I sin enkleste form dannes en fontene av en skål eller et basseng med vertikal vannstråle eller med fallende vann fra skålens kant.

På torget i greske byer fantes ofte en fontene i form av et skulptursmykket brønnhus. Hos romerne hørte fontene med til de såkalte nymphaea, vanngudinnenes helligdommer, som bestod av praktrom med fontene, skulpturer og grønne vekster. Trykket ble oppnådd ved at vannet ble ført over akvedukter til høytliggende cisterner. Kioskformet fontene var vanlig ved islamske moskeer, likesom veggbrønner fikk stor utbredelse i Orienten. I middelalderen hadde torgbrønnen en sentral plass i byen og ble ikke sjelden gjenstand for kunstnerisk utsmykning, også populær under renessansen både i Italia og nord for Alpene.

Sin storhetstid fikk fontenene under barokken, hvor vannets mangfoldige dekorative muligheter med forkjærlighet ble benyttet i hageanlegg, i bybildet og så videre. Som i keisertidens Roma kunne man også dirigere vannets musikk, fikk dets brus, plasking, risling og så videre til å tone sammen og innrettet også vannorgler.

I nyere by- og plasskunst har fontener en fremtredende plass. Et eksempel er Gustav Vigelands fontene i Vigelandsanlegget i Oslo. I Sverige har Carl Milles utført en rekke fontener. En ny abstrakt fontenekunst er i Norge utviklet av blant andre Carl Nesjar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.