Gytende ørret av /iStock. Gjengitt med tillatelse

ferskvannsfisk i Norge

Ørret er den mest utbredte ferskvannsfisken i Norge. Den går i fjellet opp til 1400 m eller mer.
av . Begrenset gjenbruk
Abbor er en vanlig ferskvannsfisk i Norge og i Europa forøvrig. Den er lett å kjenne på de to ryggfinnene hvor hele den fremre har piggstråler.
av . Begrenset gjenbruk

Ferskvannsfisk er fisk som gyter i ferskvann, og lever minst sitt første yngelstadium i ferskvann. De fleste ferskvannsfisk lever hele livet i ferskvann. Noen ferskvannsfisk, som laksen, kan foreta vandringer ut i saltvann i visse perioder, mens noen ytterst få arter, som trepigget stingsild, kan reprodusere og leve både i ferskvann og saltvann.

Fisk som er avhengig av saltvann for gyting og utvikling av yngel kalles saltvannsfisk. Arter som i perioder finnes i ferskvann, men som kun gyter i saltvann, klassifiseres ikke som ferskvannsfisk. Dette gjelder for eksempel ål og skrubbe.

Vi har totalt 44 arter ferskvannsfisk i Norge – av disse har 33 vandret inn til landet på egenhånd etter siste istid. I tillegg har 11 arter trolig kommet til landet med menneskets hjelp.

Det er store forskjeller fra landsdel til landsdel på hvilke ferskvannsfisker som er å finne. På Vestlandet finnes i hovedsak arter som også kan overleve i saltvann, slik som laks og ørret. Disse har vandret opp fra havet etter istiden.

De fleste av artene har vandret til Norge gjennom ferskvann og disse finnes særlig i østlige og nordlige deler av landet. Dette gjelder for eksempel abbor og gjedde. Forskjellen på hvor godt artene tåler kulde har også betydning for utbredelsen.

En fullstendig liste over Norges ferskvannsfisker finnes nederst i artikkelen.

Kartlegging av arter

Ferskvannsfiskenes innvandring til og utbredelse i Norge ble beskrevet inngående av Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt-Kaas i 1918. Han brukte informasjon om landskapets utvikling etter den siste istiden sammen med informasjon om artenes forekomst på den tiden til å tolke hvordan de ulike artene hadde vandret inn til landet. Nyere kunnskap, for eksempel framskaffet gjennom bruk av moderne genetiske metoder, har stort sett bekreftet mye av det Huitfeldt-Kaas kom fram til.

Huitfeldt-Kaas delte ferskvannsfiskene inn i innvandringsgrupper ut fra hvordan de vandret inn til landet, og når de vandret inn. Det som presenteres her er en forenklet framstilling, med fokus på de artene som vandret inn fra vest (gjennom havet) og de som kom fra øst (gjennom ferskvann).

Vestlige innvandrere

Laksen er anadrom. Det betyr at den regelmessig vandrer til havet for å spise og tilbake til ferskvann for å gyte
av . Gjengitt med tillatelse

Endel arter finnes utbredt primært langs kysten, og har i liten grad spredd seg inn i landet. Dette er arter som kan vandre i saltvann eller brakkvann og derfor kunne spre seg langs kysten etter hvert som isen smeltet og landet steg. I denne gruppen finner vi blant annet arter som laks, trepigget stingsild og havniøye. Typisk er de mest kuldetolerante artene å finne lengst mot nord. Røya er den eneste arten som har etablert faste bestander i ferskvann på Svalbard og Bjørnøya.

Østlige innvandrere

De fleste ferskvannsfisk har begrenset mulighet for å overleve i salt- eller brakkvann og har derfor måttet spre seg gjennom ferskvann. Spredningen har skjedd via det som nå er Østersjøen og videre gjennom de ulike svenske vassdragene. Hovedinnvandringsveien har trolig vært gjennom de store svenske innsjøene, spesielt Vänern-systemet.

Under istiden overlevde ferskvannsfiskene i refugier i sør eller sørøst, og så har de spredd seg nordover gjennom de ulike vannveiene som ble etablert i forbindelse med nedsmeltingen av isen. De kuldetolerante artene kom først, og har kunnet vandre lengst inn i landet. Etter hvert steg landet mer og mer ettersom den tunge isen smeltet bort. Samtidig økte temperaturen. Forholdene ble da levelige for flere arter. Men de mer varmekjære artene møtte brattere elver og bekker, og kom derfor ikke særlig langt inn i landet. De sist ankomne artene, trolig gjørs og sørv, klarte ikke å komme lenger enn til Østfold og de store vassdragene der.

