Basepolitikk, den politikk et land fører når det gjelder stasjonering av fremmede styrker på sitt lands territorium.

Før Norge sluttet seg til Atlanterhavspakten, erklærte den norske regjering at den ikke ville tiltre noen overenskomst med andre stater som forpliktet oss til å åpne baser for fremmede styrker på norsk område så lenge Norge ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep (baseerklæringen). Disse selvpålagte restriksjonene var en av bærebjelkene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk under den kalde krigen. Hensikten var blant annet å dempe spenningen i nordområdene.

Basepolitikken ble kritisert fra mange hold, blant annet fordi den inneholdt såpass uklare definisjoner at myndighetene kunne tolke den i ulike retninger. Således ble det bygd en rekke militære installasjoner (sambandsstasjoner, navigasjonssendere, etterretningsstasjoner) på norsk jord som venstresiden hevdet var i strid med norsk basepolitikk. Høyresiden mente på sin side at restriksjonene var for strenge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.