FN-resolusjon 242

Under Seksdagerskrigen erobret Israel Sinaihalvøya og Gazastripen fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan og Golanhøydene fra Syria. Israel er vist i gult, de erobrede områdene i oransje.
Seksdagerskrigen
Lisens: CC BY SA 3.0

Sikkerhetsrådsresolusjon nummer 242 (1967) ble enstemmig vedtatt av FNs sikkerhetsråd 22. november 1967, og er det mest sentrale av mange internasjonale dokument som ligger til grunn for fredsprosessen for Midtøsten.

Resolusjonen legger rammer for en fredsløsning basert på prinsippet om «land for fred». Dette innebærer at Israel skal oppgi de territoriene de erobret under krigen i 1967 (Seksdagerskrigen), mot at de arabiske statene skal anerkjenne den israelske statens rett til å eksistere innenfor sikre grenser. Dette politiske prinsippet er det viktigste elementet ved resolusjon 242, som ikke ble direkte etterlevd, men som er lagt til grunn for senere resolusjoner, og som til dels er etterlevd i praksis i freden med Egypt og Jordan. Israels rett til å eksistere er blitt anerkjent, og Israel har overgitt de egyptiske delene av de territoriene som ble eksistert i 1967, samt at det har vært noen mindre grensejusteringer langs grensen til Jordan.

Bakgrunn

Resolusjon 242 ble utarbeidet etter den tredje arabisk-israelske krigen, også kjent som Seksdagerskrigen, utkjempet mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan og Syria på den andre i juni 1967. I løpet av denne korte krigen erobret Israel Gaza og Sinai fra Egypt; Golan fra Syria; og Vestbredden, inklusive Øst-Jerusalem, fra Jordan.

Den ble fremmet av Storbritannia og støttet av USA, med tilslutning fra Israel. Egypt og Jordan aksepterte den fra starten. Syria aksepterte den først i 1972, og formelt (gjennom resolusjon 338) først i 1973. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) avviste lenge 242, men aksepterte den (så vel som 338) i forbindelse med forhandlingene gjennom Oslo-kanalen i 1993.

Innhold

Resolusjon 242 oppfordret til å etablere en «rettferdig og varig fred i Midtøsten», basert på en tilbaketrekking av israelske styrker fra nylig okkuperte områder, og de enkelte staters «rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser».

Sikkerhetsrådet etablerte gjennom resolusjon 242 derved det sentrale prinsippet om «land for fred», altså at Israel kunne oppnå fred med sine arabiske naboland ved å oppgi territoriene landet tok fra disse under Seksdagerskrigen. Resolusjonen, og tilslutning til dens innhold, er grunnleggende viktig også fordi det innebærer at staten Israels rett til å eksistere innenfor sikre grenser blir knesatt og akseptert. Ved å godta resolusjonen aksepterte arabiske stater for første gang Israels rett til å eksistere.

Resolusjon 242 ble tidlig gjenstand for motstridende fortolkninger. Striden gjelder særlig hvilke grenser som skal gjelde, og hvorvidt israelsk tilbaketrekking skal være fra alt erobret territorium (Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan, Gazastripen og Sinaihalvøya fra Egypt og Golanhøydene fra Syria), eller om det gis åpning for å beholde noen deler av disse, og dermed justere grensene fra før krigen i 1967. Dette var de grensene som ble etablert gjennom våpenstillstandslinjene som ble etablert i 1949, etter krigen i 1948.

Uklarheten skyldes dels en viss språklig inkonsekvens mellom den engelskspråklige og den franskspråklige versjonen av dokumentet. Den engelske bruker ubestemt form flertall, altså territorier (ikke [alle] territoriene), mens den franske kan leses som tilbaketrekking fra de okkuperte territoriene. Tross for motstand fra arabiske og mange andre stater, har den første forståelsen vunnet fram.

Resolusjonen inkluderer også som et premiss om løsning av det palestinske flyktningspørsmålet, men uten å bruke ordet palestiner direkte. Dette flyktningspørsmålet ble skapt som følge av opprettelsen av staten Israel i 1948, da mange palestinere ble fordrevet fra sine hjem i det som ble Israel. Flyktningproblemet ble forsterket etter krigen i 1967, da om lag 300 000 personer igjen flyktet fra Gazastripen og Vestbredden. Resolusjon 242 omtaler imidlertid ikke den palestinske befolkningen spesifikt. Dette, kombinert med at resolusjon kun omtaler eksisterende stater, er noen av hovedgrunnene til at PLO var så avventende med å godta resolusjonen.

Konsekvens

Resolusjon 242 har vært et grunnlag for flere fredsforhandlinger i Midtøsten, inklusive Camp David-forhandlingene i 1978 som førte til fredsavtalen mellom Egypt og Israel i 1979, og Oslo-avtalene fra 1993 og 1995, som sikret palestinsk selvstyre i deler av de okkuperte områdene. Den er også lagt til grunn for andre sikkerhetsrådsresolusjoner, inklusive nummer 338 (1973), etter Oktoberkrigen. Resolusjon 242 ligger også til grunn for fredsavtalen mellom Israel og Jordan fra 1994. Resolusjon 1515 (2003), som støttet et tostatsløsning, med opprettelse av en egen palestinsk stat, bygger også på 242.

Resolusjon 242 har medført anerkjennelse av Israel fra flere land, men resolusjonens grunnleggende intensjon er ikke fulgt. Den har ikke skapt fred i Midtøsten; den avsluttet heller ikke den formelle krigstilstanden fra den første arabisk-israelske krig i 1948, mellom Israel og henholdsvis Libanon og Syria. Resolusjonen skapte heller ikke sikkerhet for Israel. Da Israel ikke oppga de okkuperte områdene, gikk Egypt og Syria til krig for å gjenerobre sine tapte territorier i 1973, og den palestinske frigjøringskampen ble trappet opp i årene etter 1967. Den har heller ikke ført til noen løsning av det palestinske flyktningspørsmålet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg