Rafael Correa er en ecuadoriansk økonom og politiker (Alianza País) som var den 43. presidenten i Ecuador. Han satt som statsoverhode  fra 2007 til 2017, og er dermed den presidenten i landets historie som har sittet lengst ved makten i en sammenhengende periode.

Han er født i Guayaquil i 1963 og har middelklassebakgrunn. Correa har sin utdannelse fra Ecuador, Belgia og USA.

Rafael Correa Delgado ble utnevnt til økonomi- og finansminister i Alfredo Palacios regjering i april 2005. Hans karriere som minister ble kort da han iverksatte økonomiske reformer på tvers av president Palacios ønsker.

Han vant presidentvalget i 2006 i andre valgrunde over motkandidaten Alvaro Noboa (PRIAN). Han fikk bred folkelig støtte fra velgergrupper som ble mobilisert på grunnlag av en krise i det etablerte politiske systemet. Correas nystiftede parti Alianza País (AP) sikret flertallet i kongressen for Correas politikk.

Correa ble gjenvalgt med rent flertall i første valgrunde i 2009 og 2013. I 2013 fikk han oppsiktsvekkende nok rundt 70 prosent av stemmene i første valgrunde. Velgeroppslutningen ga Correa og Alianza Pais en unik mulighet til å gjennomføre et statsbyggende politisk prosjekt over en lengre periode.

Correas etterfølger, Lenin Moreno, ble innsatt som president i mai 2017.   

Som leder av Alianza País iverksatte Correa en offentlig investeringspolitikk  med en tydelig sosial profil. Oppbygging av offentlige helse- og utdanningstilbud, styrking av offentlig byråkrati og statsadministrasjon og omfattende infrastrukturbygging stod sentralt, sammen med en omlegging av skattesystemet og regulering av arbeidsmarkedet. Den økonomiske omfordelingspolitikken ble i hovedsak finansiert gjennom en aktiv bruk av inntekter fra landets oljeutvinning.

Correa blir ofte assosiert med det 21. århundrets latinamerikanske sosialisme, men den økonomiske politikken til Alianza País i de 10 årene han var statsoverhode kan snarere sies å ha vært tuftet på en keynesiansk modell for utvikling og modernisering.

Under Correas styresett gjennomgikk Ecuador viktig konstitusjonelle reformer. Grunnloven fra 2008 regnes for å være en av de mest nyskapende for sin tid, og den første som introduserte det den uruguayanske forskeren Eduardo Gudynas, kaller et bio-sentrisk perspektiv. I dette perspektivet står naturmiljøets bærekraft sentralt, og natur og ikke-menneskelig eksistens gis rettigheter. Begrepet sumak kawsay, som er hentet fra urfolkspråket kichwa, tas i bruk i grunnloven for å uttrykke et annet og mer balansert forhold mellom mennesker og natur som grunnlag for forståelse av velferd. 

Utenrikspolitisk har Correa stått for en sterk regional integrering i Latin Amerika gjennom organisasjoner som De Søramerikanske Lands Union (Unasur) og Organisasjonen av amerikanske stater (OEA). Gjennom dette vektla han samarbeid med andre politiske ledere i regionen. Han markerte også motstand mot USAs militære nærvær ved å ikke fornye avtalen om en nord-amerikanske militærbase i provinsen Manta i 2009.

Correa er også kjent for å ikke bare kritisere internasjonale finansieringsinstitusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, men også for å søke alternative eksterne finansieringskilder, særlig gjennom nye partnerskap med Kina. Ecuador har under Correas regjeringstid også fått verdensomspennende presseomtale fordi Julian Assange, frontfigur i Wikileaks, ble innvilget asyl i den ecuadorianske ambassaden i London.  

I 2007 lanserte Correa det såkalte Yasuni ITT-initiativet i FN. I nasjonalparken Yasuni, som er en del av Amazonas' regnskog, er det funnet rike oljeforekomster. Correas forslag var at verdenssamfunnet skulle betale halvparten av den antatte fortjenesten ved oljeutvinning, 3,6 milliarder dollar, til et utviklingsfond for Ecuador. På den måten ville man bevare regnskogens biologiske mangfold og skjerme isolerte urfolk som man antar holder til der. I juli 2013 slo regjeringen fast at den ikke hadde lyktes med å skape interesse for fondet, og igangsatte som følge av dette oljeleting- og utvinning i dette området i Amazonas.

