skandinavisk forsvarsforbund

Artikkelstart

Et skandinavisk forsvarsforbund var en politisk idé om et felles, forpliktende militært forsvarssamarbeid mellom Danmark, Norge og Sverige. Tanken ble lansert og utredet de første årene etter andre verdenskrig, men et slikt forbund ble ikke realisert.

Regjeringene i de tre skandinaviske landene undersøkte i 1948–1949 muligheten for å etablere et formalisert samarbeid om militært forsvar, et forsvarsforbund. Ideen ble fremmet fra Sverige, og fikk tilslutning i alle tre land. Ulike erfaringer fra den nylig avsluttede andre verdenskrig, og forskjellig syn på alliansetilknytning og nøytralitet, førte imidlertid til at det et slikt forbund ikke lot seg realisere, og Danmark og Norge valgte isteden et atlantisk samarbeid med medlemskap i Atlanterhavspakten (NATO), mens Sverige opprettholdt til nøytralitet.

Selv om et forsvarsforbund ikke lot seg realisere, utviklet de skandinaviske landene, etter hvert sammen med Finland og Island, både under og etter den kalde krigen et betydelig nordisk forsvarssamarbeid.

Diskusjon om utenrikspolitisk retning pågikk i alle landene under andre verdenskrig; det samme gjaldt oppbyggingen av det militære forsvaret etter krigen. Ikke minst var dette påkrevd for Norges vedkommende. Norske myndigheter så under krigen på flere alternativer, og skandinaviske modeller. Før dette hadde diskusjoner om skandinavisk og nordisk samarbeid også pågått i mellomkrigstida.

Politisk forsøk

De første diskusjonene om et skandinavisk forsvarsforbund på regjeringsnivå kom opp under det nordiske utenriksministermøtet i Oslo, 23.–24. februar 1948. Sveriges utenriksminister Östen Undén forhørte seg om Norge var villig til å diskutere et nærmere militærpolitisk samarbeid mellom Norge og Sverige, og se på muligheten for et forsvarsforbund som også inkluderte Danmark. Deretter foreslo Undén konkret at et forsvarspolitisk samarbeid – til ’forsvar for nordisk nøytralitet’ – skulle utredes.

Den norske reaksjonen var i utgangspunktet positiv, men den svenske forutsetningen om nøytralitet som grunnlag for samarbeidet var ikke akseptabel. Norge hadde under krigen staket ut en politisk kurs basert på en form for sikkerhetssamarbeid med vestmaktene. På det nordiske utenriksministermøtet i Stockholm 8.–9. september 1948 ble det likevel besluttet å utføre en felles utredning av et mulig militært samarbeid. På forsvarsministermøtet i Oslo 15. oktober ble Den skandinaviske forsvarskomité nedsatt. Den norske delegasjonen ble ledet av Trygve Bratteli. Mandatet la opp til at landene skulle inngå en avtale om militært samarbeid og regionalt forsvar, og at de skulle stille solidarisk opp ved et militært angrep på ett av dem. Statsminister Einar Gerhardsen sto for en skandinavisk løsning, mens sterke krefter i Arbeiderpartiet støttet en slik under forutsetning av at et skandinavisk forsvarsforbund lot seg kombineres med en vestlig sikkerhetsgaranti.

I 1948–1949 ble USA en tydeligere aktør i det framtidige forsvaret av Europa, blant annet gjennom opprettelsen av den forsvarsorganisasjonen Vestunionen. På samme tid kom spørsmålet om økonomisk hjelp fra USA gjennom Marshall-planen, så vel som muligheter for våpenassistanse, opp. Samtidig som Norge gikk inn i de skandinaviske drøftingene, ble døren vestover holdt åpen, og et norsk krav var at et forsvarsforbund ikke måtte stå i veien for amerikanske våpenleveranser.

