Faktaboks

Gioachino Rossini
Gioachino Antonio Rossini
Uttale
rossˈini
Født
29. februar 1792
Død
13. november 1868
Gioachino A. Rossini, 1865

Gioachino A. Rossini, fotografert av den franske fotografen Étienne Carjat i 1865.

Av .

Gioachino Rossini var en italiensk komponist mest kjent for sine mange komiske operaer, kalt opera buffa. Den aller mest kjente er «Barbereren i Sevilla» fra 1816. Hans komiske operaer har bevart Rossinis navn for all ettertid. Med sin løsslupne og livfulle fremdrift – det gjelder både det musikalske så vel som handlingen – sammen med en elegant og balansert instrumentasjon, kjennetegnes operaene av en friskhet som når de settes opp på nytt i vår tid, ikke synes å ha redusert operaenes spontanitet og popularitet.

I tillegg til de komiske operaene komponerte Rossini tre dramatiske operaer, også kalt opera seria eller grand opera, som alle tre regnes som mesterverk – «Tancredi» fra 1813, «Semiramide» fra 1823 og «Wilhelm Tell» fra 1829. Også hans to sene religiøse verk – «Stabat Mater» og «Petite Messe solennelle» fra henholdsvis 1842 og 1864 – regnes også som betydelige verk.

Fremfor alt viser Rossini en rotfestet italiensk overbevisning om at opera i bunn og grunn er det mest sublime uttrykk for kultivert sangkunst, en kunst som primært tar sikte på å glede og bevege lytteren ved hjelp av musikk som er melodiøs, usentimental, umiddelbar og populær i ordets dypeste mening. Denne typisk italienske oppfatning står i motsetning til det franske og tyske syn på opera.

Estetikk

Generelle trekk

Rossinis nærmest uuttømmelig melodiske oppkomme kombineres med en tydelig rytmikk, en klar og meningsfull frasering, en velformet om enn noen ganger noe ukonvensjonell musikalsk periodisering, men med en gjennomsiktig tekstur. Instrumentasjonen er distinkt og med en idiomatisk bruk av de enkelte instrumentene. Harmonikken er både ukomplisert og egenartet, ikke minst 1800-tallets forkjærlighet for mediant-tonika-forbindelser blir typiske.

Rossinis crescendo

Et typisk trekk i mange av Rossinis operaer er hans måte å bruke crescendo-effekten, særlig i ensemblene: han øker ganske enkelt den musikalske spenning ved hjelp av flere og flere gjentagelser av en frase, hver gang med en øket styrkegrad og transponert på et høyere tonetrinn.

Utviklingen av recitativet

Rossini kan ikke egentlig oppfattes som en revolusjonerende komponist, men ikke desto mindre resulterte det han skapte i flere viktige nyvinninger. Et eksempel er at Rossini fra og med «Elisabetta, regina d’Inghilterra» fra 1815 lar recitativo accompagnato overta seccorecitativet. Typisk for seccorecitativet er at sangstemmen er mer deklamatorisk og akkompagnert av cembalo eller klaver, mens recitativo accompagnato har et tydeligere melodisk preg og der akkompagnementet er overtatt av orkestret. Dette er Rossinis måte å fremheve det melodiske på.

Arier og duetter

Nytt var også at Rossini selv skrev ut arienes melodiske utsmykninger i stedet for å la solistene selv få bestemme utformingen av disse. Med dette regnes han som en av de viktigste grunnleggerne av bel canto. Når det gjelder arien, representerer Rossini en utvikling som skapte bevegelse i både musikk og handling. Hans typiske arieform inneholder en lyrisk introduksjon, en såkalt «cantabile»-del fulgt av en mer intens og virtuos avslutning kalt «cabaletta». Formen bringer musikk og handling fremover og står i motsetning til 1700-tallets tredelte «da capo arie» der hver arie er en mer avsluttet del.

Ouverturen

Rossini komponerte en mengde ouverturer og de viser en langsom innledning fulgt av en del som har sonatesatsform, men uten gjennomføringsdel, har tydelig melodikk og yppig rytmikk med ukomplisert harmonikk, men med et klart crescendo-uttrykk. Ofte spilles «sidetemaet» av et av treblåseinstrumentene.

Biografi

Den tidligste studietiden

Rossinis foreldre var begge musikere, moren sangerinne, faren trompeter og hornist. Hans tidligste studier ble imidlertid svært uregelmessige, og han kan nærmest karakteriseres som autodidakt. Tolv år gammel gjorde han sine første komposisjonsforsøk med en samling «Sonate a quattro» – kvartettsonater – for to fioliner, bratsj og kontrabass. De viser en meget moden komposisjonsmessig ferdighet der hovedvekten lå på sangbar melodikk, musikalsk fargelegging, variasjon og virtuositet, elementer som ble typisk for Rossinis komiske operaer. Den karakteristiske tematiske utviklingsform som er typisk for Mozart, Haydn og Beethoven, komponister som han i særlig grad ellers var opptatt av, var det imidlertid lite av til å begynne med.

Studier i Bologna

Rossinis familie flyttet til Bologna i 1800, og her fikk Rossini først undervisning i spinett. Foreldrene sørget også for at han tidlig fikk sangundervisning av Angelo Tessi i Bologna. I 1804 fikk han undervisning i harmonilære og komposisjon av Guiseppe Malerbi og begynte i 1807 å studere komposisjon og kontrapunkt med professor Stanislao Mattei (1750–1825). Rossini avbrøt imidlertid studiene da Mattei mente at Rossini ikke kunne nok for å komponere operaer.

Fra debut til Italias største operakomponist

Rossini fortsatte sine studier på egen hånd og studerte Haydns og Mozarts strykekvartetter og symfonier, og i 1810 debuterte han i Venezia med operaen «La cambiale di matrimonio». Etter debuten fulgte en rekke andre operaer, blant annet komponerte han «La pietra del paragone» for Milano-operaen der han for første gang anvendte det crescendo som han senere ble så kjent for. Deretter fulgte operaene «Demetrio e Polibio» for operaen i Roma samt «L’inganno felice», «Il signor Bruschino» og «Tancredi» for Venezia-operaen. Med «Tancredi» komponert i 1813 fremstod Rossini som Italias største nålevende operakomponist – bare 21 år gammel.

Tiden frem til Paris

Årene 1815 til 1821 var Rossini ansatt som komponist ved den kongelige operaen «San Carlo» i Napoli. Fremst av Napoli-operaene regnes «Elisbetta» (1815), «Otello» (1816), «La gazza ladra» (1817), «Armida» (1817), «Mosè in Egitto» (1818) og «Maometto Il» (1820) – operaer som har vakt betydelig fornyet interesse ved nyoppsettinger. Men Rossini komponerte også for andre operahus enn for det i Napoli. Blant annet komponerte han i 1817 «La Gazza Ladra» for La Scala i Milano. I tillegg skrev han kantater og andre typer verk. Den siste operaen som Rossini komponerte i Italia, ble «Semiramide» for La Fenice-operaen i Venezia 1823. «Semiramide» fremstår som en syntese av Rossinis italienske opera seria – et verk som peker mot en avslutning samtidig som en ny utviklingsperiode varsles. Harmonikken, koloraturen og instrumentasjonen i «Semiramide» ble imidlertid altfor «tysk» for italienerne – mange savnet mesterverket «Tancredi» fra 1813.

I Paris

I 1824 flyttet Rossini til Paris etter først å ha oppholdt seg en kort tid i London. I London begynte han å skissere på en opera med tittelen «Ugo, Re D’Italia», men det ble med skissene. I Paris ble Rossini direktør for Théâtre Italien, og i 1825 satte han opp den sceniske kantaten «Il vaggio a Reims» til ære for kongen. Som direktør med en betydelig inntekt kunne han nå vie det meste av sin tid til å komponere. Først omarbeidet han to tidligere verk fra Napoli-tiden til Parisoperaen – i 1826 ble «Maometto Il» til «Le siège de Corinthe» og i 1827 ble «Mosè in Egitto» til «Moïse et Pharaon ou Le Passage de la Mer Rouge». I 1828 ble «Greve Ory» satt opp på Parisoperaen. Operaen er egentlig en omarbeidelse av den sceniske kantaten «Il vaggio a Reims» til komisk opera. I 1829 kom så hans mesterverk i den franske Grand-Opera-tradisjonen «Guillaume Tell» (Wilhelm Tell). 1829-versjonen er et resultat av en rekke bearbeidelser av librettoen.

De siste årene

I 1836 foretok Rossini en reise til Tyskland og Belgia, men flyttet deretter til Italia der han bodde frem til 1855. Den ustabile politiske situasjonen i landet gjorde at han ble tvunget til ofte å flytte. Han flyttet derfor tilbake til Paris i 1855. Her levde han som en feiret og berømt mann til sin død i 1868.

Hovedverk

Operaer

Tittel Komposisjonsår
La scala di seta 1812
Tancredi 1813
L'italiana in Algeri (Italienerinnen i Algerie) 1813
Sigismondo 1814
Elisabetta, regina d'Inghilterra 1815
Il barbiere di Seviglia (Barberen i Sevilla) 1816
Otello (Othello) 1816
La Cenerentola (Askepott) 1817
La gazza ladra (Den tyvaktige skjære) 1817
Mosè in Egitto (Moses i Egypt) 1818
Armida 1818
La donna del lago 1819
Maometto II 1820
Semiramide 1823
Il viaggio a Reims (Reisen til Rheims) 1825
Le Comte Ory 1827
Guillaume Tell (Wilhelm Tell) 1829

Øvrige verk

Tittel Komposisjonsår
Messa di gloria 1820
Stabat mater 1832–1842
Petite messe solennelle 1863

Rossini skrev også en rekke klaververk, sanger, kammermusikk og orkesterverk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ingerslev-Jensen, Povl: Rossini, 1959
  • Osborne, Richard: Rossini, rev. ed., 1993, isbn 0-460-86103-4
  • Till, Nicholas: Rossini : his life and times, 1983, isbn 0-85936-148-9
  • Senici, Emanuele, red.: The Cambridge companion to Rossini, 2004, isbn 0-521-00195-1
  • Weinstock, Herbert: Rossini: A biography, 1968, isbn 0-19-315216-9

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg