Nordisk-baltisk forsvarssamarbeid

Etter sin selvstendighet i 1991 orienterte de tre baltiske stater (Estland, Latvia, Litauen) seg mot Norden, og det er utviklet et omfattende samarbeid mellom de to regionene. Dette omfatter også sikkerhetspolitikk, og særlig etter at de tre – i likhet med Finland og Sverige – ble knyttet til NATO gjennom ordningen Partnerskap for fred (Partnership for Peace; PfP) i 1994, ble det åpnet også for samarbeid innen forsvarssektoren. De tre baltiske statene inngikk i 1992 en avtale om forsvarssamarbeid.

Det nordisk-baltiske forsvarssamarbeidet startet med at de nordiske land bisto de baltiske stater i å utvikle en kapasitet for deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner.

Tanken om en fellesbaltisk fredsbevarende styrke ble lansert under et baltisk forsvarsministermøte i 1993. Samme år besluttet de tre lands forsvarssjefer at dette skulle være en egen bataljon – Baltic Peacekeeping Battalion (Baltbat) – med et geværkompani fra hvert av landene, henholdsvis Estcoy (Estland), Latcoy (Latvia) og Litcoy (Litauen). Bataljonens ledelse, hovedkvarter og forsyningskompani var multinasjonalt. Bataljonen hadde tilhold i Latvia.

Forsvarsministrene fra Estland, Latvia, Litauen og Danmark, Finland, Norge og Sverige undertegnet i september 1994 en avtale, som også Storbritannia sluttet seg til, med sikte å gjøre de baltiske statene i stand til å stille en selvstendig fredsbevarende styrke. For de baltiske statene var dette både et ledd i å ta del i internasjonalt samarbeid og å bygge opp sin nasjonale forsvarsevne.

De baltiske land stilte med personell og anlegg, samt forsyninger, mens samarbeidsstatene bidro med planlegging og personell til undervisning, samt til organisering. I 1995 ble dette utvidet til også å omfatte våpenhjelp, men kun direkte til Baltbat, og ikke til de ordinære nasjonale forsvarsstrukturer – og materiell kun egnet til dens fredsbevarende oppgaver, inklusive selvforsvar.

Bataljonen ble aldri satt inn som sådan; derimot inngikk de tre kompaniene fra 1996 i nordiske avdelinger, først i United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) i Libanon i 1996, deretter iImplementation Force (IFOR) i 1998 – og påfølgende Stabilization Force (SFOR) – i Bosnia. Estcoy, som Norge hadde ansvaret for opplæringen av, ble satt i den norske bataljonen (Norbatt) i UNIFIL i et halvår i 1996–97. Forut for deployeringen til Libanon gjennomgikk det trening på Gardermoen.

I 2003 besluttet de baltiske forsvarsministre å avsluttet Baltbat-prosjektet, og bataljonen ble avviklet.

Det nordisk-baltiske forsvarssamarbeidet fortsatte med andre tiltak, både parallelt med Baltbat-samarbeidet og etter dette, og på politisk så vel som militært nivå. Blant annet har de nordiske land fra 1997 bidratt til opprettelse av en fellesbaltisk stabsskole, Baltic Defence College i Tartu, Estland; åpnet i 1999. Likeledes har det baltiske forsvarssamarbeidet blitt videreført på flere områder.

Norge har både bilateralt og multilateralt hatt et omfattende forsvarssamarbeid med de baltiske stater, og har blant annet bidratt til at de baltiske stater har utviklet en egen kapasitet til militær luftovervåking. Norske styrker har flere ganger bidratt til patruljering og overvåking av baltisk luft- og sjøterritorium i regi av NATO. Innenfor det nordisk-baltiske samarbeidet var Norge ansvarlig for BALTNET- (Baltic Air Surveillance Network) prosjektet, et radarsystem for regional luftovervåking, og etablering av et koordineringssenter i Litauen, fra 1998.

I det norsk-ledede Provincial Reconstruction Team (PRT) i Meymaneh i Afghanistan, deltok både finske og latviske ISAF-avdelinger.

På det nordiske forsvarsministermøtet i Helsinki i 2013 presenterte Estlands og Finlands ministre et forslag til videreføring av det inter-regionale samarbeidet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.