I 2010 ble Correa utsatt for et attentat med utspring fra politiet. 30. september samme år brøt det ut streik blant landets politifolk. Det ble erklært unntakstilstand, og presidenten selv ble holdt innesperret i flere timer på politisykehuset i Quito. Han ble befridd under en militær aksjon sent på kvelden. Man har ikke kunnet konstatere med sikkerhet om det var et planlagt kuppforsøk eller en spontan aksjon som involverte tilfeldige politifolk. 

Correas lederstil er både høyt verdsatt og kraftig kritisert blant landets befolkning. I Ecuadors moderne historie er Rafael Correa uten tvil en av de mest karismatiske lederne, med en uvanlig evne til å skape entusiasme rundt egen politikk. Men hans konfronterende og uforsonlige linje overfor kritikere og politiske motstandere har også skaffet ham mange fiender.

Over tid har det offentlige ordskiftet tilspisset seg og ført til en politisk polarisering. I valgkampen våren 2017 var konfrontasjonslinjen mellom motstandere og tilhengere av Alianza País særlig hard. Gjensidige beskyldninger om korrupsjon, valgfusk og manipulering av informasjon ble så framtredende at det var vanskelig å sette reelle politiske saker på dagsorden.  

Rafael Correa og Alianza País har fått hard kritikk fra både høyre- og venstresiden. Høyresiden har særlig gått til angrep på omfattende offentlige investeringer og reguleringer som den mener hindrer privat næringsvirksomhet og forårsaker arbeidsledighet. Den har kritisert Correa-regimet for å ikke avsette overskudd fra oljeproduksjonen i et eget fond, og mener at den stigende utenlandsgjelden, særlig til Kina, setter Ecuador i et framtidig økonomisk uføre. I tillegg har høyreopposisjonen vært opptatt av Correas autoritære lederstil og hans forsøk på å styre pressen og domstolene. 

Venstresiden har særlig vært opptatt av hvordan handlingsrommet for aktører innenfor sivilsamfunnet har skrumpet under Alianza País regjeringstid. Dette har innskrenket sosiale bevegelser og ikke-statlige organisasjoners  mulighet til å påvirke politikkutforming. Særlig urfolks- og miljø-bevegelsene har vært kritiske til Correa-regimets utviklings- og moderniseringspolitikk, som i stor grad har basert seg på uttak av ikke fornybare naturressurser, særlig olje og i de senere år også mineraler. Det har kommet til alvorlige konfrontasjoner rundt naturressurspolitikken, særlig i forhold til oljeutvinningen i Yasuni nasjonalpark, i forbindelse med innføringen av en ny gruvelov i 2009, og med hensyn til planlagte nye storskala gruveprosjekter. Allianser av urfolks-, miljø- og rettighetsorganisasjoner har vektlagt berørte folks rett til å bli konsultert før større naturinngrep. Fri, forutgående og informert konsultasjon (Free, prior and informed consultation) er prinsipp som er anerkjent av den ecuadorianske staten, men som i utilfredsstillende grad har blitt anvendt innenfor oljesektoren, og som helt og holdent har blitt oversett i forhold til de nye gruveprosjektene. 

Det er slående at både høyre- og venstresiden i Ecuador har gjort motstand mot det som må betegnes som et tydelig statbyggings-prosjekt under Correa. Politisk opposisjon ser dette som et angrep på egne politiske posisjoner og påvirkningsmuligheter. På den andre siden har en sterkere økonomisk omfordelingspolitikk gjort Correa og Alianza País svært populære i brede befolkningslag, noe den betydelige oppslutningen er et klart uttrykk for.

Correa har utgitt flere bøker om ecuadoriansk økonomi. Den mest kjente har tittelen Ecuador: de Banana Republica a la No Republica (Ecuador: fra bananrepublikk til ingen republikk). I denne uttrykker han sterk kritikk mot nyliberalismen som preget landets økonomi på 1990-tallet, innflytelsen fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, samt erstatningen av landets pengeenhet sucre med amerikanske dollar i 2000.  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.