Musikk i Italia

Italia, La Scala

Opera er en viktig del av italiensk kultur. Her sees en scene fra Franco Zeffirellis oppsetning av Puccinis Turandot på La Scala-operaen i Milano 1984. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Enrique Pieranunzi i Danmark i 2019
Den italienske jazzpianisten Enrico Pieranunzi er internasjonalt anerkjent.
Tarantella på Palazzo Donn'anna med Vesuv i bakgrunnen

Danse- og musikkformen tarantella er en av de mest kjente sjangrene i italiensk folkemusikk. Her avbildet i et maleri fra 1700-tallet.

Italiensk musikk har spilt en nøkkelrolle i europeisk musikkliv. Innen kunstmusikken har italienske komponister vært ledende gjennom store deler av den klassiske musikkhistorien, særlig når det gjelder operaens utvikling og popularitet. Italia har også en sterk folkemusikktradisjon og et rikt jazzmiljø med en rekke fremragende utøvere. Noen av Italias mest kjente musikere gjennom tidene er komponistene Antonio Vivaldi (1678–1741) og Giuseppe Verdi (1813–1901), og sangeren Luciano Pavarotti (1935–2007).

Folkemusikk

Italiensk folkemusikk oppviser stor rikdom og variasjon der skillet er særlig markert mellom den nordlige, mer kontinentalt pregede og den sørlige, som har fellestrekk med kulturen i Middelhavsområdet. Vanlige instrumenter er fløyte i ulike utforminger, sekkepipe, tromme, munnharpe, trekkspill og lirekasse. Folkemusikken på Sicilia er stilistisk beslektet med spanske, nordafrikanske og balkanske former. Sardinsk folkemusikk er meget særpreget, blant annet med den unike «trippelklarinetten» launeddas.Sardinia kan man også høre cantu a tenore, en gammel firstemt kortradisjon med utstrakt bruk av kvinter og en basstemme som ofte ligger på en bordun.

Kunstmusikk

Middelalderen

I mer enn tusen år hadde Italia en sterk posisjon i europeisk kunstmusikk. I de første århundrer evt. ble den kristne kirkesangen utviklet og fikk senere betegnelsen gregoriansk sang etter pave Gregor den store (cirka år 600), som ifølge tradisjonen skal ha ordnet og systematisert den liturgiske sangen. I senmiddelalderen ble sekvenser utformet og snart spredd over store deler av Europa (Dies irae, Veni sancte spiritus, Stabat mater dolorosa). Med Guido d'Arezzo (cirka 1000) fikk Italia sin første store musikkteoretiker, og selv om det ikke er sikkert at han oppfant notelinjene og solmisasjonen, så slo i hvert fall disse igjennom med ham. I første del av 1300-tallet gjorde Italia en viktig innsats i ars nova-musikken med madrigaler og kanonsanger, utformet av blant andre Jacopo da Bologna (aktiv 1340–1386), Giovanni da Cascia (virket på midten av 1300–tallet) og Francesco Landini (1325–1397).

Renessansen

På 1400-tallet fikk de italienske hoffene besøk av ledende flamske komponister som Guillaume Dufay (1397–1474), Jacob Obrecht (1457–1505), Heinrich Isaac (cirka 1450–1517) og Josquin des Prés (cirka 1450–1521), og under påvirkning av deres polyfone stil fremsto på slutten av 1500-tallet en forfinet verdslig madrigaltype med mestere som Luca Marenzio (cirka 1553–1599), Claudio Monteverdi (1567–1643) og Carlo Gesualdo (1566–1613). Innen kirkemusikken nådde samtidig a cappella-polyfonien i den romerske skole et høydepunkt med Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525–1594), som fortrinnsvis skrev messer og motetter. Nyere tendenser fremstår i den flerkorige, monumentale stilen i Venezia med Andrea Gabrieli (cirka 1532–1585) og Giovanni Gabrieli (cirka 1554–1612). Her opptrer korene sammen med instrumenter, og det konserterende prinsipp kommer klart til uttrykk. Også den rene instrumentalmusikken, solistisk eller i ensembler, ble dyrket, med Girolamo Frescobaldi (1583–1643) som det største navn. Luttmusikken hadde stor utbredelse, og musikkteorien fikk flere fremstående representanter som Gioseffo Zarlino (cirka 1517–1590) og Vincenzo Galilei (cirka 1520–1591).

Barokken

På overgangen til 1600-tallet oppsto en ny stil som fikk avgjørende betydning for den dramatiske musikken. Allerede på 1500-tallet kom en reaksjon mot polyfonien. Monodien, en enkel resitativisk sang med akkompagnement etter generalbassprinsippet vokste fram i Firenze, og fra den utviklet det seg to hovedtyper: resitativ og arie. Stilen trengte inn i kirkemusikken og fikk avgjørende betydning for kammerkantaten (Luigi Rossi (cirka 1598–1653), Giacomo Carissimi (1605–1674), Antonio Cesti (1623–1669), Alessandro Scarlatti (1660–1725), Giovanni Bononcini (1670–1744)) og musikkdramaet operaen.

Den første spede begynnelsen til operaen fant sted i Firenze med Jacopo Peri (1561–1633) og Giulio Caccini (1551–1618). Den store mesteren i denne tiden var Claudio Monteverdi. Foruten Monteverdi virket Francesco Cavalli (1602–1676) og Giovanni Legrenzi (1626–1690) i Venezia der det fra 1637 var eget operahus. I Napoli utviklet bel canto-stilen seg innenfor den såkalte «nummeroperaen», og det ble der mer en musikkopera, uten særlig dramatisk tyngde. Virtuosene (kastratsangerne) dukket opp og satte sitt tydelige preg på operaens videre utvikling. De mest kjente komponistene innen den napolitanske skole var Francesco Provenzale (1632–1704), Alessandro Scarlatti, Nicola Porpora (1686–1768), Leonardo Vinci (1690–1730), Leonardo Leo (1694–1744) og Giovanni Battista Pergolesi (1710–1736).

Samtidig med operaen fikk man oratoriet, og i begynnelsen var det ikke noen vesentlig forskjell mellom dem, bortsett fra teksten. Oratoriet slik vi kjenner det i dag, fikk sin utforming av Giacomo Carissimi (1605–1674) i cirka 1650. På 1600-tallet ble det også utviklet spesielle instrumentalformer som kammersonate og kirkesonate, concerto grosso, og noe senere solokonserten. Strykeinstrumentene dominerte, og det skyldes i første rekke at disse instrumentene gjennomgikk en betydelig forbedring. Fiolinen nådde på 1600- og 1700-tallet sin fullendte form i Cremona med fiolinmakere som Nicolo Amati (1596–1684), Giuseppe Guarneri (1698–1744) og Antonio Stradivari (cirka 1644–1737).

Blant komponister som dyrket de nye formene var Giovanni Battista Vitali (1632–1692), Giuseppe Torelli (1658–1709), Arcangelo Corelli (1653–1713), Antonio Vivaldi (1678–1741) og Giuseppe Tartini (1692–1770). Klaverspillet ble utviklet av Domenico Scarlatti (1685–1757), som i sine énsatsige esercizi (sonater) viser trekk som klart peker fremover mot wienerklassikernes formverden. Likeledes er Giovanni Sammartini (1700–1775) en viktig representant for orkestermusikken på begynnelsen av 1700-tallet.

Romantikken

På 1800-tallet ble operakomponister som Antonio Salieri (1750–1825), Luigi Cherubini (1760–1842), Gaspare Spontini (1774–1851), Gioacchino Rossini (1792–1868), Vincenzo Bellini (1801–1835) og Gaetano Donizetti (1797–1848) berømte, og med Giuseppe Verdis (1813–1901) mektige musikkdramaer nådde den italienske opera sitt klimaks. Instrumentalmusikken hadde i dette århundret fremragende utøvere i Niccolò Paganini (1782–1840), Muzio Clementi (1752–1832), Giovanni Viotti (1755–1824) og Giovanni Sgambati (1841–1914). En ny operastil, verismen, oppstod på slutten av 1800-tallet med Pietro Mascagni (1863–1945), Ruggiero Leoncavallo (1857–1919) og til en viss grad også Giacomo Puccini (1858–1924).

Modernismen

Mens italiensk komposisjon på 1800-tallet var konsentrert om den nasjonale operatradisjonen, fikk instrumentalmusikken bredere plass på 1900-tallet, inspirert av fornyelsen av tonespråket i andre land, og av studiet av den italienske musikken fra renessansen og barokken. Sentrale komponister var Ferruccio Busoni (1866–1924), Ottorino Respighi (1879–1936), Gian Francesco Malipiero (1882–1973) og Alfredo Casella (1883–1947). I mellomkrigstiden bidro, tross den fascistiske kulturpolitikken, enkelte komponister ytterligere til fornyelsen, som Goffredo Petrassi (1904–2003) og Luigi Dallapiccola (1904–1975); sistnevnte innførte også tolvtonemusikken til Italia. Innen etterkrigstidens eksperimentelle musikk har flere markert seg, som Bruno Maderna (1920–1973), Luigi Nono (1924–1990), Luciano Berio (1925–2003), Franco Donatoni (1927–2000) og Sylvano Bussotti (født i 1931).

Utøvere

Italia har fostret en rekke verdensberømte utøvende kunstnere. Fra 1900-tallet kan disse nevnes:

Pianister

Dirigenter

Operasangere

Institusjoner

Landet har mange til dels meget gamle musikkinstitusjoner som for eksempel Santa Cecilia-akademiet i Roma med fremstående orkester og kor, operaene La Scala (Milano), Teatro di San Carlo (Napoli) og Teatro dell'Opera di Roma, alle med støtte fra staten. Kjente er også Teatro La Fenice (Venezia), Teatro Comunale di Bologna og Teatro Carlo Felice (Genova). Musikkonservatorier finnes i en rekke byer, blant annet Giovanni Battista Martini-konservatoriet i Bologna, Luigi Cherubini-konservatoriet i Firenze, Giuseppe Verdi-konservatoriet i Milano, Niccolò Paganini-konservatoriet i Genova og Santa Cecilia-akademiet i Roma

Populærmusikk

På 1800-tallet var opera utbredt i hele Italia, og lokale korps spilte populære arier. På 1900-tallet er Italia særlig kjent for filmmusikk, med komponsiter som Nino Rota (1911–1979) og Ennio Morricone (1928–2020). Italia var også et viktig land i utviklingen av disko på 1970-tallet med såkalt italo disco.

Jazz

Italia har et rikt jazzmiljø med jazzfestivaler (Umbria Jazz Festival som den største), klubber, konservatorier med jazzavdelinger, og en lang rekke fremragende utøvere.

Fra 1970-tallet og framover har italienske musikere gjort seg stadig mer bemerket på den internasjonale jazzscenen. Særlig gjennom samarbeid med ledende amerikanske musikere og utgivelser på det anerkjente tyske plateselskapet ECM. Sentrale utøvere som trompetistene Enrico Rava (født i 1943) og Paolo Fresu (født i 1961), pianistene Enrico Pieranunzi (født i 1949), Rita Marcotulli (født i 1959) og Stefano Bollani (født i 1972), saksofonisten Stefano Di Battista (født i 1969), og trommeslager Aldo Romano (født i 1941) har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg