Vestbreddens historie

Palestinske barn løper mot Israels barriere på Vestbredden, en 670 kilometer lang avsperring inne på og langs grensen til den okkuperte Vestbredden.
.
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Vestbredden er en geografisk enhet øst i Palestina langs grensa til Jordan. Området fikk først dette navnet etter Palestinakrigen i 1948. Fram til da var det vi nå kjenner som Vestbredden en integrert del av det britiske mandatområdet Palestina, som ble oppgitt av Storbritannia i 1947–1948.

Ved delingen av mandatområdet etter den britiske uttrekkingen, med etableringen av staten Israel og den påfølgende første arabisk-israelske krig, ble området øst for Israel og vest for Jordan-elven okkupert, og deretter annektert av Jordan i 1948. Vestbredden fikk dermed en betydning som den vestlige del av Jordan, mens resten av Jordan ble omtalt som Østbredden.

Som følge av krigen i 1948 flyktet om lag 300 000 palestinere til Vestbredden fra andre deler av det tidligere mandatområdet. Etter krigen i 1967 flyktet cirka 300 000 fra Vestbredden til Jordan. I 1950 annekterte Jordan Vestbredden, og frem til 1967 valgte befolkningen på Vestbredden delegater til den jordanske nasjonalforsamlingen. Også etter 1967 var den representert der, så vel som i Det palestinske nasjonalrådet. Jordansk lov fortsatte å være gyldig på Vestbredden etter 1967, selv om Israel i tillegg innførte en rekke nye dekreter. Både i 1971 og 1976 avholdt den israelske militæradministrasjonen lokale valg på Vestbredden.

Grensen mellom Vestbredden og Israel ble fastlagt i våpenstillstandsavtalen mellom Jordan og Israel i 1949. Under seksdagerskrigen i juni 1967 ble området okkupert av Israel, og Øst-Jerusalem ble inkorporert i Israel. FN omtaler Vestbredden etter 1967 som israelsk-okkupert territorium. Israel og flere av landets støttespillere bruker betegnelsen «omstridte» (engelsk disputed) områder. I Israel brukes gjerne betegnelsen Judea (sør) og Samaria (nord) om Vestbredden, et område mange israelere anser som rettmessig del av det bibelsk begrunnede Israel.

I 1987 brøyt det ut et nasjonalt palestinsk opprør (intifada) som omfattet både Vestbredden og Gaza. Mens intifadaen pågikk proklamerte den palestinske nasjonalforsamlingen i eksil i 1988 en selvstendig palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza, og Jordan frasa seg da alt administrativt ansvar for territoriet. Som et resultat av Oslo-avtalen i 1993 tok intifadaen slutt og Vestbredden ble kjerneområdet i det palestinske selvstyreområdet, skulle sammen med Gaza utgjøre en fremtidig palestinsk stat. Oslo-avtalen la opp til at en endelig avklaring på Vestbreddens fremtid skulle overlates til de israelske og palestinske myndighetene, men stipulerte at Israel skulle trekke seg ut fra spesifikke områder, og at ulike deler av Vestbredden fikk ulik status:

  • palestinsk-kontrollert og -administrert (kategori A)
  • israelsk-kontrollert, palestinsk-administrert (B)
  • israelsk-kontrollert og -administrert (C)

For Israel har Vestbredden ikke bare religiøs betydning. Området er også av stor strategisk verdi som buffer mellom Israel og arabiske stater. Helt siden okkupasjonen i 1967, og særlig siden slutten av 1970-årene, har det funnet sted en omfattende jødisk bosetting på Vestbredden. Dette er en etter manges oppfatning systematisk kolonisering av palestinsk land basert på ekspropriasjon, som er i strid med folkeretten. Bosettingene består av til dels store boligområder med egen infrastruktur, inne i de palestinske områdene, forbundet med hverandre – og med Israel – gjennom egne veier, over palestinsk land. Bosettingene er en avlastning for det stadig tettere befolkede Israel, men har også et uttalt militært formål som fremskutte forsvarsposter – og et politisk mål som ledd i å undergrave en palestinsk stat. Det palestinske selvstyret omfattet i 2005 bare cirka 17 prosent av Vestbredden, mens omfanget av den israelske koloniseringen ble fordoblet på ti år til crika 220 000 i om lag 145 bosettinger i 2006. Like mange bosettere fantes i og rundt Øst-Jerusalem. Bosettingspolitikken har også svekket livsgrunnlaget særlig for palestinske bønder, som har mistet jord og vann, og for hele det palestinske samfunnet. Det er derfor betydelig friksjon mellom de jødiske bosettingene og det palestinske samfunnet, og en utstrakt militarisering av konflikten gjennom de strengt bevoktede bosettingene.

Etter at Israel i 2005 oppga alle sine bosettinger i Gaza (samt fire mindre på Vestbredden), kunngjorde israelske myndigheter at det ikke er aktuelt å oppgi flere bosettinger på Vestbredden, og at videre nybygging der ville bli tillatt. Til tross for omfattende internasjonal fordømmelse har Israel fortsatt nybyggingen på Vestbredden, noe som fra andre halvdel av 1990-årene bidro til at hele fredsprosessen gikk i stå. I 2002 startet Israel byggingen av en såkalt «sikkerhetsbarriere» mot Vestbredden, som danner en ny de facto grense mot palestinsk territorium. Den følger dels delelinjen trukket opp 1949, dels er den, av hensyn til bosettinger, plassert inne på palestinsk land, som derved blir både redusert og ytterligere fragmentert. Også nettverket av veier som er forbeholdt israelere, legger beslag på palestinsk jord og er med på å dele Vestbredden inn i en rekke større og mindre områder – som vil svekke den fremtidige palestinske statens myndighetsutøvelse og økonomi. Det er også utarbeidet planer for en israelsk grenseinstallasjon mellom Vestbredden og Jordan, som i så fall vil sikre Israel nærmest full kontroll med bevegelser mellom Palestina og omverdenen. FNs generalforsamling stemte i 2003 for en oppfordring til Israel om å fjerne sikkerhetsbarrieren, og den internasjonale domstolen erklærte den i 2004 for illegal.

De geografiske grenser for selvstyreområdet ble definert i Kairo-avtalen fra 1994. På Vestbredden omfatter dette området Jeriko by med omland og byene Betlehem, Jenin, Nablus, Ramallah, Tulkarem og Qualquilia. Valg på en palestinsk lovgivende forsamling (Palestine Legislative Council, PLC) ble først holdt i 1996. PLC ble av okkupasjonsmakten overdratt den sivile myndighet i selvstyreområdene, og en palestinsk politistyrke satt inn til erstatning for israelske militære enheter. Det israelske forsvaret beholdt likevel eneansvaret for sikkerheten for 69 prosent av arealet på Vestbredden. Selvstyremyndighetene har ingen jurisdiksjon over de israelske bosetterne; for dem gjelder israelsk lov. Etter inngåelsen av Wye-avtalen i 1998 ble ytterligere 6,1 prosent av Vestbredden overdratt palestinsk kontroll i 2000.

Kontrollen med byen Hebron har vært et særlig stridstema, hvor Israel har brukt sikkerheten til en mindre jødisk befolkning som argument mot å overdra byen til palestinsk kontroll. I 1997 ble vel 80 prosent av Hebron overdratt palestinsk styre; en enklave med om lag 400 jødiske bosettere og ca. 20 000 palestinere ble beholdt under israelsk kontroll. Et flernasjonalt sivilt observatørkorps, Temporary International Presence in Hebron (TIPH), ble opprettet 1994, med norske deltakere og under norsk ledelse. Denne har senere blitt nedlagt.

Også etter at det palestinske selvstyret ble innført, har det vært hyppige voldelige sammenstøt mellom palestinere og den israelske okkupasjonsmakten på Vestbredden. I 2000 brøt det ut et nytt opprør, den andre intifada, som utviklet seg til krig mellom de palestinske selvstyremyndighetene og Israel – og førte til at Oslo-avtalen og fredsprosessen definitivt ble lagt til side. I 2002 gjennomførte Israel en omfattende aksjon mot selvstyremyndighetene, med intensive angrep mot blant annet flyktningleiren i Jenin og den palestinske presidentens kontor i Ramallah, som ble beleiret og ødelagt. Aksjonen førte til at Israel på nytt okkuperte alle større byer på Vestbredden, med unntak av Jeriko og Hebron. Israel beleiret også Fødselskirken i Betlehem. De israelske aksjonene ble internasjonalt fordømt, men hadde stor oppslutning i Israel.

Vestbreddens økonomi er sterkt avhengig av Israel, og en stor del av arbeidsstokken arbeider i Israel. Etter en økonomisk nedgangstid midt i 1990-årene tok den økonomiske utviklingen seg noe opp på slutten av tiåret, men ble deretter dramatisk forverret som følge av krigen og oppføringen av sikkerhetsbarrieren fra 2002. Den økonomiske og sosiale situasjonen både i Gaza og på Vestbredden er kritisk, og de palestinske selvstyremyndighetene har i utstrakt grad vært avhengig av utenlandsk bistand. Etter Hamas' valgseier i 2006 ble mye av bistanden holdt tilbake en stund. Gitt stillstanden i fredsprosessen, andre prekære situasjoner i regionen og en vanskelig global økonomisk situasjon er givervilligheten blant donorstaten synkende.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Murphy-O'Connor J. (1980): The Holy Land. Oxford Univ. Press 1998.
  • Palestinian Central Bureau of Statistics: The Demographic Survey in the West Bank and Gaza Strip. Ramallah, March 1996.
  • Pritchard J. (ed.): The HarperCollins Concise Atlas of the Bible. San Francisco, 1997.
  • Sachar H. (1979): A History of Israel. N.Y. Alfred Knopf, 1993.
  • Smith G. A. (1894): The Historical Geography of the Holy Land. Ariel/William Collins & Sons, 1974.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg