Ordet ballett kommer opprinnelig av det italienske balletto, som betyr liten dans. Klassisk ballett har sitt utspring i den italienske renessansen; de populære spectacula og trionfi med innslag av både sang og dans ved de norditalienske hoff-fester, kan kalles ballettens første begynnelse. De senere ballieller balletti, hvor dansen spilte en større rolle, var det neste steget i utviklingen mot den klassiske ballett. En av de best kjente dansemestere som arrangerte slike tidlige hoffballetter var Guglielmo Ebreo, forfatter av Trattato della danza og De practica seu arte Tripudii (1463), som påvirket flere senere etterfølgere. Blant dem var Katarina av Medicis dansemester Baldassarino di Belgioso, bedre kjent som Balthazar de Beaujoyeux.

Stor betydning for ballettens utvikling hadde Carlo Blasis (1795–1878), mangeårig sjef for Imperiale Regia Accademia di Danze, grunnlagt 1813 i Milano og nært knyttet til La Scala. Blasis' arbeid som pedagog og forfatter av flere skrifter om dans spilte en like stor rolle på 1800-tallet som franskmannen Noverres skrifter gjorde på 1700-tallet. Milano og La Scala ble et sentrum for den romantiske ballett. Italienske dansere og pedagoger førte den italienske skole til andre land, og de italienske danserne ble regnet som datidens mest virtuose når det gjaldt teknikk og utøvelse. Filippo Taglioni (1777–1871) var en av de mest kjente koreografer i Europa på 1800-tallet, og far til Marie Taglioni (1804–84) som var den mest kjente ballerina i første halvdel av århundret.

Andre kjente italienske dansere fra 1800-tallet var Virginia Zucchi (1847–1930), Carlotta Brianza (1867–1930), Carlotta Grisi (1819–99) og Pierina Legnani (1863–1923). Flere av disse var knyttet til balletten i St. Petersburg, og Legnani var blant de tre som er blitt tildelt den sjeldne tittelen Prima ballerina assoluta.

Blasis' ideer ble videreført gjennom hans elev Giovanni Lepri til Enrico Cecchetti, som var den betydeligste eksponenten for den italienske skole på 1900-tallet, og som bl.a. virket som lærer ved den keiserlige russiske ballettskole omkring 1900 og senere var tilknyttet Djagilevs Ballets Russes.

Balletten har spilt en betydelig rolle også i Roma, hvor det ble opprettet en ballettskole ved Teatro dell'Opera i slutten av 1920-årene, og i Napoli, hvor det ble opprettet en ballettskole ved Teatro di San Carlo i 1950. Men det er likevel ingen tvil om at Milano og La Scala er sentrum for klassisk ballett i Italia. Det må likevel sies at italiensk dans langt fra har den samme posisjon i vår tid som den hadde på 1800-tallet, selv om dansere som Carla Fracci, prima ballerina ved La Scala til 1986, regnes blant 1900-tallets store klassiske dansere. Selv om det eksisterer en rekke både moderne og klassisk-baserte kompanier over hele Italia, er disse lite kjent utenfor landet.

Ballettfestivalene i Spoleto og Nervi er viktige møteplasser både for internasjonale og italienske danseensembler. Italia har en rekke offisielle operahus med tilknyttede ballettkompanier.

Et kjent senter for moderne dans, basert hovedsakelig på Graham-teknikk, er Teatrodanza Contemporanea i Roma. Det viktigste regionale kompaniet er Balletto di Toscana. Mange av Italias koreografer har debutert ved Aterballetto-kompaniet. Også italienske kompanier er preget av anstrengt økonomi og hyppige utskiftninger av kunstneriske og administrative ledere. Det er heller ikke tvil om at dansens stilling er sekundær i forhold til operaens stilling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.