Musikkterapi er et fag som studerer sammenhenger mellom musikk og helse. Musikkterapeuter bruker musikk til å øke livskvalitet, bedre helse og fremme utvikling hos ulike brukergupper.

Musikkterapeutene arbeider innenfor mange fagområder. Mange arbeider i skole og barnehage med spesialpedagogiske tiltak for barn med særskilte behov. Vi finner musikkterapeuter på barneavdelinger på somatiske sykehus, hvor de gir musikktilbud til alvorlig syke barn. Noen musikkterapeuter arbeider i fengsler, og i økende grad blir musikkterapeuter knyttet til behandling og rehabilitering av rusavhengige. Psykisk helsefelt er et annet arbeidsområde og Helsedirektoratet har gitt anbefalinger om at musikkterapi brukes i psykosebehandling. Ikke minst finner mange musikkterapeuter sitt arbeid på institusjoner for eldre, da i arbeid med demenspasienter. Musikkterapeutene er samlet i Norsk forening for musikkterapi.

Musikkterapeuter bruker musikk og musisering på ulike måter i sitt arbeid. For eksempel kan de bruke sang for å stimulere barns språkutvikling og evne til kommunikasjon. I arbeidet med mennesker med demens brukes musikk til å styrke minnefunksjon og identitet, til å motvirke uro og bedre sosial samhandling. Innenfor psykisk helsefelt kan musikk tas i bruk for å bedre selvfølelse, knytte nye kontakter, være et ledd i bedringsprosesser og en hjelp til å bearbeide følelser. Forskning viser at musikkterapi gir bedre helse for mennesker med psykiske helseplager, bidrar til økt håp og motivasjon, motvirker depresjon og bedrer selvfølelse. Musikkens virkninger i terapien er godt belagt med forskning.

Musikk har i mange kulturer blitt knyttet opp til sykdom og helse. Utgangspunktet for musikkterapien i Vesten finner vi i den greske antikken. Her utformet man en musikkfilosofi hvor den såkalte etoslæren framsto som et forsøk på å forklare hvordan musikken kunne virke inn på vår sinnstilstand, regulere både vårt indre liv og vårt forhold til kosmos. Opp gjennom musikkterapiens historie ble ideene holdt levende tross skiftende medisinske paradigmer.

Fra midten av nittenhundretallet og framover framsto musikkterapien som en ny vitenskap med forskning, utdanning og praksis, i første rekke ved nordamerikanske universiteter. Etter hvert har musikkterapien fått fotfeste i en rekke land verden over og vi kan i dag snakke om musikkterapien som et vitenskapsfag, ulike former for praksis, samt som en profesjon, det vil si som en yrkesrolle man kan utdanne seg til.

Oppstarten til norsk musikkterapi startet på nitten seksti-syttitallet og vi har hatt norsk musikkterapiutdanning siden 1978.

I det følgende skal vi først beskrive musikkterapeutisk praksis, hvor musikkterapeuter arbeider, med hvilke brukergrupper og med hvilke metoder eller arbeidsformer. Vi skisserer her seks praksisarenaer:

  1. pedagogisk musikkterapi
  2. samfunnsmusikkterapi
  3. musikkterapi som psykoterapi
  4. medisinsk musikkterapi
  5. rekreativ musikkterapi
  6. musikk som egenterapi

Mange norske musikkterapeuter arbeider i skolen med spesialpedagogiske tiltak hvor læringsmål er viktige. Det handler her om å gi positive læringsopplevelser gjennom musikk som kan støtte individet i sin språklige, kommunikative, sosiale, emosjonelle, motoriske og intellektuelle utvikling. Et eksempel finner vi når musikkterapeuten skriver sanger til et barn for å trene på uttale. Andre barn trenger hjelp til sosial trening og musikkaktiviteter kan danne en ramme for å lære noe om å vente på tur, ta hensyn til andre, eller innordne seg en gruppe.

Musikkterapeutene arbeider med enkeltpersoner og med grupper. De kan ha roller som innebærer å arbeide innenfor helsefaglige team med brukere som blir henvist til enkelttimer. Eller de kan ha roller som prosjektledere i et system som samarbeider om å skape gode fellesskap, inkluderende og sosialt støttende miljøer. En samfunnsengasjert og systemteoretisk holdning til musikkterapeutisk praksis finner vi i det som på engelsk kalles «community music therapy», eller på norsk samfunnsmusikkterapi. Dette er en praksisform som tar utgangspunkt i sammenhenger mellom musikkterapi, brukeren og det omgivende samfunn eller (økologiske) system.

Musikkterapien blir psykoterapeutisk når relasjoner og selvopplevelser står sentralt i det musikalske møtet mellom musikkterapeut og klient. Gjennom den terapeutiske relasjonen gis muligheter for innlevelse i og anerkjennelse av andre mennesker. Både gjennom improvisasjon og samspill, for eksempel i band, gis muligheter for nye erfaringer i samvær med andre, noe den relasjonelle musikkterapien er opptatt av. I den psykoterapeutiske praksisen bruker man også lytting til musikk og det å skrive musikk til egne tekster. Gjennom disse musikkaktivitetene kan man arbeide med utvikling av følelsesbevissthet og følelsesuttrykk, styrke identitet og mestringsevne, og utvikle ressurser og motstandskrefter som kan holde sykdom og psykisk ubalanse på avstand. Musikkterapeuter arbeider i dag innen psykisk helsefelt, innenfor behandling og rehabilitering av rusavhengige. Teorier om «recovery», medikamentfri behandling og brukerorienterte tilnærminger står sentralt for nyere norsk musikkterapi. Også innen eldreomsorgen arbeider musikkterapeutene psykoterapeutisk gjennom å hjelpe de eldre til å bevare sine minner og sin identitet, oppretthold personstatus («personhood») og redusere angst og uro.

Innenfor medisinsk praksis handler musikkterapi om målrettet bruk av musikk for å påvirke kroppen. Det kan være å aktivere mennesker fysisk, som personer med en hjerneskade som trenger støtte fra musikkens motiverende funksjoner til å utføre og trene på bevegelser og motorikk. Eller vi ser det i arbeidet med eldre, hvor musikk og bevegelse kan stimulere muskler og åndedrett. Andre områder for en medisinsk praksis kan være der musikken brukes til å regulere smerte, til å motvirke søvnproblemer, redusere stress og gi opplevelser av dyp kroppslig avspenning.

Det skilles i dette arbeidet mellom musikkmedisin og medisinsk musikkterapi. Når det snakkes om musikkmedisin (music medicine), handler det om bruk av musikk i medisinsk behandling uten medvirkning av musikkterapeut. Medisinsk musikkterapi på sin side, blir å forstå som et arbeidsområde innen musikkterapien, og hvor terapeutens tilstedeværelse og relasjon til klienten er viktig.

Innenfor medisinsk musikkterapi arbeider musikkterapeutene for eksempel med pasienter med Parkinsons sykdom, i demensbehandling, i arbeid med mennesker med ervervet språkskade (afasi), smertebehandling, i tilknytning til kreftbehandling, eller med for tidligfødte spedbarn med mer.

Noen ganger er musikkterapien mindre individspesifikk i sine målsettinger. Der hvor musikk brukes til atspredelse og rekreasjon på institusjoner eller overfor individer med spesielle behov, beveger man seg kanskje ut av terapien og over i fritidssfæren. Såkalt rekreativ musikkterapi kan imidlertid ha sin verdi der hvor behovet er til stede for å bryte rutiner og skape variasjon i hverdagen, få nye impulser og treffe mennesker i nye omgivelser. Slike tiltak kan føre til at positive følelser slipper fram, en ny kognitiv orientering kan bryte ned negative tankemønstre, og nye sosiale impulser gir tilgang til sosiale nettverk.

Den siste praksisarenaen omtales her som musikalsk selvregulering. Målsettingen for musikkterapien, uansett hvilke brukergrupper man arbeider med, er å fremme helse og velvære. Likevel har det fram til nylig vært liten overføring av kunnskap fra musikkterapien til en hverdagspraksis eller til tenkning rundt musikk og folkehelse. Vi vet at mange mennesker bruker musikk til å regulere søvn, energier, følelser, tanker og sinnstilstander. Musikkterapien har i en fase hvor profesjonsutvikling har stått sentralt, insistert på at musikkterapi henger uatskillelig sammen med en musikkterapeut. Når vi omtaler musikkterapi som et fag, blir det imidlertid viktig også å studere alle former for musikkbruk i sammenheng med helse og livskvalitet, selv om de foregår uten medvirkning av en musikkterapeut.

De vanligste musikkterapeutiske arbeidsformene er bruk av improvisasjon, musikkframføring og samspill i band/grupper, sang-/låskriving og musikkproduksjon, sang- og lekaktiviteter (rammeaktiviteter), foruten lytting til musikk.

Innenfor den norske musikkterapitradisjonen er musikalsk improvisasjon en viktig metode for å få kontakt. Musikkterapeutene tar her utgangspunkt i spontane musikalske uttrykk fra klienten og bygger opp et improvisert samspill i en gjensidig dialog. Metoden kalles «klinisk improvisasjon», «terapeutisk improvisasjon» eller omtales under metoden «kreativ musikkterapi» («Creative Music Therapy») utviklet av musikkterapeutene Paul Nordoff og Clive Robbins.

Musikkterapeutene danner ofte samspillgrupper eller rockeband for å motivere til egenferdighet, musikalske samhandlinger og skape sosiale nettverk, gi mestringsopplevelser og mulighet til å framføre og formidle musikk fra en scene. Å lære å produsere musikk i studio inngår noen ganger også i musikkterapeutens verktøykasse.

Sang- og låtskriving gir brukere en mulighet til å bearbeide og uttrykke erfaringer fra eget liv og omsette disse i en kunstnerisk form. Musikkterapeutene har utviklet framgangsmåter som hjelper den enkelte til å sette musikk til egne tekster.

Musikalske rammeaktiviteter kan være mer eller mindre strukturerte musikkaktiviteter som lydleker, sanger, dramaaktiviteter, for eksempel innenfor en spesialpedagogisk sammenheng.

Lytting til musikk omtales som en «reseptiv» musikkterapimetode. The Bonny Method of Guided Imagery and Music (BMGIM) er en anerkjent reseptiv metode som flere norske musikkterapeuter har videreutdanning i. Ved denne metoden lytter klienten aktivt og musikken gir opphav til bilder, assosiasjoner og kroppsopplevelser som hele tiden blir fortalt til musikkterapeutene.

Vitenskapsfaget musikkterapi er et forskningsområde som omhandler forholdet mellom musikk og helse. Forskningsfeltet inneholder teorier fra musikkens psykologi, sosiologi og antropologi, om musikkens nevropsykologiske grunnlag, begrepsmessige utforskninger knyttet til sentrale begreper som «helse», «terapi», «musikk»; psykoterapeutiske, medisinske og spesialpedagogiske aspekter ved de klientgrupper som møter musikkterapeuten; forskningsmessige strategier og utfordringer knytttet til det å undersøke fenomener i grenselandet mellom estetikk, biologi og psykologi; vitenskapsteoretiske, samt verdimessige og etiske sider ved å utforske musikkens virkninger.

I arbeidet med ulike brukergrupper må musikkterapeutene forholde seg til kunnskap om ulike diagnoser og ulike teorier om behandling. For eksempel vil musikkterapeuter som arbeider innen psykisk helsefeltet ha kunnskap om psykosebehandling, teorier om «recovery», teori om mentalisering, salutogenetisk tenkning, kognitiv terapi, relasjonell psykoterapi, læringspsykologi med mer.

Musikkterapi er også en profesjon, et yrke bestående av bestemte identiteter, arbeidsformer og kompetanser. I den moderne musikkterapien er det alltid en musikkterapeut til stede. Den bestemte rollen musikkterapeuten kan ha varierer betydelig innen de ulike arenaer musikkterapeuten arbeider på eller innenfor hvilke terapeutiske eller spesialpedagogiske modeller som gir rammer til praksisen. Musikkterapeuter har kompetanse som musikere, samt i å instruere og formidle musikk, de skal ha kunnskap om ulike klientgrupper, beherske de ulike formene for musikkterapeutiske metoder omtalt ovenfor. Musikkterapeuter har kunnskap om evaluering av og forskning i musikkterapi, vitenskapsteori og forskningsmetode, samt de mange teoretiske støttedisipliner musikkterapeuten er avhengig av. Musikkterapiutdanning gis i form av en mastergrad i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole og ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen. Flere musikkterapeuter har etter hvert også tatt en doktorgrad i musikkterapi.

  • Bonde, Lars Ole (red.) 2014. Musikterapi. Teori, Uddannelse, Praksis. Forskning. Forlaget Klim, Århus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.