musikkestetikk

Artikkelstart

Musikkestetikk er et fagområde innen den filosofiske estetikken som ble etablert rundt 1750. I dag er musikkestetikken et delområde av musikkvitenskapen. Temaer som behandles i musikkestetikken omtales også i musikkfilosofien eller i hva som kalles ‘musikktenkningens historie’. Musikkestetikken er opptatt av spørsmål om musikkens egenart og mening, hva musikken representerer, definisjoner av musikk, spørsmål om kvalitet og prinsipper for tolkning og vurdering av musikk.

Faktaboks

Uttale
musˈikkestetikk

Musikktenkningen historie

Musikkestetiske spørsmål har en historie helt tilbake til antikken hvor filosofier som Pythagoras, Platon og Aristoteles framsatte teorier om musikkens egenart og funksjoner. Vårt eget musikkbegrep stammer fra det greske mousiké, et begrep som innebar at musikken ble sett på som en måte å erkjenne virkeligheten på. Denne virkelighetsforståelsen innebar at det var en bestemt tallmessig orden som lå til grunn både for musikken og tilværelsen. Filosofen Pythagoras utviklet denne teorien om musikk og tall som kom til å prege antikkens musikkfilosofi. Musikken fikk også en viktig plass i pedagogikk og oppdragelse, samt i den daglig mentalhygienen, som en form for musikalsk egenomsorg. Fra antikken fikk vi også ideer om musikken som en form for mimesis, det vil si at musikken kunne etterlikne psykologiske tilstander. Ut fra dette fikk vi også etoslæren som ville vise at ulike skalaer kunne beskrive bestemte karakterer eller sjelstilstander.

Opp gjennom historien ble etoslæren kritisert. Likevel ble spørsmålet om hva musikken uttrykker eller hva som er innholdet i musikken et viktig musikkfilosofisk spørsmål som fortsatt diskuteres i dag, eller forskers på i musikkpsykologien eller i andre av musikkvitenskapens delområder.

I diskusjonen om hva musikken uttrykker dannet det seg en motsetning mellom de som mente at musikken hadde et innhold som kunne påvirke oss og de som la vekt på at musikk bare var et spill med toner, klang og rytme, og altså ikke noe som pekte utover seg selv.

I musikktenkningens historie på 1600- og 1700-tallet møter vi filosofer som René Descartes (1596–1650) og Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) og komponister som Jean-Philip Rameau (1683–1764). Descartes skrev i sitt Musikk-kompendium fra 1618 at «Musikkens basis er lyd; dens mål er å behage og vekke forskjellige følelser i oss». Den franske komponisten Rameau ville forklare musikkens virkninger ved å lage et skille mellom de subjektive sidene ved musikkopplevelsen og hva som var objektivt og registrerbart. Rameau mente også å se en sammenheng mellom sin egen harmonilære og musikkens vesen, ved å vise til vibrasjoner som kunne måles og uttrykkes ved hjelp av matematikk. Rousseau laget et skille mellom kunst og vitenskap og var opptatt av den betydning musikken kunne ha, ikke bare musikkens sansemessige og fysiske virkninger.

Etter at estetikken oppstod som filosofisk disiplin mot slutten av syttenhundretallet, forsøkte man å beskrive hva kunst og musikk kunne uttrykke og som teologi, filosofi eller andre vitenskaper ikke kunne si noe om. Nå formulerte man teorier om at musikken ikke imiterte noe utenommusikalsk, men at den var viktig i seg selv. Dermed fikk instrumentalmusikken større betydning og melodien fikk en ny ekspressiv rolle.

Viktige filosofer på denne tiden var Immanuel Kant (1724–1804) og Arthur Schopenhauer (1788–1860). Kant betonte at man skulle lytte til musikk uten noen bestemte interesser eller nyttebetraktninger. Dette var med på å legge grunnlaget for en formal- eller autonomiestetikk som fikk sin fortaler i musikkritikeren Eduard Hanslick (1825–1904). Hanslicks bok Vom Musikalisch-Schönen (1854) fikk stor betydning for ettertiden. Boken var et polemisk skrift rettet mot datidens heteronomiestetikere, de som mente at musikalsk mening var avhengig av noe utenfor selve musikken. Schopenhauer var representant for en romantisk musikkestetikk som mente at musikken kunne uttrykke noe «uutsigelig». Han så musikken som uttrykk for den ultimate virkeligheten som ligger under verden slik vi oppfatter den. Musikken kunne uttrykke en slags underliggende «verdensvilje».

Musikk og mening

I dag diskuterer man fortsatt på hvilken måte musikk uttrykker «mening». Noen estetikere og musikkpsykologer legger vekt på at mening skapes gjennom musikken selv, gjennom tonale, harmoniske og rytmiske spenninger og ut fra de forventninger som oppstår når vi lytter til musikk. Andre legger vekt på at musikken gir assosiasjoner, skaper bilder og utløser følelser som igjen gir mening til musikkopplevelsen. I stedet for å snakke om utenommusikalske hendelser som kan gi opphav til mening i musikken, snakker man om paramusikalske hendelser som uunngåelig vil oppstå i kjølvannet av musikalsk aktivitet og som er uløselig knyttet til selve musikken.

Ut fra diskusjonen om musikalsk mening kan det oppsummeres fire nivåer:

  • For det første kan lyden i seg selv, det musikalske materialet, gi opphav til opplevelser.
  • Dernest vil musikalske strukturer, hvordan lyden er organisert i tid og rom være et sentralt bidrag til den meningen vi tillegger musikken.
  • Vi vet også at musikken kan referere til noe utenfor seg selv. Vi sier at musikk har et semantisk innhold som også gir sitt bidrag til musikalske meningsopplevelser.
  • Til slutt vil musikkantropologene gjennom en pragmatisk tilnærming betone at det er hvordan vi bruker musikk, hvordan vi snakker om den, og i hvilken sammenheng eller kulturell kontekst den utspiller seg i, være med på å påvirke hva slags mening vi opplever.

Definisjon av musikk

Mange har forsøkt å definere musikk, og det finnes en rekke definisjoner formulert av komponister og utøvere, akustikere og musikkforskere. Fra fysikken har man forsøkt å definere musikk som regelmessige svingninger, for å skille musikk fra støy. Men siden støyelementer inngår i musikken, om det være seg i klassisk eller støyrock, fanger ikke en slik definisjon det særegne ved musikken. Komponisten Edgar Varèse definerte musikk kort og godt som «organisert lyd». Noen forkastet denne definisjonen, fordi man mente at det måtte ligge en hensikt eller intensjon bak det å lage eller uttrykke musikk. Komponisten John Cage, på sin side, mente imidlertid at organiseringen av lydene skulle skje tilfeldig.

Den amerikanske musikkfilosofen Jerrold Levinson har forsøkt å rydde opp i forsøkene på å definere musikk. Han vil i sin definisjon ta hensyn til både lydenes organisering, intensjonen om å lage musikk og hvordan musikken blir oppfattet av mottakerne. Levinson har definert musikk på følgende måte: «Musikk er lyder som er organisert i tid av en person med den hensikt å berike eller intensivere opplevelser gjennom aktivt engasjement (lytte, danse, framføre), og hvor lydene primært eller i betydelig grad betraktes som lyder». Vi legger merke til at Levinson peker på at musikk er lyder som er organiserte, altså ikke bare tilfeldige lyder. Det skal ligge en intensjon bak musikalske uttrykk og dette handler om å intensivere opplevelser.

Musikalsk kvalitet

Spørsmål om kvalitet, om hva som er god eller dårlig musikk, er også et emne for musikkestetikken. Innenfor dagens musikkliv, hvor vi finner utallige måter å bruke musikk på, musikalske kulturer, stilarter og sjangere, er det vanskelig å føre en diskusjon om hva som måtte være god eller dårlig musikk på tvers av sjangere. Nå finnes slike diskusjoner innenfor alle sjangre, og det skapes smakshierarkier av lyttere, fangrupper og kritikere.

Noen vil legge vekt på musikalske særtrekk når de vurderer musikken, for eksempel ved å trekke fram musikalsk kompleksitet som et kriterium. Andre vil legge vekt på hvilke assosiasjoner musikken skaper, verdier og politisk innhold. For eksempel gir noen større betydning til musikk som løfter fram viktige eksistensielle temaer. Andre igjen ser musikalsk kvalitet i sammenheng med hvilken brukssituasjon man er i og hvilke funksjoner musikken er ment å oppfylle. Musikksosiologer vil for eksempel betone at det er umulig å klassifisere musikk som god eller dårlig utenfor en bestemt kontekst. Det som anses som godt handler om å identifisere seg med bestemte estetiske idealer og kriterier. Siden slike kriterier er knyttet til ulike livsformer, må vi anerkjenne at det også finnes mange former for god musikk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kjerschow, Peder Chr. 2014. Musikken – fra grepethet til begrep. Musikkfilosofiske tekster fraPlaton til Cage. Oslo: Vidarforlaget.
  • Kjerschow, Peder Chr. Musikktenkningens historie IV. Romantikken og dens opptakt.Oslo, Solum Forlag, 2019.
  • Levinson, Jerrold (1990) Music, Art, and Metaphysics. Essays in Philosophical Aesthetics. Oxford: Oxford University Press.
  • Sundberg, Ove Kristian. 2000. Musikktenkningens historie. Antikken. Oslo: Solum. Sundberg, Ove Kristian. 2002. Musikktenkningens historie II. Middelalder – renessanse
  • Sundberg, Ove Kristian. 2007. Musikktenkningens historie III. Barokken. Oslo: Solum.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg