Basepolitikk er den politikken et land fører for stasjonering av andre lands militære styrker på eget territorium. Utplasseringen av styrker (personell og materiell) kan være i vertslandets egne, nasjonale baser, eller i den fremmede statens baser i vedkommende land. Særlig stormakter, og mest av alle USA, har inngått avtaler om militære baser i andre land.

Norge har etter andre verdenskrig ført en restriktiv basepolitikk innenfor Nato, med en tilsiktet balanse mellom avskrekking og beroligelse overfor Sovjetunionen (til 1991), og deretter Russland.

Internasjonal basepolitikk

Stater som er medlemmer av militære allianser, som Nato eller den tidligere Warszawapakten, vil oftest ha tilgang til baser i andre medlemsland som del av allianseavtalen. En del land vil, innen- eller utenfor allianser, inngå direkte (bilaterale) baseavtaler. Formålet med slike baser i andre land er å komme på nærmere geografisk avstand til militærstrategiske områder, for eksempel vitale sjøruter, og områder der en frykter at konflikt med en motpart kan bryte ut. Militær tilstedeværelse kan ha grunnlag i avtaler om samarbeid og beskyttelse, som USAs baser i Sør-Korea, som frykter ny krig med Nord-Korea.

Under den kalde krigen (1945–1991) var det særlig Sovjetunionen og USA som søkte militært samarbeid med andre land, inklusive adgang til strategiske baser. Ett eksempel var Berbera-basen i Somalia, som ble etablert av Sovjetunionen, men senere ble overtatt av USA, etter politiske omveltninger i Somalia. Et annet eksempel på basepolitikk som del av stormaktsrivalisering under den kalde krigen var Sovjetunionens utplassering av kjernefysiske våpenCuba, som førte til Cubakrisen i 1961. Samtidig, og selv etter den kubanske revolusjonen, har USA opprettholdt en militærbase der: Guantánamo-basen. Andre eksempler er USAs baser på den japanske øya Okinawa etter andre verdenskrig og til i dag, og Russlands Tartus-base i Syria i nyere tid. Også Frankrike har, eller har hatt, baser i andre land, særlig i tidligere kolonier i Afrika, blant annet for Fremmedlegionen i Djibouti. Også en annen kolonimakt, Storbritannia, har hatt og har fortsatt baser i flere land, blant annet på Kypros.

USA er det land med desidert flest baser i andre land. Hvor mange det er varierer over tid, og med hvilke konflikter USA er engasjert i, og hvordan base defineres, i forhold til annen militær tilstedeværelse. Dette gjelder også utplassering av amerikanske styrker i Norge, som i henhold til politiske avtaler ikke er definert som baser.

Norsk basepolitikk

Før Norge sluttet seg til Atlanterhavspakten i 1949, erklærte den norske regjeringen at den ikke ville tiltre noen overenskomst med andre stater som forpliktet Norge til å åpne baser for fremmede styrker på norsk område så lenge Norge ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Dette er kjernen i den såkalte baseerklæringen. De selvpålagte norske restriksjonene var en av bærebjelkene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk under den kalde krigen. Hensikten var særlig å dempe spenningen i nordområdene.

Basepolitikken ble kritisert blant annet fordi den inneholdt såpass uklare definisjoner at myndighetene kunne tolke den i ulike retninger. Militære installasjoner bygd på norsk jord ble ikke definert som baser. Dette ble gjort først og fremst med investeringsmidler fra Nato, men også gjennom avtaler direkte med USA, blant annet om forhåndslagring av amerikansk militært materiell i Norge. Andre installasjoner omfattet sambandsstasjoner, navigasjonssendere og etterretningsstasjoner).

Med en endret sikkerhetspolitisk situasjon på 2000-tallet, og særlig etter Russlands invasjon av Ukraina i 2014 og fullskalainvasjon i 2022, ble det ny debatt om den norske basespolitikken. Allerede under den kalde krigen var den omdiskutert: Kritisert fra venstresiden for å være for liberal, fra høyresiden for å være for restriktiv. De samme politiske skillelinjene viste seg da en bilateral sikkerhetsavtale med USA ble inngått i 2022, og utvidet i 2024: Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA).

Dette er en tilleggsavtale til tidligere inngåtte avtaler om forsvarssamarbeid, og introduserer et nytt begrep – omforente områder – som åpner for utvidet amerikanske tilstedeværelse, med utvidede rettigheter, på norsk jord.

Tilleggsavtalen med USA

Supplementary Defense Cooperation Agreement er et politisk rammeverk som legger til rette for økt militært samarbeid mellom Norge og USA. SDCA-avtalen bygger på mange tiårs nært utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid, inklusive tidligere forsvarsrelaterte avtaler. Én av disse er den bilaterale samarbeidsavtalen som ble inngått i 2016, om en såkalt rotasjonsbasert stasjonering av et begrenset antall amerikanske soldater i Norge, først i Trøndelag, deretter også i Troms. Allerede denne ble kritisert som et brudd på norske basepolitikk, men kritikken ble besvart med at det ikke var snakk om permanent opphold i baser under amerikansk kontroll.

Den første tilleggsavtalen (SDCA) mellom Norge og USA ble inngått i april 2021 av regjeringen Solberg. Denne ble så utvidet i februar 2024 av regjeringen Støre. Den første avtalen omfattet fire såkalte omforente områder: Flystasjonene på Evenes, Rygge og Sola med flyoperative flater, og Ramsund orlogsstasjon. Den utvidede avtalen fra 2024 omfatter ytterligere åtte områder: Flystasjonene på Andøya, Bardufoss, Værnes og Ørland; Haakonsvern orlogsstasjon; Setermoen garnison samt skyte- og øvingsfelt; Osmarka fjellanlegg; og Namsen drivstoffanlegg.

Konseptet omforent område defineres som et geografisk avgrenset område der USA får etablere installasjoner og utplassere soldater, i samråd med norske myndigheter, og der amerikanske styrker har rett til uhindret bruk. Det kan også være aktuelt med amerikanske investeringer i ny infrastruktur. Områdene vil være tilgjengelige for allierte styrker, men deler av dem kan være avgrenset til eksklusiv amerikansk bruk. I de omforente områdene kan USA trene og øve, utplassere styrker og lagre militært materiell og forsyninger.

Fra norske myndigheter er det argumentert med at avtalen styrker det sikkerhetspolitiske båndet og det militære samarbeidet mellom Norge og USA, der USA defineres som Norges viktigste allierte. Samtrening med amerikanske styrker og tilrettelegging mot mottak av flere slike i krise og eventuell krig, og dermed en styrking av norsk forsvarsevne, er hovedformålet med de tilrettelagte områdene. Den norske regjering understreker at det er misvisende å kalle avtalen en baseavtale.

Diskusjonen om, og motstanden mot, avtalen har dels gått på et politisk og dels på et juridisk spor: Mens myndighetene med avtalen ønsker å forsterke samarbeidet med USA, mener motstandere at Norge dermed blir mer avhengig av USA og amerikansk militærmakt. Det er også uenighet om i hvilken utstrekning Norge avgir nasjonal myndighet (myndighetsoverføring) over hele eller deler av disse områdene, i strid med Grunnloven, når amerikanske myndigheter er gitt eksklusive rett til bruken av områder på norsk territorium, og er gitt rett til å straffeforfølge amerikanske soldater som forbryter seg mot norsk lov under sitt opphold.

Argumentet for inngåelsen av avtalene, som forutsetter Stortingets tilslutning, er at det også vil styrke det nordiske forsvarssamarbeidet som sådan, og innenfor Nato. Danmark, Finland og Sverige har inngått lignende, respektive avtaler med USA, Defense Cooperation Agreements (DCA), med 17 omforente områder i Sverige, 15 i Finland og tre i Danmark.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg