Nordic Battlegroup

Stridsgruppe-konseptet ble utviklet som et svar på EUs mangelfulle evne til systematisk, og raskt, å kunne sette inn militære styrker i internasjonal konfliktløsing, inklusive på oppdrag for FN. Etableringen av ordningen med hurtige reaksjonsstyrker sammenfalt med framveksten av en egen forsvarspolitikk – og samarbeidsstruktur for forsvar – innenfor EU, gjennom European Security and Defence Policy (ESDP). Siden 2022 inngår stridsgruppene i et utvidet rammeverk for sikkerhet og forsvar innen EU: European Union Rapid Deployment Capacity (EU RDC).

En bidragende faktor til utviklingen av det som ble Battlegroup-konseptet var erfaringene fra EUs første selvstendige militære innsats: Innsettingen av en flernasjonal styrke i Kongo i 2003, i Operasjon Artemis. Der var en EU-styrke, dominert av Frankrike, men med deltakelse fra flere land, inklusive Sverige, på plass bare én uke at FNs sikkerhetsråd hadde autorisert en slik innsats. Operasjonen ble ansett for vellykket, og dette ansporet til institusjonalisert innsatsevne. Kongo-operasjonen inkluderte land utenfor EU, og det ble på samme måte åpnet for dette i BG-konseptet.

Allerede under Det Europeiske Rådets møte i Köln i 1999 vedtok EUs stats- og regjeringssjefer å etablere en kapasitet for å forhindre eller respondere på konflikter ved hjelp av sivilt og militært personell i fredsstøtte-operasjoner. Tanken ble konkretisert med erfaringene fra Operasjon Artemis, og forslaget om å etablere stridsgrupper for å styrke innsatsevnen ble fremmet av Frankrike og Storbritannia, med støtte fra Tyskland. Et forslag fra de tre landene ble fremmet tidlig i 2004, og stridsgruppekonseptet ble gitt sin tilslutning fra EUs forsvarsministre i april samme år.

Under en konferanse i Brüssel i november 2004 besluttet 21 EU-medlemsland, samt Norge som en tredjestat, å opprette 13 stridsgrupper, med iverksetting fra 2005. Siden 1. januar 2007 har unionen til enhver tid hatt to stridsgrupper i beredskap, på rullerende basis; hver for perioder på seks måneder.

Nordic Battlegroup var én av stridsgruppene som ble vedtatt opprettet, med Sverige som ledernasjon, og deltakelse også (opprinnelig) fra Estland, Finland og Norge; senere har andre land sluttet seg til. Danmark har valgt å stå utenfor EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og deltar heller ikke i stridsgruppe-samarbeidet. Island har ikke et militært forsvar.

Det er en rotasjonsordning der de ulike stridsgruppene står på beredskap. Siden etableringen i 2007 er NBG satt opp på beredskap ved tre anledninger:

• NBG 08: Stridsgruppen sto først på beredskap første halvår 2008, med styrkebidrag fra Estland, Finland, Irland, Norge og Sverige. Styrken var på vel 2800 soldater, hvorav de fleste fra Sverige (2350); Norge bidro med ca. 150.
• NBG 11: Stridsgruppen sto deretter på beredskap første halvår 2011, med styrkebidrag fra samme land som i 2008 (Estland, Finland, Irland, Norge og Sverige) samt Kroatia. Styrken var på vel 2000 soldater, hvorav Sverige stilte ca. 1600; Norge bidro igjen med ca. 150.
• NBG 15: Stridsgruppen sto på beredskap første halvår 2015, med styrkebidrag fra Estland, Finland, Irland, Latvia, Litauen, Norge og Sverige. Styrkens størrelse var på ca. 2400 soldater, med Sverige som største bidragsyter; det norske bidraget var på inntil 70 personer.

Ledernasjonen for stridsgruppen – for den nordiskes vedkommende Sverige – har det overordnede ansvaret for både politiske og militære aspekter ved samarbeidet med de andre landene som bidrar til gruppen. Hovedkvarter og garnison for NBG liger i Enköping, Sverige, hvor styrken settes opp. Ved oppstarten trakk gruppen veksler på det etablerte nordiske samarbeidet for fredsbevaring, Nordic Coordinated Arrangement for Peace Support (NORDCAPS).

Innsetting av en EU Battlegroup forutsetter et politisk vedtak, og enstemmighet i de besluttende organene i EU. For innsetting av NBG må det være enighet blant regjeringene til de de troppebidragsytende landene. Hvis ett land ikke finner å kunne delta i en gitt operasjon, kan resten av styrken fortsatt bli satt inn, med erstatninger. For å sikre hurtig innsetting har de deltagende landene forpliktet seg til regelmessige konsultasjoner, og tett kontakt spesielt like før og under perioder hvor styrken står i beredskap. Sverige som ledernasjon er ansvarlig for denne kontakten.

EU har utarbeidet felles retningslinjer og krav til stridsgruppene (EU Battlegroup Preparation Guide). De skal i utgangspunktet være i størrelsesorden 1500 personer, og kan best sammenlignes med en moderne brigadestruktur. Stridsgruppens kjerne er en mekanisert manøverbataljon. Det er lagt til grunn av gruppene skal være multinasjonale, mobile – og at de skal kunne anvendes til oppgaver innen hele konfliktspekteret.

Det forutsettes at gruppene skal kunne være på plass i operasjonsområdet i løpet av ti dager etter at godkjenning er gitt. Ved deployering skal de kunne stå i operasjonen i inntil 120 dager før avløsning; de første 30 skal de kunne operere selvstendig. Tanken er at de skal kunne operere alene bare i en tidlig fase av en krise, eller som en første innsetting innenfor rammen av en større operasjon, før forsterkninger kommer. I utgangspunktet skulle de settes inn hvor som helst innenfor en radius av 600 mil fra Brüssel; denne grensen er senere opphevet.

• nordisk forsvarssamarbeid
• internasjonale operasjoner