Refugier, mindre lokaliteter der organismer kan overleve ugunstige forhold. Brukes oftest om isfrie områder der dyr og planter har overlevd siste istid. Man antar at en stor del av dagens flora og fauna i lavlandet i Norge overlevde i refugier i Sør- og Øst-Europa under istidene, for deretter å rekolonisere Skandinavia i mellomistidene. Arter som i dag har sammenhengende utbredelse, kan under istiden ha vært splittet opp i flere atskilte refugier sør og øst for isen, hvor de har utviklet genetiske forskjeller. Innvandringen til dagens utbredelse kan så ha skjedd fra flere refugier og i flere puljer, noe som gjenspeiles av artens genetiske sammensetning i dag (gjelder f.eks. abbor).

I Skandinavia har refugiehypotesen (eller nunatakkhypotesen) betegnet hypotesen om at noen skandinaviske fjellplanter kan ha overlevd istidene i isfrie områder i Norge, som f.eks. deler av den nåværende kyst, på kystbankene (som under siste istid har ligget over havflaten) eller på nunataker. Dette skulle forklare forekomst av isolerte bestander av påstått endemiske arter eller underarter. Hypotesen ble støttet av ledende botanikere fra 1930 til 1960 (f.eks. R. Nordhagen og E. Dahl), men er ikke lenger allment akseptert. Nyere genetiske metoder har vist at det er langt færre endemiske planter enn før antatt, og de fleste av disse har neppe kunnet overleve istiden i Norge. Disse artene kan ha oppstått etter istiden ved polyploidi (se polyploid) eller hybridisering.

Ordet refugier brukes også om små, isolerte områder som arter har blitt drevet tilbake til pga. menneskelig aktivitet (gjelder f.eks. fjellgorilla).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.