slaget ved Poltava

I slaget ved Narva (1700) viste den svenske hæren seg overlegen russerne, og slaget endte med seier for den unge kong Karl 12. Etter dette ledet svenskekongen hæren sin (kalt karolinerne) sørover, og i 1706 hadde han fullstendig slått både Polen og Sachsen. På nyåret 1708 beordret han invasjonen av Russland. Svenskene hadde sine seire det første året, men dette skulle snart snu da en uvanlig kald vinter kombinert med brente jords taktikk påførte store tap blant soldatene.

Våren 1709 befant den svenske hæren seg i Ukraina, men av de 44 000 troppene Karl 12. hadde ved starten av invasjonen, var kun halvparten igjen. Med mangel på forsyninger beleiret han fortet i utkanten av byen Poltava. Tsar Peter 1. av Russland visste at svenskene var sårbare og beordret sin russiske hær på omtrent 42 000 mann til å slå leir like ved. Da Karl ved et tilfelle observerte fiendens posisjon ble han skutt i foten og hardt såret.

I juli var den svenske moralen nær en kollaps som følge av mangel på forsyninger. Karl 12. hadde nå en betydelig mindre og dårligere forsynt hær enn fienden, og fikk råd om å trekke seg tilbake. Tsarens styrker hadde i midlertidig vokst til mer enn 45 000 grønnkledde soldater og hadde etablert et system av redutter mellom den russiske og svenske leiren. Svenskekongen trosset rådene og beordret i stedet hæren til å angripe. Sammen med offiserstaben hadde han konstruert en slagplan, men grunnet skaden i foten var kommandoen overgitt til feltmarskalk Carl Gustaf Rehnskiöld.

Grytidlig 8. juli begynte karolinerne sitt angrep mot de russiske befestningene. De ble først holdt tilbake av russisk bombardement, men svenskene greide likevel å presse fiendens rekker bakover. Russernes hovedstyrke var fremdeles plassert et stykke lengre bak og gjorde ingen framstøt selv om angriperne avanserte. Grunnet dårlig svensk koordinasjon ble ikke angrepet særlig effektivt, og flesteparten av russerne fikk trukket seg tilbake. Hærledelsen besluttet at man skulle samle styrken et stykke nordvest for reduttene, men denne beskjeden nådde ikke generalmajor Carl Gustaf Roos, kommandant for seks infanteribataljoner. De isolerte karolinerne ble ganske straks angrepet av russere og flyktet mot Poltava. De søkte tilflukt i en forlatt skanse, men ble omringet og Roos forhandlet seg til kapitulasjon.

Slaget hadde pågått i flere timer allerede, men svenskene samlet seg likevel for å angripe den russiske hovedstyrken ledet av tsaren selv. De var håpløst i mindretall da de marsjerte framover og led store tap fra det russiske artilleriet. Karolinernes musketter hadde dårlig rekkevidde fordi den harde russiske vinteren hadde forverret kvaliteten på kruttet. På 30-meters hold avfyrte de første salve og stormet framover. Tross et mindretall kjempet de hardt og brøt nesten gjennom forsvarslinjen. Kavaleriet skulle egentlig assistere angrepet, men igjen var det dårlig koordinasjon.

Angrepet på høyre fløy presset fremover, men venstresiden ble hengende etter og det oppsto dermed et gap i rekkene. En panikk spredte seg blant soldatene på venstre fløy og de begynte å flykte. Den høyre fløyens tropper ble flankert av fiendtlig kavaleri og angrepet stagnerte. Russerne begynte nå å velte gjennom fronten og omringet hele bataljoner. De svenske soldatene fanget i kaoset kjempet en forgjeves nærkamp, og resten flyktet til fots. Russiske kavalerister jaktet ned de flyktende og drepte nærmest alle de fikk tak i.

9000 svensker var drept eller tatt til fange. Til sammenlikning døde 1350 russere og 3300 ble skadet. Karl 12. flyktet i følge med 1000 soldater sørover til Det osmanske riket. Den resterende svenske styrken på 12 500 mann kapitulerte 3 dager senere i det som blir kalt kapitulasjonen ved Perevolotsjna.

Slaget var avgjørende i Den store nordiske krigen på mange plan. Ikke bare endte det svenskenes felttog i Russland, men det tvang også Karl 12. til å være eksilkonge i flere år. Danmark-Norge, Polen og Sachsen, som alle var slått av svenskene tidligere, tok opp kampen igjen like etter slaget, og resten av krigen satt Russland og dets allierte med overtaket.

Slaget regnes som begynnelsen på slutten av Sveriges stormaktstid, og markerer også starten på Russlands dominans i Norden.

• Den store nordiske krigen
• Karl 12.
• karoliner
• Peter den store
• Sveriges historie

• Norsk oversettelse: Eriksen, Trond Berg. (2013). Poltava: Fortellingen om en hærs undergang (1. utg.). Cappelen Damm AS. Original: Englund, Peter. (1988). Poltava: Berättelsen om en armés undergång (1. utg.). Bokförlaget Atlantis AB.