Sik

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Sik, benfiskart i laksefamilien, utbredt over hele den nordlige halvkule. Siken skiller seg fra laks, ørret og røye ved sine større skjell, mangel på tenner i munnen og sin blanke farge uten flekker. Halefinnen er tydelig kløftet. Fra harr kjennes den på en mindre og kortere ryggfinne.

Siken er som regel høstgyter, men gytetiden varierer fra vassdrag til vassdrag, og innen de forskjellige bestander, men kan begynne i september. Mest vanlig gyter siken i oktober–november, men vinter- og vårgytende sik er også kjent. Rognen gytes med tilfeldige hanner i motsetning til pardannelsen hos laks og ørret. Veksten varierer sterkt; sik på over 6 kg kjennes, men den blir sjelden over 1 kg.

I Norge er siken utbredt på Jæren, på Sørlandet fra Tovdalsvassdraget og østover, på Østlandet nord til Femunden og Feragen og vest til Mjøsa, Randsfjorden, Sperillen og Krøderen, dessuten spredt i Trøndelag, Nordland og Troms, og i Finnmark er den vanlig fra Alta–Kautokeinovassdraget og østover. Disse atskilte forekomstene skyldes at siken har fulgt forskjellige innvandringsveier etter siste istid. En del lokale forekomster skyldes utsettinger, som var ganske vanlige i 1850–90.

Få fiskeslekter har vært så omdiskutert som Coregonus når det gjelder antall arter, og det var i 1930-årene beskrevet over 100 arter fra Europa. Det er nå en generell oppfatning at vi bare har én sikart, Coregonus lavaretus, i Norge (bortsett fra lagesilda, som også hører til samme slekt). Det diskuteres fortsatt hvor mange arter som finnes i Europa totalt. På verdensbasis finnes det omkring 25 arter i denne slekten. Det tidligere artskriteriet gikk på antallet av gjellegitterstaver på første gjellebue, men dette har vist seg å være et kjennemerke for forskjellige gytebestander (populasjoner). Man finner nemlig ofte sikbestander i samme vann med forskjellig gytetid og gytested, noe lokale yrkesfiskere navngir med f.eks. grunnsik (gyter på grunner langs land), strømsik (gyter på elv), djupsik (gyter på dypt vann). Svært vanlig i Norge er en deling i to bestander, en småvokst planktonspiser og en storvokst bunndyrspiser. Eksempel på småvokste former er siksilda i Isteren og skadden i Krøderen. Femunden har minst fem bestander, og Neidenelva og nedre Glomma har sikformer som vandrer ut i sjøen.

Sykdommer, se fiskesykdommer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.