Maderna studerte med blant andre Francesco Malipiero og Hermann Scherchen. Han ble i begynnelsen av 1950-årene en av foregangsmennene innen Darmstadtskolen, som med utgangspunkt i Anton Weberns stil utviklet serialismen. Som dirigent gjorde Maderna en pionerinnsats for å fremme den nye musikken, en virksomhet som delvis hindret hans eget komposisjonsarbeid. Tross bindingen til serialismen maktet Maderna å gi sine komposisjoner særpreg, ikke minst klanglig.
Blant verkene hans kan nevnes Studi per Il Processo di Franz Kafka (1950), Improvisazione 1–2 (1951, 1953), en strykekvartett (1955), Notturno (elektronisk musikk, 1955), musikkteaterverket Hyperion (1964), Quadrivium (1969) og Aura (1972).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.