Grunnloven av 1998 fastslår at Ecuador er multietnisk og flerkulturelt. Det siktes med det til at den største delen av befolkningen er etterkommere av både urbefolkning og europeere. Det er også afrikanskættede innslag. Det kulturelle bildet er broket mellom de ulike regionene; kyst, fjell og regnskog.
I henhold til folketellingen fra 2010 identifiserte 71,9 prosent seg selv som mestiser, 7 prosent som urbefolkning, 6,1 prosent som hvite, 7,2 prosent som afroecuadorianere og 7,4 prosent som montubios. Denne tellingen oppfordret folk til å oppgi først og fremst hvor de følte seg hjemme kulturelt. Det kan ha vært en overtendens til å betegne seg hvit eller mestis, ettersom disse befinner seg øverst på den tradisjonelle sosiale rangstigen. Mer tekniske undersøkelser har anslått at antallet urbefolkning er høyere, uten å kunne gi noen god presisering.
Mestisene som uansett utgjør det store flertallet har både opprinnelig amerikanske og europeiske gener. De er dominerende over hele landet, men andelen er størst i fjellregionen. De spanske erobrerne og innvandrerne som kom på midten av 1500-tallet var stort sett menn. De inngikk forbindelser med kvinner fra urbefolkningen og fikk barn med dem. Senere var det mange som ble født under utenomekteskapelige omstendigheter. Noen av de ble tatt inn i farens familie som annenrangs medlemmer. Andre ble henvist til å leve sammen med moren i hennes landsby. Etterhvert manifesterte mestisene seg som en egen gruppe. I kolonitiden utgjorde de en middelklasse som arbeidet med håndverk; snekkere, skreddere og murere, eller de var forretningsmenn i mindre skala. På de store gårdene – haciendaene – fungerte de ofte som administratorer eller skrivere. Det var også mange dyktige kunstnere blant dem som gjorde fremragende arbeid med byggingen og utsmykkingen av de tallrike kirkene i landet. Ved den liberale revolusjonen 1895 ble tanken om Ecuador som en mestisisk nasjon født.
De hvite er av europeisk, hovedsakelig spansk opprinnelse.
Montubierne (los montubios), en egen ecuadoriansk gruppe, er forholdsvis hvite i huden men med mestisiske trekk. De er for det meste jordbrukere som holder til i lavlandet mellom kysten og Andesfjellene.
Afrikanere ble fraktet som slaver for å erstatte urbefolkningen som arbeidskraft i de varmeste områdene. Noen tok seg også til den ecuadorianske kysten ved Esmeraldas etter skipsforlis og etablerte seg i frihet der. Slaveriet ble offisielt opphevet i 1851. De fleste afroecuadorianere bor fortsatt i provinsen Esmeraldas nordvest i landet, men det er også en vesentlig bosetting i høylandet rundt Zamora.
Urbefolkningen, som tidligere ble betenget som «indianere» (indios), var landets opprinnelige beboere da spanjolene kom og innledet den europeiske innvandringen. Man antar at urbefolkningen ble betydelig redusert etter kamper mot spanjolene og sykdommer de brakte med seg. Urbefolkningen i dag holder til på landsbygda i fjellregionen og i Amazonasområdet. Det finnes ulike stammer, eller nasjoner, med sine egne språk og skikker. Den største nasjonen er Kichwa som befinner seg i ulike områder over hele Andesregionen. Chachi, Awà og Tsàchila holder til nord i kystregionen. I Amazonasregionen finner vi Shuar, Cofan, Achuar, Siona, Amazonaskichwaer og Huaroani. I regnskogen befinner det seg også mennesker uten kontakt med det øvrige samfunnet. Disse kalles Taromenane eller Tagaeri. Vi vet lite om disse men det har vært voldelige konflikter, blant annet drap, mellom taromenane og huaroaniene. Den fremskridende oljeutvinningen i regnskogen truer deres isolerte tilværelse.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.