Artsrikt østland

Mort er en karpefisk. I Norge fantes den opprinnelig bare på Østlandet, men er i senere tid spredt av mennesker til vann nær Trondheim.

av . Begrenset gjenbruk

Alle naturlig innvandrende ferskvannsfisk, både de som kom tidlig og de som kom seint, har hatt mulighet til å nå de lavereliggende områdene av Østlandet. De fleste av disse artene finnes i de nedre delene av Glomma med tilhørende innsjøer. De mer varmekjære artene, som karpefiskene, er generelt begrenset til de store østlandske sjøene og de sørøstlige vassdragene.

Vestlandet er artsfattig

Artene som kom østfra ble stoppet av de store fjellkjedene (vannskillet). På Vestlandet finner vi derfor nesten bare arter som har spredd seg gjennom saltvann (innvandret fra vest). Dette gjelder flere laksefisker, hovedsakelig laks, ørret og røye. De andre artene som kan finnes spredt langs kysten er trolig transportert dit av mennesker.

Nord-Norge har relativt mange arter

Antall arter av ferskvannsfisk er høyere i Nord-Norge enn på Vestlandet og i Midt-Norge. Dette skyldes at endel kuldetolerante arter som abbor, gjedde, sik og lake kunne spre seg vestover over det flate landskapet fra østlige russiske israndsjøer etter som isen trakk seg tilbake. Alle disse artene er relativt vanlige på Finnmarksvidda. Disse artene har også klart å spre seg til områdene i de sør-østlige deler av Norge.

Menneskelig spredning

Ørekyt er en liten ferskvannsfisk som trolig har blitt spredd til store områder gjennom bruk som agn. Å bruke levende fisk som agn er ulovlig.

av . Begrenset gjenbruk

Utbredelsen av ferskvannsfisk påvirkes av menneskenes mange aktiviteter. Fiskeutsettinger har foregått i nær 1000 år, og har ført til at arter som ørret og røye er utbredt i hele landet, også høyt til fjells.

Endringer i vannløp, bygging av overføringstunneler for vann til kraftproduksjon og dambygging har også ført til spreding av ulike arter til nye vassdrag.

En rekke arter er innført til landet for å bli satt ut i vassdrag for å øke fiskeproduksjonen (regnbueørret, kanadarøye, bekkerøye) eller for å skape mer spesielle sportsfiskemuligheter (karpe, suter, sørv). Flere av disse artene ble innført for svært lenge siden.

Utsetting i vassdrag i Russland har også ført til at nye arter som pukkellaks har etablert seg i norske vassdrag. Utsetting og flytting av fremmede arter mellom vassdrag er i dag ikke tillatt, men slik aktivitet skjer fortsatt i det skjulte.

Noen arter spres også gjennom for eksempel ulovlig bruk av småfisk som levende agn. En art som ørekyt har trolig fått sitt utbredelsesområde drastisk utvidet på denne måten, mens nye arter som sandkryper og regnlaue trolig er innført fra Europa.

Niøyer dårlig kartlagt

Havniøye gyter om våren i ferskvann hvor de blinde larvene (ammocoetes) lever ca. 4–5 år i elvegrusen før de gjennomgår en forvandling og vandrer ut i havet som små voksne.
av . Begrenset gjenbruk

Det er registret fire arter niøyer i Norge. Dessverre er kunnskapen om utbredelsen og biologien til disse artene svært dårlig. Arktisk niøye er registrert i Pasvik og finnes trolig i andre vassdrag i området, men det er ikke tilgjengelig informasjon om utbredelsen. For de andre niøyeartene finnes det endel informasjon om utbredelse, men kunnskapen er mangelfull.

Oversikt over de norske artene

(N = naturlig innvandret; I = Innført)

Niøyefamilien

Karpefamilien

Dvergmallefamilien

Gjeddefamilien

Loddefamilien

Laksefamilien

Torskefamilien

Stingsildfamilien

Ulkefamilien

Abborfamilien

Laksabborfamilien

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hartvig Huitfeldt-Kaas. Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge, med et tillæg om krebsen, 1918. Centraltrykkeriet, Kristiania. Les boken i fulltekst i bokhylla

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg