Det palestinske selvstyret innebærer et delvis selvstyre over deler av det palestinske territorium som ble okkupert av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Denne ble etablert i 1996 som følge av Oslo-avtalene mellom Israel og den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), som ble framforhandlet med utspring i Oslo-kanalen i 1993.

Selvstyret bygger på prinsipperklæringen som Israel og PLO undertegnet i Washington, USA 13. september 1993, også kjent som Oslo 1-avtalen. Denne ble konkretisert i avtalen om palestinsk selvstyre i Gaza og Jeriko (Kairo-avtalen), undertegnet i Kairo, Egypt 4. mai 1994, og som definerte det foreløpige geografiske området selvstyret skulle omfatte: Først Gazastripen ved Middelhavet og Jeriko by med omland, dernest seks byer (Betlehem, Jenin, Nablus, Ramallah, Tulkarem, Qualquilia) på Vestbredden, hvor selvstyremyndighetene overtok ansvaret for den indre sikkerhet, etter at israelske styrker ble trukket ut.

På bakgrunn av disse to dokumentene ble det forhandlet fram en avtale om styreform i de selvstyrte områdene, undertegnet 28. september 1995 i Taba, Egypt, deretter i Washington (Oslo 2-avtalen). Denne la også grunnlaget for valg på en palestinsk lovgivende forsamling (Palestinian Legislative Council, PLC) og en palestinsk regjeringssjef. Disse ble avholdt første gang i de okkuperte områdene 20. januar 1996, hvoretter PLC trådte sammen for første gang i Gaza 7. mars 1996. Etableringen av PLC og en palestinsk regjering for et geografisk definert område ble av mange palestinere sett på som en de facto statsdannelse, hvilket imidlertid ble kategorisk avvist av israelske ledere. I avtaletekstene ble det derfor funnet en tittel for den palestinske lederen, rais, som kan utlegges på to måter; «president» for palestinerne og «formann» for israelerne.

PLC hadde fra starten 88 medlemmer. I 2005 ble dette bestemt økt til 132 fra og med valget 2006. Ved valget 1996 vant den største gruppen innen PLO, Fatah, 50 av de 88 setene, og Yasir Arafat ble valgt til rais. Arafat nedsatte den første palestinske de facto-regjering med 22 statsråder i juni 1996. Etter sin død i 2004 har Mahmoud Abbas vært president for den palestinske selvstyremyndighetene. Ved parlamentsvalget i 2006 vant Hamas størstedelen av parlamentssetene, men de fikk ikke regjere lenge. Etter en palestinsk borgerkrig i 2007 tok Hamas kontroll over Gazastripen mens Fatah og de palestinske selvstyremyndighetene tok kontroll over de palestinske områdene på Vestbredden.

Selvstyremyndigheten ble innført midlertidig for en periode på fem år og innenfor et begrenset geografisk område, og dermed på langt nær hele området Israel okkuperte i 1967. Avtalene omfatter hele Gazastripen og deler av Vestbredden, men ekskluderer Øst-Jerusalem, som PLO vil ha som fremtidig palestinsk hovedstad. Både spørsmålet om Jerusalems status og det vanskelige flyktningspørsmålet ble utsatt i avtalene og forutsatt drøftet i løpet av avtaleperioden. PLC ble overdratt den sivile myndighet i selvstyreområdene, med ansvar for utdanning og kultur, helse og sosial velferd, direkte skattlegging og turisme. En palestinsk politistyrke overtok gradvis ettersom de israelske militære styrkene trakk seg ut. Selvstyremyndighetene nedsatte flere offentlige etater og institusjoner for å fremme økonomisk utvikling. De fleste av disse har hovedsete i Ramallah.

Avtalene mellom Israel og PLO forutsatte at de selvstyrte områdenes endelige status skulle forhandles frem i løpet av avtaleperioden til 1999. Verken denne fristen eller en senere (2005) er blitt overholdt, og en palestinsk stat er ikke blitt opprettet. Den selvstendige staten Palestina, som Det palestinske nasjonalrådet (PNA) utropte i 1988, ble anerkjent av 88 land det året. Ved utgangen av 2016 har dette antallet økt til 137. I november 2012 ble Palestinas status i FN oppgradert til «observatørstat uten medlemskap».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.