Les egne artikler om Sveriges historie og forhistorie.

I en folkeavstemning 1980 ble det flertall på 58,1 % for drift av inntil 12 kjernekraftreaktorer i en periode på 25 år. Regjeringen Fälldin ble sittende. Men i 1981 trakk Moderaterna seg ut fordi de mente at Centerpartiet og Folkpartiet ikke fulgte opp koalisjonens skatteprogram. Fälldin fortsatte som statsminister for en mindretallsregjering frem til valget 1982, da sosialdemokratene og Olof Palme igjen overtok. Den nye regjeringen satte i gang et økonomisk kriseprogram, bl.a. ble kronen devaluert med 16 %. Etter moderate lønnsoppgjør i 1983 økte eksporten og inflasjonen kom under kontroll. Til gjengjeld fikk Sverige økt arbeidsløshet; ved utgangen av 1983 var den på 180 000. Etter valget 1982 innførte sosialdemokratene de omstridte lønnstagerfondene (löntagarfond; en form for kapitaloppsparing som skal gi lønnstagerne en viss innflytelse på bedriftens ledelse og andel av utbyttet), på tross av sterk motstand fra de borgerlige partiene og lederne i svensk næringsliv.

Natt til 1. mars 1986 ble Olof Palme skutt ned og drept i Stockholm. Drapet gjorde dypt inntrykk i Sverige og i verden for øvrig. Ingvar Carlsson overtok som statsminister. I kjølvannet av Palme-drapet ble Sverige rystet av en rekke politiske skandaler, flere med tilknytning til drapet. Først og fremst var etterforskningen etter drapet meget kritikkverdig, og det er ikke blitt oppklart. I 1987 kom det for en dag at det svenske våpenkonsernet Bofors gjennom sitt datterselskap Nobel Kemi hadde drevet ulovlig våpeneksport. Delvis hadde selskapet solgt våpen til land som det ikke var tillatt å selge svenske våpen til, dels kom det frem beskyldninger om korrupsjon i forbindelse med en større våpenleveranse til India. I 1988 ble det avslørt at en svensk forlegger, Ebbe Carlsson, hadde drevet privat etterforskning i Palme-saken med godkjennelse av den svenske justisministeren Anne-Greta Leijon. Leijon måtte gå av etter at Ebbe Carlsson ble arrestert under forsøk på å smugle inn avansert avlyttingsutstyr fra utlandet. Men til tross for skandalene fortsatte det svenske sosialdemokratiet å ha sterk oppslutning i befolkningen, og partiet befestet sin stilling ved riksdagsvalgene 1988. Ved dette valget ble Miljöpartiet de Gröna for første gang representert i Riksdagen.

I 1990 ble den sosialdemokratiske regjeringen sprengt på spørsmålet om innføring av lønnsstopp. Ingvar Carlsson kom tilbake med en ny sosialdemokratisk regjering, men den mektige finansministeren Kjell-Olov Feldt (1982–90) gikk av. I 1991 mistet sosialdemokratene regjeringsmakten etter at partiet gjorde sitt dårligste valg siden 1928. Moderaterna fikk en betydelig fremgang, mens Folkpartiet Liberalerna og Centerpartiet gikk tilbake. Miljöpartiet kom under sperregrensen og mistet sin representasjon, mens to nye partier kom inn: Kristdemokratiska Samhällspartiet (fra 1996 Kristdemokraterna), som etter mange år under sperregrensen fikk over sju prosent, og det nystartede protestpartiet Ny Demokrati. Ny Demokrati fikk 25 mandater og kom i vippeposisjon i Riksdagen, men viste seg ikke overraskende å fungere dårlig som et politisk parti. Manglende partilojalitet, personlige motsetninger og indre splittelse førte til at Ny Demokrati nærmest gikk i oppløsning og forsvant ut av Riksdagen 1994.

