Faktaboks

Gregor den store

Gregor 1 den store

St. Gregor

latin Gregorius

engelsk Gregory

Født
540
Død
12. mars 604, Roma
Levetid - kommentar
omtrentlig fødselsår
Gregor den store
Av /Musée de Châlons en Champagne.
Cod. Sang. 390, p. 13 – Antiphonarium officii
Pave Gregor den store (cirka 540–604) dikterer melodiene til den «gregorianske» sangen til en skriver som noterer dem ved hjelp av neumer. På pavens skulder sitter en due – symbolet for den hellige ånd – og synger i pavens øre. Som del av Gregor-legenden understreker bildet den gregorianske sangens høye status: Gregoriansk sang framstår som guddommelig inspirert musikk. Bildet finnes på starten til håndskriftet St. Gallen, Stiftsbibliothek, Cod. Sang. 390, som ble skrevet av munken Hartker fra St. Gallen c. 1000.
Av /e-codices.unifr.ch.
Lisens: CC BY SA 2.0
Gregor 1.

Gregor 1. Pavens inspirasjon ved den hellige ånd i en dues skikkelse. Bokomslag i skåret elfenben, fra slutten av 900-tallet.

Av /KF-arkiv ※.

Gregor den store var en italiensk teolog, kirkelærer og forfatter. Han var pave fra 590 til 604 og ble kåret til helgen etter sin død.

Bakgrunn

Gregor ble født i Roma omkring 540. Han studerte jus og var byprefekt i Roma i 572–573. Ved farens, senator Gordianus', død oppgav han sin politiske karriere og grunnla sju klostre, blant annet i sitt hus i Roma, der han selv ble munk og levde i streng fattigdom fra 574. I 579 ble han sendt til keiserhoffet i Konstantinopel som pavens utsending. Fem år senere kom han tilbake til Roma hvor han ble abbed i sitt eget kloster, og i 590 ble han valgt til pave.

Pave

Da Gregor ble pave, var de politiske og økonomiske forholdene i Italia kaotiske, blant annet på grunn av oversvømmelser, pest og angrep fra langobardene. I tillegg krevde den østromerske (bysantinske) keiseren i Konstantinopel makt over Italia. Gregor inngikk derimot en fredsavtale med langobardene og undergravde dermed keiserens makt. Samtidig styrket han kirken og la grunnlaget for det som senere skulle bli pavestaten. Han ønsket også å hevde pavemakten overfor den østlige kirke og nektet å godta at patriarken kalte seg økumenisk patriark, fordi dette innebar å anerkjenne at patriarken i østkirken hadde en samlende (økumenisk) rolle for hele kristenheten.

En av de viktigste kirkepolitiske endringene Gregor gjennomførte, var å gi klostrene større selvstendighet ved at de delvis ble fristilt fra lokale biskopers autoritet. Gregor brukte mye av kirkens store inntekter til sosiale formål og regelrett nødhjelp.

I 596 sendte han en misjonær, prioren Augustin (senere kjent som Sankt Augustin av Canterbury), med 40 munker til England.

Teolog, forfatter og kirkelærer

Gregor var også en aktiv teolog og forfatter. Han utga blant annet en bok om italienske helgener og relikviekult og skrev en utlegning om Jobs bok hvor han introduserte listen over de syv dødssynder: hovmod, griskhet, lyst, misunnelse, fråtsing, sinne og likegyldighet. I 591 kom en rettledning for kirkens biskoper, Regula pastoralis (Hyrdeboken), hvor biskoper og prester omtales som sjelens hyrder, og han benytter tittelen servus servorum Dei (latin for «Guds tjeneres tjener») om seg selv.

Det er særlig som teolog at Gregor la grunnlaget for middelalderens folkefromhet med helgener, engler og relikviekult. Hans utlegninger om de dødes sjeler la grunnlaget for senere teologiske utlegninger om purgatoriet (skjærsilden). Hans navn assosieres allikevel kanskje først og fremst med kirkemusikk (gregoriansk sang).

Med sin handlekraft og brede interesse for alt fra klosterliv og kirkepolitikk til veldedighet og kirkemusikk, regnes Gregor gjerne som den første store paven, den samlende autoritet i vestkirken. Han regnes som en av den romersk-katolske kirkens fire store kirkelærere.

Gregor den stores minnedag er 3. september.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Sigrid Kleveland

Hei,Burde ikke artikkelen nevnt at det var Pave Gregor som fikk "De syv dødssyndene" inn i den offisielle katolske læren (tradisjonen)? Dette er jo et viktig moment da det på sikt økte samsunnsangsten for fortapelse, som kirken tilslutt løste med Tetzel sine avlatsbrev. Avlatsbrevene var jo igjen noe av det viktigste Martin Luther gjorde opprør mot i 1517.MVHSigrid Kleveland

svarte Anne Stensvold

Hei!Tusen takk for innspillet. Jeg har lagt til dette med dødssyndene, men finner det ikke riktig å trekke trådene videre til avlat og Luther. Selv om den Gregor 1, som du sier, kan ses som en årsak til at denne delen av katolsk tradisjon kunne utvikle seg, er vel Gregor VII viktigere i så måte. Dette er jo en leksikonartikkel, og da blir det vel ryddigere hvis disse pavene trekkes inn i en ny versjon om Skjærsilden? Fint hvis du eventuelt har noen innspill om en ny versjon av den artikkelen? Vennlig hilsen Anne Stensvold

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg