Luigi Nono

Faktaboks

Luigi Nono
uttale:
nˈånå
født:
29. januar 1924, Venezia, Italia
død:
8. mai 1990, Venezia, Italia

Luigi Nono var en italiensk komponist, som ble regnet som en av de mest toneangivende i samtidsmusikken.

Nono studerte med Gian Francesco Malipiero, Bruno Maderna og Herrmann Scherchen og tok del i sommerkursene i Darmstadt fra 1950 til 1959, derav i 1958 og 1959 også som lærer.

Stil

Som komponist tok Nono utgangspunkt i stilen til sin svigerfar Arnold Schönberg og Anton Webern, og arbeidet i første del av 1950-årene med serielle teknikker. Senere utviklet hans tonespråk seg til å bli mer uttrykksfullt og mindre komplisert, med et spenn fra det lyrisk vare til det dramatiske.

Stilendringen hos Nono må sees i forbindelse med hans radikale politiske holdning – han var medlem av og hadde sentrale tillitsverv i det italienske kommunistparti og han ønsket å formidle et politisk engasjert budskap i sin musikk. Menneskestemmen var et sentralt instrument for Nono. Flere av hans betydeligste komposisjoner er vokalverker basert på tekster med klart politisk innhold. Etter 1960 var også elektroniske virkemidler et karakteristisk innslag i hans musikk, da han begynte eksperimenter med det nye utstyret ved det nasjonale kringkastingsselskapet RAI i Milano.

Verker

Blant verkene kan nevnes Polifonica-Monodia-Ritmica for fem blåsere, klaver og slagverk (1951), Incontri for kammerorkester (1955), Il canto sospeso for sangsolister, kor og orkester (1956), det elektroniske verket Omaggio a Emilio Vedova (1960), de musikkdramatiske verkene Intolleranza (1960), Al gran sole carico d'amore (1975) og Prometeo (1985), og Como una ola de fuerza y luz for klaver, sopran, lydbånd og orkester (1972).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg