Sveriges forsvar

Sverige er historisk sett en militær stormakt, som fra 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet utkjempet en rekke kriger i Nord-Europa og så langt sør som i Ukraina. Gjennom hele 1900-tallet var svensk forsvarspolitikk og militærmakt preget av nøytralitet, og Sverige holdt seg utenfor begge verdenskrigene. Forsvaret ble svekket i mellomkrigstida og bygd opp igjen under og etter andre verdenskrig. En sterk forsvarsevne, militært og sivilt, ble opprettholdt under den kalde krigen for å forsvare nøytraliteten. På 1950- og 1960-tallet hadde Sverige et hemmelig atomvåpenprogram. Forsvarspolitikken ble definert av Sovjetunionen som en trussel.

Fra 2010-tallet er Russland vurdert som en tiltagende sikkerhetspolitisk og militær trussel. Dette ble forsterket som følge av Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022. Russlands militære aggresjon endret forutsetningene for svensk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og invasjonen var den direkte utløsende årsaken til at Sverige besluttet å oppgi sin 200 år gamle nøytralitet og slutte seg til Nato. I 2023 fastslo en forsvarsutredning at et væpnet angrep på Sverige ikke kan utelukkes. Russland er den identifiserte militære trusselen.

Særlig fra 2015 er det investert mye i gjenoppbyggingen av det svenske forsvaret, med ytterligere styrking som følge av Russlands krigføring mot Ukraina.

Sveriges forsvarsmakt ledes av en militær forsvarssjef (Överbefälhavaren, ÖB) og en sivil direktør (Generaldirektören, GD), som inngår sammen med andre i den øverste forsvarsledelse (Försvarsmaktsledningen). Den samlede ledelse utøves fra Högkvarteret, der også Försvarsstaben inngår. Statsministeren som regjeringssjef har rollen som forsvarets øverstkommanderende (högste befälhavare). Kongen har ingen formell rolle i den svenske forsvarsstrukturen, men har en honorær grad av general (og admiral).

Siden 1994 er Försvarsmakten én etat (myndighet) innen det svenske forvaltningssystemet, med Överbefälhavaren som øverste sjef. Før dette var ulike deler av forsvaret, derunder forsvarsgrenene, egne etater. Før 1975 var samlebetegnelse for det svenske forsvaret Krigsmakten.

Forsvarspolitikken fastsettes av Riksdagen, som vedtar de økonomiske og strukturelle rammer. Sverige brukte inntil 4,7 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) på forsvar på 1950-tallet. Etter den kalde krigen sank andelen ned mot én prosent, før den i 2024 er på om lag to prosent.

Sveriges forsvar har i moderne tid vært innrettet for forsvar av svensk territorium og nøytralitet, og mot trusselen fra Sovjetunionen under den kalde krigen, senere fra Russland. Uten egen grense mot Russland er det svenske forsvaret særlig innrettet mot Østersjøen, mer enn mot nordområdene. Sveriges militære tilstedeværelse i Arktis består særlig av Norrbottens regiment, som er spesialisert for subarktiske stridsmiljø generelt og vinterforhold spesielt. Østersjøfokuset er forsterket etter den russiske invasjonen av Ukraina, og den opplevde trusselen mot de baltiske statene. Av særlig strategisk betydning er den svenske øya Gotland, som er en framskutt svensk base østover.

I likhet med det norske forsvaret etter den kalde krigen ble det svenske gradvis nedbygd og omstrukturert, fra et stort invasjonsforsvar til hovedsakelig å bli innrettet mot internasjonal innsats. Det nasjonale forsvaret ble i større utstrekning basert på heimevernet. Og som i Norge ble dette på 2010-tallet snudd til hovedvekt på forsvar av eget territorium. Det ble da vedtatt å bygge opp en større struktur, også med større stående avdelinger.

Nøytralitetspolitikken har vært styrende for innrettingen av det svenske forsvaret. Etter en nedbygging i mellomkrigstida ble forsvaret bygd opp etter andre verdenskrig. Et stort volum ble opprettholdt under den kalde krigen, for så å bli bygd ned igjen på 1990-tallet, da trusselen fra Russland ikke lenger ble ansett som like reell. Fra 2010-tallet endret den sikkerhetspolitiske situasjonen seg, og Sverige rustet opp igjen. Etter at søknaden om Nato-medlemskap var et faktum, ble nøytralitetspolitikken oppgitt.

På 1950-tallet hadde Sverige et hemmelig program for utvikling av atomvåpen, til det i praksis ble oppgitt av den militære ledelse tidlig på 1960-tallet, og politisk skrinlagt i 1966. Utvikling av slike våpen inngikk i en forsvarsplanlegging som la til grunn en mulig kjernefysisk krig med atommakten Sovjetunionen.

Hovedoppgavene til det svenske forsvaret er i prinsippet de samme som for det norske. Försvarsmakten skal sikre Sveriges territorielle integritet og forsvare landet hvis det blir angrepet av en annen makt; det skal støtte sivilsamfunnet i krisesituasjoner, og det skal stille styrker til internasjonale operasjoner. Til dette hører overvåking av svensk territorium og bidrag til terrorbekjempelse.

Det svenske forsvaret var, som i Norge, lenge basert på allmenn verneplikt (for menn). Med lavspenningspolitikken etter den kalde krigen valgte Sverige, i motsetning til Finland og Norge, å gå bort fra denne. Verneplikt i fredstid ble avskaffet i 2010, og erstattet av en kombinasjon av profesjonelle styrker og frivillige. Med en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon, og som følge av vansker med å rekruttere frivillige, ble verneplikten vedtatt gjeninnført i 2017, med virkning fra 2018. Den ble da gjort kjønnsnøytral. Rundt en femdel av de vernepliktige i Sverige er kvinner.

Verneplikten gjelder fra 18 til 47 års alder. Førstegangstjenesten består av tre måneders grunnleggende militær utdanning, og varer fra fire til elleve måneder avhengig av forsvarsgren.

I 2023 gjeninnførte Sverige en sivil verneplikt, blant annet med bakgrunn i krigserfaringene til Ukraina. Denne er knyttet til totalforsvarskonseptet og innebærer at svenske borgere kan bli innkalt til sivil tjeneste, eksempelvis i redningstjeneste, brannvesen og kraftforsyning, men ikke til militære oppgaver. Hovedhensikten er å sikre at sivile funksjoner opprettholdes i en krise- eller krigssituasjon. Sverige hadde en tilsvarende ordning under den kalde krigen.

Et fornyet totalforsvarskonsept ble utredet tidlig på 2020-tallet. Konklusjonen ble at det var behov for styrking av samlet samfunnsplanlegging innen forsvar og samfunnssikkerhet, inklusive et nytt økonomisk forsvar, med blant annet forsyningssikkerhet.

Sverige er inndelt i fem militærregioner med staber som skal samordne innsatsen til ulike sivile og militære aktører. De fem regionene er Norra, Mellersta, Västra, Södra og Gotland. Hvert område er underlagt en militärdistriktsbefälhavare.

Försvarsmakten består av cirka 58 000 personer, inklusive rundt 33 000 i reservestyrker, derav 21 500 i Hemvärnet. Måltallet for samlet styrke i 2030 er 90 000. Til daglig består de stående styrkene av nærmere 25 000, hvorav en firedel er kvinner. Antall yrkesoffiserer er cirka 9500. Antall vernepliktige som avtjener førstegangstjeneste er på rundt 8000 per år.

Sveriges moderne forsvar ble formet og videreutviklet under og etter andre verdenskrig, men bygger på en flere hundre år lang historie. Høydepunktet for Sverige som europeisk stormakt var på 1700-tallet. Landet hadde da allerede deltatt i en rekke kriger fra slutten av 1400-tallet. Med stadig skiftende politiske allianser endret motstanderne seg også. For eksempel kjempet svenske styrker både mot og sammen med russiske. Sverige ukjempet også flere kriger mot Danmark-Norge, blant annet i Kalmarkrigen tidlig på 1600-tallet, og da dels samtidig to av i alt flere kriger med Polen.

Under kong Gustav 2. Adolf ble den svenske militærmakten, hær og flåte, styrket, og Sverige forsvarte sin stilling som ledende østersjømakt. Moderniseringen av forsvarsmakten innebar utskriving av soldater til infanteriet, mens offiserer og ryttere ble fast ansatt. Det ble også satt opp vervede regiment. Med disse større og mer moderne styrkene, lykkes svenskekongen i å ta kontroll over Østersjøen og underlegge seg nye territorier. Ved freden i Brømsebro i 1645 måtte Danmark-Norge avgi territorium til Sverige, blant annet Jämtland og Härjedalen fra Norge og Gotland fra Danmark. Ved freden i København i 1660 måtte Sverige derimot oppgi Trondhjems len og Bornholm.

Under Karl 11. og Karl 12. ble militærmakten igjen styrket, og Sverige var i krig med de fleste statene rundt Østersjøen. Under Den store nordiske krigen (1700–1721) beseiret de svenske styrkene de russiske i slaget ved Narva i dagens Estland i 1700, men ble slått i slaget ved Poltava i dagens Ukraina i 1709, og tapte hegemoniet i Østersjøen til Russland. Også det svenske angrepet på Norge i 1716 førte til nederlag, og kong Karl 12. falt i et slag ved Fredrikshald (Halden). Med en gjenoppbygd militærmakt gikk Sverige inn i flere kriger på 1700-tallet, derunder mot Russland i 1788–1790, noe som førte til at Danmark-Norge erklærte Sverige krig i 1788. I 1808–1809 utkjempet Sverige og Russland krig over Finland, som Sverige måtte oppgi.

Sverige deltok i Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet, noe som brakte landet i krig med Danmark-Norge. Dette endte med at Danmark måtte oppgi kontrollen over Norge, og at Norge som følge av Kieltraktaten endte i union med Sverige i 1814. Sveriges siste krig ble utkjempet med overlegne styrker mot Norge i 1814, og endte med en fredsslutning i august; Mossekonvensjonen. Svenske og norske styrker mobiliserte på hver side av grensen under unionsoppløsningen i 1905, uten at det kom til trefninger. Riksdagen hadde da, i 1901, avviklet den stående hæren og innført verneplikt. Vernepliktsforsvaret skulle kunne stille en samlet styrke på rundt 600 000 soldater.

Ved utbruddet av første verdenskrig erklærte Sverige seg nøytralt, og denne politikken ble videreført under andre verdenskrig. I likhet med Norge lot Sverige sitt forsvar svekkes i tida mellom de to verdenskrigene. I Sverige skjedde dette som følge av et riksdagsvedtak i 1925. Mens Norge bygde opp sitt moderne forsvar etter frigjøringen i 1945, iverksatte Sverige en kraftfull gjenoppbygging i løpet av krigen, blant annet med forsvarslinjer med bunkere og kystartillerifort i Norrland og Skåne. Sverige fortsatte styrkingen av forsvaret under den kalde krigen. På det meste kunne Sverige mobilisere rundt én million soldater. Etter den kalde krigen bygde Sverige, i likhet med Norge, ned sitt forsvar, fram til en ny modernisering og gjenoppbygging startet på midten av 2010-tallet.

• Sverige
• Sveriges samtidshistorie
• Finlands forsvar
• Nordisk forsvarssamarbeid

• Försvarsmakten

• The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2023). The Military Balance 2023