Ecuadors befolkning

Folketallet i Ecuador er 15 836 100. (oktober 2013). Befolkningstettheten er 53,6 innbyggere per km². Forventet levealder er 82,9 år for kvinner og 79,9 år for menn.

Etter mange år med stor befolkningstilvekst har den stagnert, og hver kvinne føder nå gjennomsnittlig 1,8 barn (2010).

Befolkningen er forholdsvis ung, men gjennomsnittsalderen er stigende.Det fødes færre barn og folk lever stadig lenger. Ecuador innehar tredjeplassen for høy forventet levealder på det amerikanske kontinent etter Canada og Chile, men foran USA. Landsbyen Vilcabamba i den sørlige delen av Andesregionen har høstet internasjonal oppmerksomhet for sitt høye antall aktive hundreåringer.

Andelen av analfabeter over 15 år er anslått til 6.8 %.

Ecuador er det tettest befolkede landet i Sør-Amerika. Flesteparten lever i kystregionen (la costa) og andesregionen (las sierras) som utgjør omtrent halvparten av landet. Regionen øst for Andesfjellene (el oriente), som utgjør den andre halvparten, består for en stor del av regnskog og er tynt befolket.

78 % av befolkningen bor i bymessige strøk. Tilflyttingen fra landsbygda til byene og fra de mindre byene til de større øker stadig. Hver tredje ecuadorianer bor i Quito (2,2 millioner innbyggere) eller Guayaquil (2,5 millioner innbyggere).

Fra slutten av 1990-tallet emigrerte mange ecuadorianere, hovedsakelig til Europa, Spania og Italia, men også til USA og Canada, for å finne arbeid. Etter den økonomiske krisen i 2009 er det mange som har vendt tilbake. Samtidig foregår det tilflytting til Ecuador fra andre søramerikanske land, særlig nabolandene Colombia og Peru. Det er beregnet at en halv million colombianere og cirka 200 000 peruanere har tilhold i landet. Flere har flyktet fra voldsomhetene i Colombia. Dollaren som valuta gjør det også attraktivt å søke arbeid i Ecuador.  

Grunnloven av 1998 fastslår at Ecuador er multietnisk og flerkulturelt. Det siktes med det til at den største delen av befolkningen er etterkommere av både indianerne og europeere. Det er også afrikanskættede innslag. Det kulturelle bildet er broget mellom de ulike regionene; kyst, fjell og regnskog.

I henhold til folketellingen identifiserte 71,9 % seg selv som mestiser, 7 % som indianere, 6,1 % som hvite, 7,2 % som afroecuadorianere og 7,4 % som montubios. Denne tellingen oppfordret folk til å oppgi først og fremst hvor de følte seg hjemme kulturelt. Det kan ha vært en overtendens til å betegne seg hvit eller mestis, ettersom disse befinner seg øverst på den tradisjonelle sosiale rangstigen. Mer tekniske undersøkelser har anslått at antallet indianere er høyere, uten å kunne gi noen god presisering.

Mestisene som uansett utgjør det store flertallet er genetisk av både indiansk og europeisk opprinnelse. De er dominerende over hele landet, men andelen er størst i fjellregionen. De spanske erobrerne og innvandrerne som kom på midten av 1500-tallet var stort sett menn. De inngikk forbindelser med indianske kvinner og fikk barn med dem. Senere var det mange som ble født under utenomekteskapelige omstendigheter. Noen av de ble tatt inn i farens familie som annenrangs medlemmer. Andre ble henvist til å leve sammen med moren i hennes landsby. Etterhvert manifisterte mestisene seg som en egen gruppe. I kolonitiden utgjorde de en middelklasse som arbeidet med håndverk; snekkere, skreddere og murere, eller de var forretningsmenn i mindre skala. På de store haciendaene fungerte de ofte som administratorer eller skrivere. Det var også mange dyktige kunstnere blant dem som gjorde fremragende arbeid med byggingen og utsmykkingen av de tallrike kirkene i landet. Ved den liberale revolusjonen 1895 ble tanken om Ecuador som en mestisisk nasjon født.

De hvite er av europeisk, hovedsakelig spansk opprinnelse.

Montubierne (los montubios), en egen ecuadoriansk gruppe, er forholdsvis hvite i huden men med mestisiske trekk. De er for det meste jordbrukere som holder til i lavlandet mellom kysten og Andesfjellene.

Afrikanere ble fraktet som slaver for å erstatte indianere som arbeidskraft i de varmeste områdene. Noen tok seg også til den ecuadorianske kysten ved Esmeraldas etter skipsforlis og etablerte seg i frihet der. Slaveriet ble offisielt opphevet i 1851. De fleste afroecuadorianere bor fortsatt i provinsen Esmeraldas nordvest i landet, men det er også en vesentlig bosetting i høylandet rundt Zamora.

Indianerne var landets opprinnelige beboere da spanjolene kom og innledet den europeiske innvandringen. Man antar at antall indianere ble betydelig redusert etter kamper mot spanjolene og sykdommer de brakte med seg. Indianere i dag holder til på landsbygda i fjellregionen og i Amazonasområdet. Det finnes ulike stammer, eller nasjoner, med sine egne språk og sine egne skikker. Den største nasjonen er Kichwa som befinner seg i ulike områder over hele Andesregionen. Chachi, Awà og Tsàchila holder til nord i kystregionen. I Amazonasregionen finner vi Shuar, Cofan, Achuar, Siona, Amazonaskichwaer og Huaroani. I regnskogen befinner det seg også mennesker uten kontakt med det øvrige samfunnet. Disse kalles Taromenane eller Tagaeri. Vi vet lite om disse men det har vært voldelige konflikter, blant annet drap, mellom taromenane og huaroaniene. Den fremskridende oljeutvinningen i regnskogen truer deres isolerte tilværelse.

I en undersøkelse foretatt i 2012 oppgir 91,55 %  av de som svarte at de oppfattet seg som religiøse, 7,94 % er ateister og 0,11 % er agnostikere.

Av de religiøse var det 80,4 % katolikker og 11,3 % evangelisk kristne (protestanter).  Av de øvrige befant det seg Jehovas vitner, mormonere og buddhister.

Den katolske kirken og katolisismen har hatt og har en betydelig rolle i Ecuador. Fram til 1895 hadde den religionsmonopol inntil «Den liberale revolusjonen» oppløste statskirken og innførte trosfrihet. Staten opprettet samtidig offentlige registre for manntallsføring og inngåelse av ekteskap.

Kirken opprettholdt likevel et godt grep om folks dagligliv. De fleste private skoler og universiteter er katolske. 60,2 % oppgir at de går regelmessig i kirken. Oppslutningen ved religiøse fester og feiring av religiøse skytshelgener er formidabel. Tusener samles for progresjoner på langfredag og til ære for Jomfruen av Cisne i Loja i september.

Likevel har evangeliske misjonærer, hovedsakelig fra USA, hatt fremgang. De arbeider i fattige strøk i byene og blant indianere på landsbygda. De driver aktivt velferdsarbeid til fattige familier, noe som har bidratt til deres suksess. Noe av årsaken kan også være den katolske kirkens konservatisme og støtte til store jordeiere i deres konflikter med indianerne.

Spansk er det offisielle språket. Hertil kommer 13 ulike språk som fremdeles praktiseres blant urbefolkningen. Flere av disse beskriver forskere som utrydningstruet. I regnskogområdene er det språk som bare snakkes av rundt 300 personer. Spansk er det eneste språket det undervises i ved skolene. Urbaniseringen og moderniseringen av landet , TV og internett har gjort spansk enda mer dominerende og fortrengt de andre morsmålene.

Ved en undersøkelse i 2010 ble det opptalt 691 000 minoritetsspråklige. Det vil si omkring 4,6 % av landets befolkning.

Av minoritetsspråkene er kichwa den klart største gruppen med  591 448 utøvere. Dette er en variant av det peruanske quechua som var inkaenes språk. I Ecuador snakkes det i fjellområdene med et tyngdepunkt i provinsene Chimborazo og Imbabura. Det er laget en nasjonal plan for å styrke kichwa som en del av indianernes kultur. Blant annet skal det innføres som tredjespråk i 605 skoler. I løpet av ti år ønsker myndighetene å opprette en skole med kichwa som undervisningsspråk.

Ayala Mora, Enrique (2009) "Ecuador, patria de todos. Manual Civica". Universidad Andina Simon Bolívar.

Vazques, Lola og Saltos, Napoleón (2013) "Ecuador su realidad". Fundación Jose Peralta.

Inec - Statistisk sentralbyrå i Ecuador