Luigi Nono, italiensk komponist, en av de mest toneangivende i samtidsmusikken. Nono studerte med G. F. Malipiero, B. Maderna og H. Scherchen og tok del i sommerkursene i Darmstadt 1950–59, 1958–59 også som lærer.

Som komponist tok Nono utgangspunkt i stilen til A. Schönberg (han var Schönbergs svigersønn) og A. Webern, og arbeidet i første del av 1950-årene med serielle teknikker. Senere utviklet hans tonespråk seg til å bli mer uttrykksfullt og mindre komplisert, med et spenn fra det lyrisk vare til det dramatiske. Stilendringen hos Nono må sees i forbindelse med hans radikale politiske holdning (han var medlem av og hadde sentrale tillitsverv i det italienske kommunistparti), og han ønsket i sin musikk også å formidle et politisk engasjert budskap. Menneskestemmen var et sentralt instrument for Nono; flere av hans betydeligste komposisjoner er vokalverker basert på tekster med klart politisk innhold. Etter 1960 var også elektroniske virkemidler et karakteristisk innslag i hans musikk, da han begynte eksperimenter med det nye utstyret ved det nasjonale kringkastingsselskapet RAI i Milano.

Blant verkene kan nevnes Polifonica-Monodia-Ritmica for fem blåsere, klaver og slagverk (1951), Incontri for kammerorkester (1955), Il canto sospeso for sangsolister, kor og orkester (1956), det elektroniske verket Omaggio a Emilio Vedova (1960), de musikkdramatiske verkene Intolleranza (1960), Al gran sole carico d'amore (1975) og Prometeo (1985), og Como una ola de fuerza y luz for klaver, sopran, lydbånd og orkester (1972).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.