regiment

Landmilitær organisering med regimenter stammer fra 1500-tallet, og brukes fortsatt i en rekke land. Blant de aller eldste var svenske Svea livgarde, etablert i 1521, nedlagt i 2000.

Utviklingen av moderne hærstyrker bygde i stor grad på at ofte midlertidig opprettede regimenter, som gjerne hadde en avgrenset geografisk hjemstavn, ble organisert på permanent basis under en høyere ledelse (kommando). Dette skjedde særlig fra 1600-tallet, da enheter fra ulike troppearter ble samlet under én kommando, enten i form av brigader eller regimenter.

Regimenter har vært vanlig i den vestlige verden, ikke minst i Storbritannia, dernest på Kontinentet og i USA. En annen kjent militær formasjon som kalles regiment er zuluenes impis i Sør-Afrika. Moderne legioner kan også være organisert som regiment.

Norge har til ulike tider, fra etableringen av Hæren i 1628, brukt regimenter, til de siste ble avviklet i 2002. Et eksempel på bruk av et norsk regiment som operativ avdeling i krig, er innsetting av 2. Trondhjemske regiment (opprettet i 1628) i Den store nordiske krig, der det deltok som ett av tre norske regimenter. Etter å ha deltatt i de avgjørende kampene rundt Tönning og Rügen ble regimentet trukket hjem i 1716 for å stå i mot et fryktet svensk angrep leder av general Carl Gustav Armfeldts karolinerhær i 1718.

I 1817 ble regimentsordningen avviklet, og mindre korps opprettet. Med hærordningen av 1911 ble tidligere brigader (kalt divisjoner), og korps omdøpt til regimenter. Etter andre verdenskrig var norske regimenter i hovedsak organisert under distriktskommandoer, blant annet i form av kombinerte regiment (tilsvarende brigader) og koblet til forsvarsdistrikt (i Sør-Norge) eller landforsvar (i Nord-Norge).

Med virkning fra 1995 ble de tidligere forsvarsdistrikt/landforsvar erstattet av 14 territorielle regimenter og 6. divisjon. De territorielle regimentene var, fordelt på distriktskommando:

Distriktskommando Østlandet (DKØ):

• Østfold regiment, Fredrikstad
• Telemark regiment, Kongsberg
• Akershus regiment, Onsrud
• Oppland regiment, Elverum

Distriktskommando Sør- og Vestlandet (DKSV):

• Agder regiment, Evjemoen
• Rogaland regiment, Stavanger
• Bergenhus regiment, Bergen
• Fjordane regiment, Voss

Distriktskommando Trøndelag (DKT):

• Møre regiment, Molde
• Sør-Trøndelag regiment, Trondheim
• Nord-Trøndelag regiment, Steinkjer

Distrikdskommando Nord-Norge (DKN):

• Sør-Hålogaland regiment, Mosjøen
• Nord-Hålogaland regiment, Bjerkvik
• 6. divisjon, Målselv
• Finnmark regiment, Porsangmoen

Som operativ avdeling kan et regiment ha ulike struktur og størrelse, enten som en bataljon eller en brigade. I den norske hæren ble regimenter erstattet av brigader.

På 1900-tallet besto Hæren vesentlig av regimenter for de ulike troppearter. Det var flest infanteriregiment, dernest artilleriregiment, dragonregiment (kavaleri) og jegerregiment. Dernest blant annet ingeniør-, sambands-, sanitets- og forsyningsregimenter. Enkelte andre land har også fallskjermregimenter.

Et regiment ledes normalt av en oberst. Hvor mange avdelinger som inngår i et regiment varierer, et infanteriregiment omfatter oftest tre bataljoner.

I en hærordning basert på regimentsstrukturen har regimentet oppgaven med å rekruttere og utdanne soldater, lede avdelingen i strid og administrere den – med personell og materiell – i fred. I den norske hæren skulle regimentene (etter andre verdenskrig) ved mobilisering foreta oppsetting av de operative avdelinger, mens regimentet som avdeling kunne inngå i en brigade eller divisjon.

Mens de enkelte enheter som inngår i strukturen varierer over tid, består regimentet som en fast struktur, og dermed også som en kultur- og tradisjonsbærer som bidrar til korpsånd (esprit de corps).

• hær
• Hærens historie
• distriktskommando