De moderates leder Carl Bildt satt med regjeringsmakt i perioden 1991–94. Ulikt de borgerlige samarbeidsregjeringene i 1970-årene klarte Bildt å holde koalisjonen sammen gjennom hele perioden. Han klarte også å opprettholde den høye oppslutningen om Moderata Samlingspartiet. Ved valget 1994, da regjeringen måtte gå av, var det de tre koalisjonspartnerne som gikk kraftig tilbake: Centerpartiet gjorde 1994 sitt dårligste valg på femti år, Folkpartiet Liberalerna sitt nest dårligste. Kristdemokraterna fikk bare så vidt over fire prosent av stemmene.

Den økonomiske krisen nådde sitt høydepunkt 1992, med et sterkt press mot den svenske kronen og nye dramatiske innstramninger. Den svenske sentralbanken skrudde opp renten på kortsiktige lån flere ganger, på kort tid steg den fra 16 til 500 prosent. Svenskene oppgav den faste kronekursen, og kronen falt umiddelbart med ca. 9 prosent. Etter et halvt år var verdien ca. 20 % under nivået fra november 1992. Til gjengjeld stabiliserte rentene seg. Og den lave kronekursen førte til bedret konkurranseevne.

Etter valget 1994 kom sosialdemokratene tilbake i regjeringsposisjon, og regjeringen til Ingvar Carlsson vant en stor seier da Sverige sa ja til EU ved folkeavstemningen samme høst (se nedenfor). Den nye finansministeren Göran Persson fikk en nøkkelrolle i regjeringen, sammen med Mona Sahlin, som ble utnevnt til visestatsminister og en slags «tronfølger» i det sosialdemokratiske partiet. Sosialdemokratene bygde videre på den borgerlige regjeringens krisepolitikk, med hovedvekt på lav inflasjon og økonomisk vekst fremfor fordelingspolitikk og sosiale reformer. Gjennom kriseforlik med Centerpartiet fikk regjeringen flertall for nedskjæring i offentlige utgifter som barnetrygd og utviklingshjelp, og skattene økte.

Omslaget kom for alvor i 1996, da Sverige gikk inn i sin lengste sammenhengende periode med økonomisk vekst og reallønnsøkning siden 1960-årene, godt over EU-gjennomsnittet. Arbeidsledigheten sank betydelig, men nådde frem til 2006 ikke ned i regjeringens mål på 4 %, til tross for at det ble brukt store ressurser på offentlig finansierte jobber. Storkonserner særlig innen tele, it, finans og bil har styrket sin lokomotivrolle i svensk økonomi, etter en omstrukturering i flere omganger. Men giganter som ABB, Skandia og Ericsson forårsaket også rystelser i hele det økonomiske systemet da det ble avdekket en rekke økonomiske lovbrudd på toppnivå, med stikkord «grådighetskultur». I 2004 ble det avdekket en «fiksekultur» også på topplan i svensk LO.

Ingvar Carlsson gikk av 1996. Mona Sahlin var den opplagte etterfølger, men hun ble tvunget til å trekke seg etter at det ble kjent at hun hadde benyttet sitt offisielle kredittkort til private innkjøp – selv om det viste seg at Sahlin ikke hadde begått noen ulovligheter, og at alle regninger var betalt. Saken vakte enorm oppsikt i Sverige, og Sahlin forlot også for en tid regjeringen og Riksdagen. Sosialdemokratene hadde bare hatt fem ledere på nitti år (Branting, Hansson, Erlander, Palme, Carlsson), og etter at Sahlin trakk seg opplevde partiet en lederkrise. Etter først å ha sagt nei, lot til slutt Göran Persson seg overtale, og han overtok som partileder og statsminister mars 1996. Ved Riksdagsvalget 1998 gikk Sosialdemokratene tilbake fra 45,4 % til 36,6 %. Men bl.a. pga. fremgang for Vänsterpartiet ble regjeringen Persson sittende.

Göran Persson fikk etter hvert økende tillit, og han gjorde et meget godt valg i 2002, da Socialdemokraterna fikk 40 % av stemmene og fortsatte i regjering. Valget ble først og fremst en katastrofe for Moderaterna, som under sin nye leder Bo Lundgren bare fikk 15 % av stemmene. Forholdet mellom høyre- og venstreblokken i Sverige ble imidlertid ikke endret i særlig grad; Socialdemokratiet tok velgere fra Vänsterpartiet, mens Moderaternas tilbakegang ble oppveiet av Folkpartiets fremgang. Folkpartiet under ledelse av Lars Leijonborg har svingt mye i oppslutning, men fikk 2002 over 13 % oppslutning og ble Sveriges tredje største parti.

10. sept. 2003 ble utenriksminister Anna Lindh stukket ned med kniv inne i kjøpesenteret NK i Stockholm og døde av skadene dagen etter. Lys- og blomsterhavet som dannet seg ved drapsstedet minnet om markeringen etter Palme-drapet i 1986, noen kvartaler unna. Den 24 år gamle gjerningsmannen ble dømt til fengsel på livstid. Noe motiv ble aldri klarlagt, men rettsbehandlingen viste at det dreide seg om en person i sterk psykisk ubalanse. Tragedien førte til en skjerpet debatt om den psykiatrireformen som innebar nedleggelse av institusjoner og dermed full bevegelsesfrihet for pasienter med voldelige tilbøyeligheter; fire drap og 40 tilfeller av personskade de første ni månedene i 2003 ble knyttet til denne reformen.

Anna Lindh skulle etter planen ha overtatt toppvervet i det sosialdemokratiske partiet før riksdagsvalget i 2006. Dermed måtte Göran Persson være partiets frontfigur også i denne valgkampen, ved sitt tiårsjubileum som statsminister. Foran 2006-valget hadde de fire borgerlige partilederne – Fredrik Reinfeldt (Moderaterna), Maud Olofsson (Centerpartiet), Lars Leijonborg (Folkpartiet) og Göran Hägglund (Kristdemokraterna) – systematisk bygd opp Allians för Sverige, et mer helhetlig regjeringsalternativ enn ved noe tidligere valg. Lindhs etterfølger, Laila Freivalds, måtte trekke seg som utenriksminister, på en sak som gjaldt ytringsfriheten og striden om de såkalte Muhammed-tegningene vinteren 2006.

Juni 1991 vedtok Riksdagen å bygge Øresundsforbindelsen mellom Malmö og København. Saken ble imidlertid brakt inn for domstolene og behandlet på nytt. Det endelige politiske vedtaket om bygging ble fattet sommeren 1994, bl.a. etter iherdig motstand fra Centerpartiets leder Olof Johansson, som var miljøvernminister. Johansson trakk seg fra regjeringen etter vedtaket, men Centerpartiet ble sittende i Bildt-regjeringen til valgnederlaget om høsten. Øresundsforbindelsen kom i drift fra 2000. Siste del av kjernekraftverket Barsebäck ble stengt i 2005, etter flere utsettelser. Det forelå da ingen flere stengningsplaner i tråd med folkeavstemningen og vedtakene i 1980-årene. Kraftverkseierne varslet tvert imot en utbygging av de øvrige. Regjeringen fremmet i 2006 en plan for drastiske reduksjoner i Sveriges oljeforbruk de neste 15 årene, med mottoet «Det gröna folkhemmet»; den til da mest radikale planen også i internasjonal sammenheng.

Sverige har for øvrig blitt rystet av flere alvorlige fergeulykker. Den polske fergen «Jan Heweliusz» kantret og sank på vei til Ystad vinteren 1993 og 63 personer omkom. Den verste ulykken i svensk historie inntraff september 1994, da den estiske fergen «Estonia» kantret og sank på vei fra Estland til Stockholm. 850–900 mennesker omkom i ulykken, derav over 500 svensker. Svenske turister var også de som ble hardest rammet av tsunami-katastrofen i desember 2004. 534 svensker omkom i katastrofen; de fleste holdt til i området rundt Phuket i Thailand. Svenske myndigheter, og utenriksminister Freivalds i særdeleshet, måtte tåle sterk kritikk for sin håndtering av tsunami-katastrofen.

To saker som rystet det svenske samfunnet tidlig på 2000-tallet, og som vakte bred debatt, var drapet på Fadime Sahindal og Knutby-drapene. Fadime ble skutt av sin far i nærvær av familien. Debatten handlet om såkalte æresdrap og om feilslått integreringspolitikk i et land der innvandrerbefolkningen nå hadde passert 10 %. I Knutby utenfor Uppsala fikk en pastor i pinsemenigheten livsvarig fengsel for medvirkning til drapene på sin kone og elskerinnens eksmann. Familiens barnepike tilstod drapene, men ble ansett å ha vært under massivt psykisk press og derfor idømt psykiatrisk behandling. En fellesnevner i de to sakene var nødvendigheten av mer åpenhet og kontroll med lukkede miljøer som lever etter sine egne normer.

I 2003 opphevet Riksdagen de siste etterlevningene av adelsprivilegier, og gjorde dermed formelt slutt på en 723 år gammel samfunnsordning. Sammenslutningen av Sveriges 603 adelsfamilier har nå status på linje med frivillige organisasjoner. Etter en riksdagsbeslutning ble «svenska flaggans dag» – 6. juni – nasjonal fridag fra 2005.

Etter 1945 rendyrket Sverige sin nøytralitetspolitikk. Prinsippet om at Sverige ikke skulle inngå politisk forbund med noen stormakt, ble særlig under utenriksminister Östen Undén (1945–62) grunnfestet for årtiene fremover. Ut fra denne forutsetning gikk Sverige med i FN 1946, deltok i Marshall-planen for gjenreisningen av Europa (OEEC/OECD) fra 1947 og sluttet seg til Europarådet 1949.

I 1969 anerkjente Olof Palmes regjering Nord-Vietnam og lanserte et hjelpeprogram for landet. Resultatet ble en skarp reaksjon i USA som bl.a. holdt sin ambassadør i Stockholm tilbake en tid. Også forholdet til Sovjetunionen var flere ganger anstrengt. I oktober 1981 gikk en sovjetisk undervannsbåt på grunn langt inne i sikkerhetssonen utenfor den svenske marinens hovedbase ved Karlskrona. Flere ganger i 1980-årene ble det meldt om ubåtkrenkelser av svensk territorialfarvann. Sverige og Sovjetunionen hadde også harde forhandlinger om en delelinje i Østersjøen; en avtale ble undertegnet før Sovjetunionens oppløsning 1991.

Parallelt med nøytralitetspolitikken opptrådte Sverige ofte som megler i internasjonale konflikter, og landet drev en aktiv utviklingshjelp og nøt stor tillit i den tredje verden.

Den nye politiske situasjonen etter 1990 førte til en nyorientering av svensk utenrikspolitikk. Sverige har deltatt aktivt i Østersjøregionen, med de nye baltiske stater, der Sverige er i ferd med å gjenerobre sin historiske rolle som regional stormakt. Det svenske forsvaret ble vesentlig redusert i årene etter den kalde krigen. NATO-medlemskap er ikke satt på dagsordenen, men Sverige har engasjert seg i utviklingen av EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske organer. Sverige har også siden 2002 bidratt med en mindre styrke i den NATO-ledede internasjonale styrken i Afghanistan.

Den svenske regjeringen ville ikke gå med i Fellesmarkedet (EEC) 1957 eller 1972, men landet fikk en handelsavtale med EF 1972, etter at et forsøk på å få i stand et økonomisk samarbeid i Norden (Nordøk) hadde strandet. I 1991 søkte Sverige om medlemskap i EF (EU) og forhandlet samtidig med Østerrike, Finland og Norge. De viktigste forhandlingssakene for Sveriges del var størrelsen på Sveriges bidrag til EU, opprettelsen av et eget fond for Norrland og jordbruksforhandlingene. Ved folkeavstemningen 18. nov. 1994 stemte 52,3 % ja, 46,9 % nei, mens 0,8 % var blanke. Sverige ble medlem av EU fra 1995.

Den svenske EU-debatten nådde aldri samme intensitet som i Norge, men argumentene og frontene var ikke ulike. Blant de politiske partiene var det to viktige nei-partier: Miljöpartiet og Vänsterpartiet. Sosialdemokratene var offisielt for medlemskap, men hadde en betydelig nei-gruppe, bl.a. unnlot fagbevegelsen å ta standpunkt. Også Centerpartiet var tilhengere, men med et nei-flertall blant velgerne. Folkpartiet og Moderaterna var de klareste ja-partiene.

Holdningen til EU-medlemskapet fulgte omtrent de samme skillelinjer som i Norge. Venstresiden var skeptisk, høyresiden positiv til EU-medlemskap. Motstanden økte jo lenger fra sentrum man kom, og nei-flertallet var størst i nord og vest; aller størst i Jämtland (over 70 %). Det mest påfallende ved den svenske EU-debatten var mangel på folkelig engasjement.

Sverige ble ikke med i EUs økonomiske og monetære union (ØMU) fra starten i 1999, men besluttet å legge spørsmålet ut til folkeavstemning. Den ble holdt 2003, da 56,1 % stemte nei og 41,8 % ja til å bytte ut kronen med euro. De politiske frontene, og mønsteret i velgerfolket, hadde klare likhetstrekk med EU-avstemningen i 1994 og dermed med den norske EU-debatten. For sosialdemokratene var euroen et prestisjeprosjekt, til tross for at partiet var delt i to jevnstore leire. Nei-flertallet ble betegnet som statsminister Göran Perssons største politiske nederlag. Den høye valgdeltakelsen, ca. 80 %, ble dels knyttet til drapet på utenriksminister Anna Lindh noen dager i forveien, noe som dreide debatten over mot demokratiets vilkår.

Ved valget til Europaparlament i 2004 hadde Sverige den laveste deltakelsen blant de «gamle» EU-landene, med 24,7 %. At hver sjuende stemme gikk til den nydannede og EU-skeptiske Junilistan ble tolket også som en mer generell protest mot makteliten. I motsetning til en rekke andre medlemsland, besluttet Sverige – med tverrpolitisk enighet – ikke å holde folkeavstemning om EUs grunnlovstraktat, men avgjøre saken i Riksdagen.

Riksdagsvalget 17. september 2006 brakte de fire borgerlige partiene - Alliansen - til makten. Lederen for høyrepartiet Moderata Samlingspartiet, Fredrik Reinfeldt, dannet dermed regjering, med grunnlag i det omfattende og på mange vis historiske fellesprogrammet som de borgerlige hadde utmeislet. Moderata Samlingspartiet, Centerpartiet, Folkpartiet Liberalerna og Kristdemokraterna oppnådde i alt 48 % av stemmene, mot 46 % til Socialdemokraterna og dets støttepartier Vänsterpartiet og Miljöpartiet. Socialdemokraterna, som hadde hatt regjeringsmakten i 52 av de 61 årene siden andre verdenskrig, gjorde nå sitt dårligste valg på 90 år, med 35 %. Maktarroganse og slitasjeproblemer ble fremholdt som forklaringsbidrag. Moderaterna økte til 26,2 % fra bølgedalen på 15,1 % ved 2002-valget. Under Allianse-byggingen foretok partiet en klar sentrumsdreining, under mottoet "Vi er det nye arbeiderpartiet", mens Centerpartiet lot til å fange opp nye velgergrupper til høyre i landskapet. Størst tilbakegang ved valget hadde Folkpartiet og Vänsterpartiet. Det sterkt innvandringskritiske partiet Sverigedemokraterna doblet sin oppslutning, til 2,9 %, og ble dermed representert i en rekke nye kommuner og i tre län (fylker) - men nådde ikke over sperregrensen til Riksdagen; valg til alle tre nivåer holdes samtidigEtter en noe turbulent start, med rask avgang for to av de ferske statsrådene, kom regjeringen Reinfeldt i gang med skattelettelser, nedsalg av statlige aksjer i store selskaper og nye grep bl.a. innen områdene arbeidsliv, eldreomsorg og utdanning, i tråd med Alliansens program. I valgkampen hadde særlig Moderaterna markert den borgerlige "arbeidslinjen" som et oppbrudd fra den "bidragslinjen" som man hevdet at den sosialdemokratiske "folkhem"-ideen hadde forfalt til. Regjeringspartiene skilte lag da Riksdagen i juni 2008 med knapt flertall vedtok en sterkt omstridt lov som gir Forsvarets Radioanstalt ("FRA-loven") adgang til å overvåke all kabelbasert Internett- og e-posttrafikk til, fra og via Sverige.

I valgnederlagets kjølvann, og slik han lenge hadde varslet, gikk Göran Persson av som partileder på Socialdemokraternas ekstraordinære partikongress i mars 2007. Mona Sahlin overtok vervet, som første kvinne i partiets 118-årige historie. Hun løftet frem klima- og miljøproblemene som vår tids klassekamp. Dette var for øvrig det første lederskiftet siden 1925 hvor den nyvalgte partilederen ikke også var statsminister. På meningsmålingene glapp flertallet for de borgerlige én måned etter valget, og den konkurrerende blokkens ledelse viste en økende tendens de neste par årene. I desember 2008 erklærte Socialdemokraterna, Vänsterpartiet og Miljöpartiet at de vil danne en rødgrønn samlingsregjering om de får flertall ved 2010-valget; et historisk skritt for det "statsbærende" sosialdemokratiet, etter en til dels opprivende prosess både innad i og mellom de tre partiene.

Et bredt sammensatt klimautvalg ble nedsatt høsten 2007 for å utrede grunnlaget for de politiske beslutningene som må til for å nå de radikale målene for CO2-kutt som regjeringen Persson hadde trukket opp. Kjernekraftens rolle inngikk i mandatet, noe som gav dette tradisjonsrike stridsspørsmålet et visst oppsving. I følge en fagrapport vil de svenske kjernekraftverkene, som fortsatt dekker 45 % av landets energibehov, fylle sikkerhetskravene frem til 2067. Storaktøren Vattenfall innledet på sin side en storsatsning på vindkraft, og kunne høsten 2008 dessuten innvie verdens første anlegg for fangst og lagring av CO2 fra kullkraftverk.

I november 2007 varslet finansminister Anders Borg at den langvarige høykonjunkturen trolig hadde nådd toppen, en konjunkturbølge hvor svensk næringsliv hadde plassert seg på topp i Norden - for øvrig også når det gjaldt ulovlig innsidehandel, der ledelsen i flere kjente storkonserner ble arrestert. Ved årsskiftet 2008/09 var utslagene av den internasjonale finanskrisen sterkere, og økonomien krympet raskere, enn i de aller fleste noenlunde sammenlignbare land. En reduksjon i bruttonasjonalproduktet på 4,9 prosent i fjerde kvartal 2008 i forhold til samme periode året før, medførte betegnelsen "historisk kollaps" i storbankenes analyser - verre tall enn for det kriserammede Island. Arbeidsledigheten lå på 5,7 % høsten 2006 - nok til å bli et hovedtema i valgkampen. I mars 2009 nådde ledigheten 8 % - eller 387 000 personer - og sprengte dermed alle dystre prognoser; Norge hadde på samme tid snaut 70.000 ledige. Høsten i forveien fremla regjeringen krisepakker på rundt 40 milliarder kroner, med kutt i arbeidsgiveravgiften og styrket etterutdanning og jobbtrening som hovedelementer, før den gikk inn med en statlig garanti- og støttepakke for Volvo og Saab til en samlet verdi av 28 milliarder.

Langvarige, underliggende problemer også for den svenske bilindustrien ble dramatisk forsterket av det internasjonale tilbakeslaget - og plasserte de to produsentene blant de hardest rammede i Sveriges sterkt eksportdrevne økonomi, der industriproduksjonen fikk den største nedgangen siden kriseårene 1992/93. Redningspakken fikk bred tilslutning i Riksdagen og fra en fagbevegelse som gjennom flere avtaler åpnet for frivillige lønnsreduksjoner. Fra en jevn og bratt renteøkning siden årsskiftet 2006/07, til nærmere 5 %, sendte sentralbanken høsten 2008 styringsrenten nærmest ut i fritt fall, i februar året etter nådde den 1 %. Men masseoppsigelsene og permitteringsvarslene fortsatte, og utløste krav om ytterligere tiltak fra regjeringen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

20. oktober 2010 skrev Odd Arve Manum

Sverigedemokraterna burde vel få en egen omtale i snl, etter resultatet ved Riksdagsvalget i 2010.



http://www.val.se/val/val2010/slutresultat/R/rike/index.html



Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.