Stridsgruppe-konseptet ble utviklet som et svar på EUs erkjent mangelfulle evne til systematisk, og raskt, å kunne sette inn militære styrker i internasjonal konfliktløsing, på oppdrag for FN eller i andre internasjonale sammenhenger. Etableringen av ordningen med hurtige reaksjonsstyrker sammenfalt med framveksten av en egen forsvarspolitikk – og samarbeidsstruktur for forsvar – innenfor EU, gjennom European Security and Defence Policy (ESDP).
En bidragende faktor til utviklingen av det som ble BG-konseptet var erfaringene fra EUs første selvstendige militære innsats: Innsettingen av en flernasjonal styrke i Kongo i 2003, i Operasjon Artemis. Der var en EU-styrke, dominert av Frankrike, men med deltakelse fra flere land, inklusive Sverige, på plass bare én uke at Sikkerhetsrådet hadde autorisert en slik innsats. Operasjonen ble ansett for vellykket, og ansporet til institusjonalisert innsatsevne. Kongo-operasjon inkluderte land utenfor EU, og det ble likeledes åpnet for dette i BG-konseptet.
Allerede under Europarådets møte i Köln i 1999, vedtok EUs stats- og regjeringssjefer å etablere en kapasitet for å forhindre eller respondere på konflikter ved hjelp av sivilt og militært personell i fredsstøtte-operasjoner. Tanken ble konkretisert med erfaringene fra Operasjon Artemis, og forslaget om å etablere stridsgrupper for å styrke innsatsevnen ble fremmet av Frankrike og Storbritannia, med støtte fra Tyskland. Et forslag fra de tre land ble så fremmet tidlig i 2004, hvorpå stridsgruppekonseptet ble gitt sin tilslutning fra EUs forsvarsministre i april samme år.
Under en konferanse i Brüssel i november 2004 besluttet 21 EU-medlemsland, samt Norge som en tredjestat, å opprette 13 stridsgrupper, med iverksetting fra 2005. Siden 1. januar 2007 har unionen til enhver tid hatt to stridsgrupper i beredskap, på rullerende basis; hver for perioder på seks måneder.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.