Sveriges samtidshistorie

Natt til 1. mars 1986 ble Olof Palme skutt ned og drept i Stockholm. Drapet gjorde dypt inntrykk i Sverige og i verden for øvrig. Ingvar Carlsson overtok som statsminister. I kjølvannet av Palme-drapet ble Sverige rystet av en rekke politiske skandaler, flere med tilknytning til drapet. Først og fremst var etterforskningen etter drapet meget kritikkverdig, og det er ikke blitt oppklart.

I 1987 kom det for en dag at det svenske våpenkonsernet Bofors gjennom sitt datterselskap Nobel Kemi hadde drevet ulovlig våpeneksport. Delvis hadde selskapet solgt våpen til land som det ikke var tillatt å selge svenske våpen til, dels kom det frem beskyldninger om korrupsjon i forbindelse med en større våpenleveranse til India.

I 1988 ble det avslørt at en svensk forlegger, Ebbe Carlsson, hadde drevet privat etterforskning i Palme-saken med godkjennelse av den svenske justisministeren Anna-Greta Leijon. Leijon måtte gå av etter at Ebbe Carlsson ble arrestert under forsøk på å smugle inn avansert avlyttingsutstyr fra utlandet.

Til tross for skandalene fortsatte det svenske sosialdemokratiet å ha sterk oppslutning i befolkningen, og partiet befestet sin stilling ved riksdagsvalgene i 1988. Ved dette valget ble Miljöpartiet de Gröna for første gang representert i Riksdagen.

Den svenske regjeringen ville ikke gå med i Fellesmarkedet (EEC) i 1957 eller 1972, men landet fikk en handelsavtale med EF i 1972, etter at et forsøk på å få i stand et økonomisk samarbeid i Norden (Nordøk) hadde strandet. I 1991 søkte Sverige om medlemskap i EF (EU) og forhandlet samtidig med Østerrike, Finland og Norge. De viktigste forhandlingssakene for Sveriges del var størrelsen på Sveriges bidrag til EU, opprettelsen av et eget fond for Norrland og jordbruksforhandlingene. Ved folkeavstemningen 18. november 1994 stemte 52,3 prosent ja, 46,9 prosent nei, mens 0,8 prosent var blanke. Sverige ble medlem av EU fra 1995.

Den svenske EU-debatten nådde aldri samme intensitet som i Norge, men argumentene og frontene var ikke ulike. Blant de politiske partiene var det to viktige nei-partier: Miljöpartiet og Vänsterpartiet. Sosialdemokratene var offisielt for medlemskap, men hadde en betydelig nei-gruppe, blant annet unnlot fagbevegelsen å ta standpunkt. Også Centerpartiet var tilhengere, men med et nei-flertall blant velgerne. Folkpartiet og Moderaterna var de klareste ja-partiene.

Holdningen til EU-medlemskapet fulgte omtrent de samme skillelinjer som i Norge. Venstresiden var skeptisk, høyresiden positiv til EU-medlemskap. Motstanden økte jo lenger fra sentrum man kom, og nei-flertallet var størst i nord og vest; aller størst i Jämtland (over 70 prosent). Det mest påfallende ved den svenske EU-debatten var mangel på folkelig engasjement.

Sverige ble ikke med i EUs økonomiske og monetære union (ØMU) fra starten i 1999, men besluttet å legge spørsmålet ut til folkeavstemning. Den ble holdt i 2003, da 56,1 prosent stemte nei og 41,8 prosent ja til å bytte ut kronen med euro. De politiske frontene, og mønsteret i velgerfolket, hadde klare likhetstrekk med EU-avstemningen i 1994 og dermed med den norske EU-debatten. For sosialdemokratene var euroen et prestisjeprosjekt, til tross for at partiet var delt i to jevnstore leire. Nei-flertallet ble betegnet som statsminister Göran Perssons største politiske nederlag. Den høye valgdeltakelsen, rundt 80 prosent, ble dels knyttet til drapet på utenriksminister Anna Lindh (se nedenfor) noen dager i forveien, noe som dreide debatten over mot demokratiets vilkår.

Ved valget til Europaparlament i 2004 hadde Sverige den laveste deltakelsen blant de «gamle» EU-landene, med 24,7 prosent. At hver sjuende stemme gikk til den nydannede og EU-skeptiske Junilistan ble tolket også som en mer generell protest mot makteliten. I motsetning til en rekke andre medlemsland, besluttet Sverige – med tverrpolitisk enighet – ikke å holde folkeavstemning om EUs grunnlovstraktat, men avgjøre saken i Riksdagen.

10. september 2003 ble utenriksminister Anna Lindh stukket ned med kniv inne i kjøpesenteret NK i Stockholm og døde av skadene dagen etter. Lys- og blomsterhavet som dannet seg ved drapsstedet minnet om markeringen etter Palme-drapet i 1986, noen kvartaler unna. Den 24 år gamle gjerningsmannen ble dømt til fengsel på livstid. Noe motiv ble aldri klarlagt, men rettsbehandlingen viste at det dreide seg om en person i sterk psykisk ubalanse. Tragedien førte til en skjerpet debatt om den psykiatrireformen som innebar nedleggelse av institusjoner og dermed full bevegelsesfrihet for pasienter med voldelige tilbøyeligheter; fire drap og 40 tilfeller av personskade de første ni månedene i 2003 ble knyttet til denne reformen.

Anna Lindh skulle etter planen ha overtatt toppvervet i det sosialdemokratiske partiet før riksdagsvalget i 2006. Dermed måtte Göran Persson være partiets frontfigur også i denne valgkampen, ved sitt tiårsjubileum som statsminister. Foran 2006-valget hadde de fire borgerlige partilederne – Fredrik Reinfeldt (Moderaterna), Maud Olofsson (Centerpartiet), Lars Leijonborg (Folkpartiet) og Göran Hägglund (Kristdemokraterna) – systematisk bygd opp Allians för Sverige, et mer helhetlig regjeringsalternativ enn ved noe tidligere valg. Lindhs etterfølger, Laila Freivalds, måtte trekke seg som utenriksminister, på en sak som gjaldt ytringsfriheten og striden om de såkalte Muhammed-tegningene vinteren 2006.

To saker som rystet det svenske samfunnet tidlig på 2000-tallet, og som vakte bred debatt, var drapet på Fadime Sahindal og Knutby-drapene. Fadime ble skutt av sin far i nærvær av familien. Debatten handlet om såkalte æresdrap og om feilslått integreringspolitikk i et land der innvandrerbefolkningen nå hadde passert 10 prosent.

I Knutby utenfor Uppsala fikk en pastor i pinsemenigheten livsvarig fengsel for medvirkning til drapene på sin kone og elskerinnens eksmann. Familiens barnepike tilstod drapene, men ble ansett å ha vært under massivt psykisk press og derfor idømt psykiatrisk behandling. En fellesnevner i de to sakene var nødvendigheten av mer åpenhet og kontroll med lukkede miljøer som lever etter sine egne normer.

I 2003 opphevet Riksdagen de siste etterlevningene av adelsprivilegier, og gjorde dermed formelt slutt på en 723 år gammel samfunnsordning. Sammenslutningen av Sveriges 603 adelsfamilier har nå status på linje med frivillige organisasjoner.

Etter en riksdagsbeslutning ble «svenska flaggans dag» – 6. juni – nasjonal fridag fra 2005.

Riksdagsvalget 17. september 2006 brakte de fire borgerlige partiene – Alliansen – til makten. Lederen for høyrepartiet Moderata Samlingspartiet, Fredrik Reinfeldt, dannet dermed regjering, med grunnlag i det omfattende og på mange vis historiske fellesprogrammet som de borgerlige hadde utmeislet. Moderata Samlingspartiet, Centerpartiet, Folkpartiet Liberalerna og Kristdemokraterna oppnådde i alt 48 prosent av stemmene, mot 46 prosent til Socialdemokraterna og dets støttepartier Vänsterpartiet og Miljöpartiet.

Socialdemokraterna, som hadde hatt regjeringsmakten i 52 av de 61 årene siden andre verdenskrig, gjorde nå sitt dårligste valg på 90 år, med 35 prosent. Maktarroganse og slitasjeproblemer ble fremholdt som forklaringsbidrag. Moderaterna økte til 26,2 prosent fra bølgedalen på 15,1 prosent ved 2002-valget. Under Allianse-byggingen foretok partiet en klar sentrumsdreining, under mottoet «Vi er det nye arbeiderpartiet», mens Centerpartiet lot til å fange opp nye velgergrupper til høyre i landskapet. Størst tilbakegang ved valget hadde Folkpartiet og Vänsterpartiet. Det sterkt innvandringskritiske partiet Sverigedemokraterna doblet sin oppslutning, til 2,9 prosent, og ble dermed representert i en rekke nye kommuner og i tre län (fylker) – men nådde ikke over sperregrensen til Riksdagen; valg til alle tre nivåer holdes samtidig.

Etter en noe turbulent start, med rask avgang for to av de ferske statsrådene, kom regjeringen Reinfeldt i gang med skattelettelser, nedsalg av statlige aksjer i store selskaper og nye grep blant annet innen områdene arbeidsliv, eldreomsorg og utdanning, i tråd med Alliansens program. I valgkampen hadde særlig Moderaterna markert den borgerlige «arbeidslinjen» som et oppbrudd fra den «bidragslinjen» som man hevdet at den sosialdemokratiske «folkhem»-ideen hadde forfalt til. Regjeringspartiene skilte lag da Riksdagen i juni 2008 med knapt flertall vedtok en sterkt omstridt lov som gir Forsvarets Radioanstalt («FRA-loven») adgang til å overvåke all kabelbasert Internett- og e-posttrafikk til, fra og via Sverige.

I valgnederlagets kjølvann, og slik han lenge hadde varslet, gikk Göran Persson av som partileder på Socialdemokraternas ekstraordinære partikongress i mars 2007. Mona Sahlin overtok vervet, som første kvinne i partiets 118-årige historie. Hun løftet frem klima- og miljøproblemene som vår tids klassekamp. Dette var for øvrig det første lederskiftet siden 1925 hvor den nyvalgte partilederen ikke også var statsminister. På meningsmålingene glapp flertallet for de borgerlige én måned etter valget, og den konkurrerende blokkens ledelse viste en økende tendens de neste par årene. I desember 2008 erklærte Socialdemokraterna, Vänsterpartiet og Miljöpartiet at de ville danne en rødgrønn samlingsregjering om de fikk flertall ved 2010-valget; et historisk skritt for det «statsbærende» sosialdemokratiet, etter en til dels opprivende prosess både innad i og mellom de tre partiene.

Et bredt sammensatt klimautvalg ble nedsatt høsten 2007 for å utrede grunnlaget for de politiske beslutningene som må til for å nå de radikale målene for CO₂-kutt som regjeringen Persson hadde trukket opp. Kjernekraftens rolle inngikk i mandatet, noe som gav dette tradisjonsrike stridsspørsmålet et visst oppsving. I følge en fagrapport vil de svenske kjernekraftverkene, som fortsatt dekker 40 prosent av landets behov for elektrisk energi, fylle sikkerhetskravene frem til 2067. Storaktøren Vattenfall innledet på sin side en storsatsning på vindkraft, og kunne høsten 2008 dessuten innvie verdens første anlegg for fangst og lagring av CO₂ fra kullkraftverk.

I november 2007 varslet finansminister Anders Borg at den langvarige høykonjunkturen trolig hadde nådd toppen, en konjunkturbølge hvor svensk næringsliv hadde plassert seg på topp i Norden – for øvrig også når det gjaldt ulovlig innsidehandel, der ledelsen i flere kjente storkonserner ble arrestert. Ved årsskiftet 2008/2009 var utslagene av den internasjonale finanskrisen sterkere, og økonomien krympet raskere, enn i de aller fleste noenlunde sammenlignbare land. En reduksjon i bruttonasjonalproduktet på 4,9 prosent i fjerde kvartal 2008 i forhold til samme periode året før, medførte betegnelsen «historisk kollaps» i storbankenes analyser – verre tall enn for det kriserammede Island.

Arbeidsledigheten lå på 5,7 prosent høsten 2006 – nok til å bli et hovedtema i valgkampen. I mars 2009 nådde ledigheten 8 prosent – eller 387 000 personer – og sprengte dermed alle dystre prognoser; Norge hadde på samme tid snaut 70 000 ledige. Høsten i forveien fremla regjeringen krisepakker på rundt 40 milliarder kroner, med kutt i arbeidsgiveravgiften og styrket etterutdanning og jobbtrening som hovedelementer, før den gikk inn med en statlig garanti- og støttepakke for Volvo og Saab til en samlet verdi av 28 milliarder.

Langvarige, underliggende problemer også for den svenske bilindustrien ble dramatisk forsterket av det internasjonale tilbakeslaget – og plasserte de to produsentene blant de hardest rammede i Sveriges sterkt eksportdrevne økonomi, der industriproduksjonen fikk den største nedgangen siden kriseårene 1992/1993. Redningspakken fikk bred tilslutning i Riksdagen og fra en fagbevegelse som gjennom flere avtaler åpnet for frivillige lønnsreduksjoner. Fra en jevn og bratt renteøkning siden årsskiftet 2006/2007, til nærmere 5 prosent, sendte sentralbanken høsten 2008 styringsrenten nærmest ut i fritt fall, i februar året etter nådde den 1 prosent. Men masseoppsigelsene og permitteringsvarslene fortsatte, og utløste krav om ytterligere tiltak fra regjeringen.