Parallelt med at de skandinaviske land utredet et forsvarsforbund pågikk hemmelige forhandlinger om Atlanterhavspakten. Ingen nordiske land var med i disse, men både Danmark og Norge ble i fortrolighet underrettet om at de var ønsket som medlemmer i den nye forsvarspakten. Et britisk forslag, den såkalte Hankey-planen, som aldri ble offisielt fremmet, gikk ut på at Danmark og Norge kunne være medlemmer både i den nye alliansen og i et forbund, mens Sverige kunne opprettholde sin nøytralitet – men fortsatt oppnå beskyttelse fra hele alliansen.

Den skandinaviske forsvarskomité avga sin innstilling 14. januar 1949. Fordelen ved et forsvarsforbund ble, fra et militært synspunkt, framhevet. Det var klart at forbundet ville trenge militær hjelp utenfra i tilfelle krig. Danmark og Norge framholdt at slik hjelp måtte være forberedt allerede i fredstid, hvis den skulle ha tilsiktet effekt.

I den påfølgende politiske behandling strandet forsøket på å etablere et skandinavisk forsvarsforbund. Sverige ønsket å bygge et sterkt, uavhengig forbund, og derigjennom forhindre at Danmark og Norge gikk med i Atlanterhavspakten, mens det for Norge var maktpåliggende å opprettholde – og helst styrke – de sikkerhetspolitiske båndene vestover. Den grunnleggende politiske uenigheten, ikke minst mellom Norge og Sverige, og forskjellige sikkerhetspolitiske vurderinger kom tydelig til syne under et første møte i Karlstad, 5.–6. januar; og enda tydeligere i København, 22.–24. januar.

Norges standpunkt var at deltakelse i et skandinavisk forsvarsforbund kombinert med medlemskap i Atlanterhavspakten var den beste løsning; men det var en løsning som Sverige ikke kunne godta. Et alternativ for Norge av deltakelse i et formelt frittstående forbund som like fullt hadde en reell tilknytning til vestmaktene, fortrinnsvis en britisk-amerikansk garanti. Dette kunne ikke forenes med Sveriges standpunkt, at forbundet skulle være både alliansefritt og nøytralt.

I et avsluttende møte i Oslo, 29.–30. januar 1949, ble forsøket på å skape et skandinavisk forsvarsforbund oppgitt. 4. april 1949 sluttet Danmark og Norge, samt Island, seg til Atlanterhavspakten.

Historisk erfaring

En hovedårsak til at forsøket på å opprette et skandinavisk forsvarsforbund strandet, var de forskjelligartede erfaringene fra andre verdenskrig, og de ulike konklusjoner som ble truffet som følge av disse. Danmark og Norge ble okkupert av Tyskland i 1940, og den norske regjering gikk i eksil i Storbritannia. Norge deltok aktivt i krigføringen på alliert side. Sverige klarte å opprettholde sin formelle nøytralitet, og ble ikke direkte trukket inn i krigen. Norges erfaring fra andre verdenskrig var at nøytraliteten ikke ga nødvendig beskyttelse. Sveriges holdning, basert på landets politikk og erfaring, var at nøytralitet var et bedre vern enn alliansetilknytning.

Den politiske avstanden var derfor stor: Sverige mente et nøytralt Skandinavia best ville bidra til ro og sikkerhet i denne del av Europa, og ønsket et frittstående og nøytralt forbund som ikke ville provosere Sovjetunionen. Norge ville ha et forbund vendt mot Vesten, og helst formelt knyttet til vestmaktene, fordi dette ble ansett som en bedre sikkerhetsgaranti, i form av avskrekking overfor sovjeterne som ville vite at et angrep på Norge ville innebære krig med vestmaktene.

Umiddelbart etter krigen slo de skandinaviske land inn på en felles sikkerhetspolitisk innretting betegnet som brobygging. Denne la vekt på FN som ramme og instrument også for å dempe voksende motsetninger mellom stormaktene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Doeser, Fredrik; Magnus Pettersson & Jacob Westberg (red) (2012). Norden mellan stormakter och fredsförbund. Santérus Academic Press.
  • Sverdrup, Jakob. (1996). Inn i storpolitikken (Norsk utenrikspolitikks historie). Universitetsforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg