Etter forfatningen som trådte i kraft 1975, er Sverige et parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig konstitusjonelt monarki. Statsoverhodet, kongen, spiller primært rollen som rikssymbol. Siden 1980 er det likestilling ved arveretten til tronen; kronprinsesse Victoria er dermed nummer én i arvefølgen. Kongen leder normalt ikke, og deltar heller ikke i, regjeringens offisielle møter, som tilfellet er i Norge og Danmark. Den svenske kongen spiller heller ingen aktiv rolle ved regjeringsskifter, som monarkene i de to andre skandinaviske land gjør, men leder likevel det konseljmøte hvor den nye regjeringen formelt utnevnes. Etter anmodning fra talmannen erklærer kongen, ved åpningen av et nytt riks(dags)møte, møtet for åpnet. Regjeringserklæringen er det statsministeren som leser opp.

Utøvende makt ligger hos regjeringen, som utgår fra, og er ansvarlig overfor den lovgivende forsamling, Riksdagen. Når en regjering går av, er det Riksdagens talman ('riksdagspresident') som konsulterer med partilederne og de tre visetalmän og på det grunnlag gir én i oppdrag å danne regjering. Riksdagen stemmer over den statsministerkandidat talmanen foreslår. Hvis et flertall godtar den foreslåtte kandidat, velger han eller hun de øvrige ministere og meddeler Riksdagen hvem disse er. Riksdagen kan, med vanlig flertall, vedta mistillitsforslag mot regjeringen eller en enkelt statsråd. Hvis et mistillitsforslag vedtas, kan statsministeren, bortsett fra i de tre første måneder etter et valg, oppløse Riksdagen, skrive ut nyvalg og slik la folket avgjøre tillitsspørsmålet.

Den svenske regjering fungerer mer sentralisert enn den norske og danske, og et større antall saker avgjøres av den samlede regjering (i regeringssammanträde). Den svenske sentralisering viser seg også i at statsministerens kanselli er større, og spiller en mer strategisk og samordnende rolle, enn de tilsvarende organer i Norge og Danmark.

Nasjonalforsamlingen, Riksdagen, har fra 1976 349 medlemmer, siden 1994 valgt for fire år i allmenne valg etter forholdstallsmetoden (før 1994 var valgperioden tre år). 310 representanter velges direkte fra valgkretsene, mens 39 mandater fordeles som utjevningsmandater. Et parti må ha minst 4 prosent av stemmene i landet for å få utjevningsmandater. Hvis et parti ikke har 4 prosent av stemmene nasjonalt, men minst 12 prosent av stemmene i en enkeltkrets, kan det delta i mandatfordelingen i denne kretsen. Stemmerettsalderen er 18 år. Riksdagen er organisert med en talman og tre visetalmän. Arbeidet fordeles på 16 komiteer med minst 15 medlemmer i hver. Riksdagen oppnevner i tillegg et rådgivende organ for behandling av utenrikssaker, utenriksnemnden, som møtes under kongens forsete.

Det svenske partisystemet reflekterer i hovedsak de samme konfliktlinjer som det norske, men konflikter knyttet til fordelingsspørsmål og til statens rolle i økonomien har relativt sett spilt en noe større rolle i Sverige enn i Norge, samtidig som moralsk-religiøse og sosio-kulturelle spenninger har vært av mindre betydning i Sverige enn i Norge. Det sosialdemokratiske parti har stått sterkere i Sverige enn i nesten noe annet land og har preget politikken siden det parlamentarisk-demokratiske gjennombrudd i 1917.

Demokratiseringen og moderniseringen kom senere i gang i Sverige enn i Danmark og Norge, men da disse prosessene først kom i gang, skjøt de raskt fart. Fra tiden etter den første verdenskrig og frem til 1960-årene gjennomgikk Sverige en raskere utvikling enn noe annet europeisk land. I løpet av de første par tiår etter den annen verdenskrig fremstod derfor Sverige som et modelland for mange andre: det hadde et stabilt demokrati, en omfattende velferdsstat og en offentlig regulert og «tøylet» kapitalisme. Siden 1980-årene har Sverige mistet mye av denne modellrollen.

Departementene i Sverige er mindre enn i Norge og fungerer mer som politikkutformende sekretariater for regjeringen enn som forvaltningsorganer. Den egentlige forvaltning forestås i hovedsak av nokså uavhengige centrala ämbetsverk. Disse kan bare instrueres av regjeringen, ikke av den enkelte minister, men såkalte underhandsdirektiv spiller en viss rolle. Forvaltningen er i Sverige slik mer avpolitisert og byråkratisert enn i Norge. I de senere år er denne avpolitiseringen blitt forsterket for så vidt som en del statlige virksomheter, bl.a. innen samferdselssektoren, er gjort om til aksjeselskaper (og vurderes delprivatisert).

Territorielt er Sverige delt inn i 21 län, hvert ledet av en regjeringsutnevnt landshövding. Landshøvdingen leder gjennom en länsstyrelse. De svenske statlige lokalstyreorganer er sterke og sterkere enn man finner dem i Norge. Länene er også, som de norske fylker, egne politiske systemer, med landsting som velges i allmenne valg for fire år. Landstingene har egen beskatningsrett; deres viktigste ansvarsområde er helsevesenet. Kommunene, som etter krigen er redusert fra over 1000 til 290, er også egne politiske systemer, med valgte representanter (fullmäktige) og beskatningsrett. Siden 1976 kan innvandrere som har bodd minst tre år i Sverige, delta i lokal- og landstingsvalg.

Parallelt med länene er det også 25 landskap, som er en territoriell inndeling med aner langt tilbake. Da länene oppstod på 1600-tallet mistet landskapene sine administrative funksjoner og har deretter først og fremst hatt symbolverdi. Imidlertid føler mange svensker mer tilhørighet til landskapet enn til de øvrige administrative inndelingene.

Län Hovedstad Areal km2 Innb. (2007)
Stockholms län Stockholm 6 490 1 942 200
Uppsala län Uppsala 6 989 322 600
Södermanlands län Nyköping 6 062 264 450
Östergötlands län Linköping 10 562 420 200
Jönköpings län Jönköping 10 475 333 300
Kronobergs län Växjö 8 458 180 400
Kalmar län Kalmar 11 171 233 900
Gotlands län Visby 3 140 57 200
Blekinge län Karlskrona 2 941 151 900
Skåne län Malmö 11 027 1 195 800
Hallands län Halmstad 5 454 290 900
Västra Götalands län Göteborg 23 942 1 545 700
Värmlands län Karlstad 17 586 273 750
Örebro län Örebro 8 517 275 600
Västmanlands län Västerås 6 302 249 100
Dalarnas län Falun 28 193 275 500
Gävleborgs län Gävle 18 192 275 400
Västernorrlands län Härnösand 21 678 243 500
Jämtlands län Ôstersund 49 443 126 900
Västerbottens län Umeå 55 401 257 550
Norrbottens län Luleå 98 911 250 800

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.