektoren, og som helt og holdent har blitt oversett i prosessene rundt de nye gruveprosjektene.

Det er slående at både høyre- og venstresiden i Ecuador har gjort motstand mot det som må betegnes som et tydelig statsbyggingsprosjekt under Correa. Politisk opposisjon ser dette som et angrep på egne politiske posisjoner og påvirkningsmuligheter. På den andre siden har en sterkere økonomisk omfordelingspolitikk gjort Correa og Alianza País svært populære i brede befolkningslag, noe den betydelige oppslutningen er et klart uttrykk for. Fortsatt engasjerer og provoserer Rafael Correas politiske prosjekt den ecuadorianske befolkningen. Correismo som denne politikken kalles, blir av befolkningen, tillagt svært ulike karakteristikker og tatt til inntekt for alt som kan gå galt i politikken (slik som autoritært styresett, korrupsjon og kommunisme), og motsatt som selve grunnlaget for et mer rettferdig alternativ.

Correa har utgitt flere bøker om ecuadoriansk økonomi. Den mest kjente har tittelen Ecuador: de Banana Republic a la No República («Ecuador: Fra bananrepublikk til ingen republikk»). I denne uttrykker han sterk kritikk mot nyliberalismen som preget landets økonomi på 1990-tallet, innflytelsen fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, samt erstatningen av landets pengeenhet sucre med amerikanske dollar i 2000.

• Ecuadors historie
• Ecuadors politiske system
• Økonomi og næringsliv i Ecuador