sik

Sik

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Sik er en fiskeart i laksefamilien som forekommer i ferskvann mange steder i Norge og som enkelte steder også vandrer ut i brakkvann.

Faktaboks

Også kjent som
Coregonus lavaretus

Arten tilhører en slekt (Coregonus) som er utbredt over hele den nordlige halvkule. Siken er en art med svært stor variasjon i utseende, gytetid, gytested og atferd, noe som har gjort den en av de mest diskuterte artene/slektene blant europeiske fiskebiologer. Det er faktisk ingen enighet om hvor mange arter det er snakk om, heller ikke i Skandinavia.

Utseende

Siken skiller seg fra laks, ørret og røye ved at den har relativt store skjell, at den mangler tenner i munnen og at kroppen er blank og uten flekker. Halefinnen er tydelig kløftet. Den skilles fra harr på at den har en mindre og kortere ryggfinne.

Det er stor variasjon i utseendet til sik fra ulike innsjøer, og også mellom ulike bestander innen innsjøer. Noen er storvokste og kraftige, andre er småvokste og smale. Noen har lang snute (tydelig overbitt), mens det flest en munn som der overkjeven er litt lengre enn underkjeven.

Biologi

Siken gyter som regel om høsten, men gytetiden varierer fra vassdrag til vassdrag, og også mellom ulike bestander innen samme vassdrag. Mest vanlig gyter siken i oktober–november, men vinter- og vårgytende sik er også kjent. Sik gyter ofte i rennende vann, men svært mange bestander gyter også i innsjøen der gytefisken samler seg over spesielle gytegrunner.

Gytingen skjer vanligvis i vannsøylen, der en hunn og en eller flere hanner gyter sine kjønnsprodukter (rogn og melke). Eggene synker til bunns, der eggene så utvikles. Eggene graves ikke ned som hos mange andre laksefisk (for eksempel laks og ørret).

Yngelen lever av dyreplankton, mens eldre sik oftest beiter på ulike bunndyr (insekter, snegl, muslinger, krepsdyr). Noen bestander har imidlertid spesialisert seg på å spise dyreplankton hele livet, og disse oppholder seg derfor i de fra vannmasser mesteparten av tiden. De likner dermed svært mye på lagesild, både i form og atferd. Veksten varierer sterkt; sik på over 6 kg kjennes, men den blir sjelden over 1 kg. I bestander der det er liten beskatning kan siken bli svært gammel, gjerne over 30 år.

Utbredelse

I Norge er siken utbredt på Jæren, på Sørlandet fra Tovdalsvassdraget og østover, på Østlandet nord til Femunden og Feragen og vest til Mjøsa, Randsfjorden, Sperillen og Krøderen, dessuten spredt i Trøndelag, Nordland og Troms, og i Finnmark er den vanlig fra Alta–Kautokeinovassdraget og østover. Disse atskilte forekomstene skyldes at siken har fulgt forskjellige innvandringsveier etter siste istid. Det finnes også noen få anadrome sikbestander, men statusen til disse er lite kjent.

En del lokale forekomster skyldes utsettinger. Spesielt i perioden 1850–1890 ble det satt ut en del sik. Siken konkurrerer ofte med andre laksefisk, og slik utsetting ble etter hvert ansett som uheldig. Nå er flytting og utsetting av fisk til nye lokaliteter ikke tillatt.

Sik-systematikken

Få fiskeslekter har vært så omdiskutert som slekten Coregonus. Antall arter er svært omdiskutert; på 1930-tallet var det beskrevet over 100 arter fra Europa. I Norge er det nå en generell oppfatning at vi bare har én sikart som heter Coregonus lavaretus. I tillegg har vi arten lagesild som hører til samme slekt. I Sverige er den svenske artdatabanken enig om at det kun er en sik-art der, men de mener at arten heter Coregonus maraena. Den ulike navngivingen i Norge og Sverige gir ikke mening.

Ellers i Europa diskuteres det fortsatt hvor mange arter som finnes. Mye av diskusjonen baserer seg på at det er uenighet om hvordan man skal definere en art. Mange forskere baserte sin artsbeskrivelse på utseende (morfologi), mens mer moderne kriterier inkluderer genetikk og evolusjonær historie.

De første artsbeskrivelsene brukte ofte antall gjellegitterstaver på første gjellebue som kriterium, men dette har senere vist seg å ikke være et godt kriterium. Videre er siken en svært plastisk art, noe som betyr at utseendet til et individ er svært avhengig av miljøet det vokser opp i. Man finner ofte sikbestander i samme vann med forskjellig gytetid og gytested, individer som tilhører disse bestandene har ofte ulikt utseende og kan kjennes igjen. Lokale fiskere kan kjenne igjen og navngi slik sik: grunnsik gyter på grunner langs land, strømsik gyter på elv, djupsik gyter på dypt vann. Svært vanlig i Norge er en deling i to typer bestander, en småvokst planktonspiser og en storvokst bunndyrspiser. Eksempel på småvokste former er siksilda i Isteren og skadden i Krøderen. Femunden har minst fem bestander, og Neidenelva, Drammenselva og Glomma har sikformer som vandrer ut i sjøen (brakkvann).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • H. Huitfeldt-Kaas 1918. Ferskvandsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge, med et tillæg om krebsen. Kristiania: Centraltrykkeriet.
  • O.T. Sandlund, T. Hesthagen og Å. Brabrand 2013. Fisk og forvaltningsprinsipper: spredning av sik og lagesild i Norge. Fauna 66: 22-33.
  • M. Kottelat og J. Freyhof 2007. Handbook of European freshwater fishes. Publications Kottelat.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg