Luigi Nono, italiensk komponist, en av de mest toneangivende i samtidsmusikken. Nono studerte med G. F. Malipiero, B. Maderna og H. Scherchen og tok del i sommerkursene i Darmstadt 1950–59, 1958–59 også som lærer.

Som komponist tok Nono utgangspunkt i stilen til A. Schönberg (han var Schönbergs svigersønn) og A. Webern, og arbeidet i første del av 1950-årene med serielle teknikker. Senere utviklet hans tonespråk seg til å bli mer uttrykksfullt og mindre komplisert, med et spenn fra det lyrisk vare til det dramatiske. Stilendringen hos Nono må sees i forbindelse med hans radikale politiske holdning (han var medlem av og hadde sentrale tillitsverv i det italienske kommunistparti), og han ønsket i sin musikk også å formidle et politisk engasjert budskap. Menneskestemmen var et sentralt instrument for Nono; flere av hans betydeligste komposisjoner er vokalverker basert på tekster med klart politisk innhold. Etter 1960 var også elektroniske virkemidler et karakteristisk innslag i hans musikk, da han begynte eksperimenter med det nye utstyret ved det nasjonale kringkastingsselskapet RAI i Milano.

Blant verkene kan nevnes Polifonica-Monodia-Ritmica for fem blåsere, klaver og slagverk (1951), Incontri for kammerorkester (1955), Il canto sospeso for sangsolister, kor og orkester (1956), det elektroniske verket Omaggio a Emilio Vedova (1960), de musikkdramatiske verkene Intolleranza (1960), Al gran sole carico d'amore (1975) og Prometeo (1985), og Como una ola de fuerza y luz for klaver, sopran, lydbånd og orkester (1972).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.