Francesco Cavalli, Pier Francesco Caletti, italiensk komponist, særlig kjent for sine operaer.

Cavalli vokste opp i Crema i Lombardia, hvor faren var organist i domkirken. Som ung mann dro han med sin fremtidige mesen, adelsmannen Federico Cavalli, til Venezia hvor tilgangen til en musikalsk utdanning var bedre enn i Crema . 

Her kom Francesco, som nå hadde antatt Cavalli-familiens navn, tidlig i kontakt med Claudio Monteverdi, som var domorganist i Markuskirken. I 1620 ble Cavalli ansatt som organist i Santi Giovanni e Paolo, en av de større kirkene i Venezia. I løpet av få år etablerte han seg  her som en anerkjent musiker og komponist. I løpet av de første elleve årene av sin karriere produserte Cavalli hele tolv operaer, noe som viser med hvilken selvfølge og tilpasningsdyktighet han arbeidet.

I 1659 ble Cavalli invitert av den franske kardinal Mazarin til hoffet i Paris. Oppdraget var å skrive en opera, Ercole amante,  til bryllupsfeiringen mellom den franske kong Ludvig 14. og den spanske prinsesse Maria Theresia. Dette oppdraget, som endelig ble sluttført i 1660, ble ikke en god opplevelse for Cavalli. Hele prosessen var gjennomsyret av intriger og skandaler, iscenesatt av det franske hoffets egen komponist Lully. Da Cavalli vendte tilbake til Venezia i 1662 var det som en desillusjonert mann.

Francesco Cavalli var konservativ og noen ganger nesten reaksjonær i sin stil. Der hvor Claudio Monteverdi i sine siste operaer gjerne smettet inn så mange arier som mulig, var Cavalli streng i sin verosimiglianza, sitt ønske om sannsynlighet og virkelighetsnærhet på scenen. I operaens tidligste årtier betydde dette at operasang skulle oppfattes som tale, selv om rollekarakterene på scenen sang.

Cavalli valgte derfor oftere resitativformen,  som han behersket vel så bra som Monteverdi. Her førtes handlingen fremover i resitativ og arier tett vevet sammen til en dramatisk enhet. Dette er særlig fremtredende i operaen La Didone, som hadde en libretto av Giovanni Busenello, en av de mest produktive librettistene i Venezia på midten av 1600-tallet. Busenello skrev også librettoen til Monteverdis Poppeas kroning, og til tre andre operaer av Cavalli: Gli amori d’Apollo e di Dafne, La Statira og La prosperità infelice di Giulio Cesare dittatore.

1650-tallet kan regnes som den venezianske operaens høydepunkt. Cavallis evne til å ivareta det dramatiske forløpet i en tekst var en av de faktorer som sikret at han fikk publikumssuksess i sin samtid. Den gjennomkomponerte arien ga rikelig med dramatiske muligheter. Rollekarakteren kunne begynne arien i én sinnstilstand og avslutte den i en helt annen. En vanlig teknikk var å la en arie vokse ut av et resitativ, for så å vende tilbake til dette.

Når etterspørselen etter stadig flere og mer avanserte arier økte utover 1650 - og 1660-tallet, ble det dramatiske forløpet gjerne ofret til fordel for mer underholdning. Utviklingen gikk fra gjennomkomponerte nokså enkle arier, tett bundne sammen med dramatiske resitativ, til en formalisert standardform hvor resitativene etter hvert mistet sin funksjon. Mens  resitativene tidligere hadde vært det bærende element i forestillingen, ble ariene hovedsaken i løpet av 1670-årene.

Cavalli skrev i en tilgjengelig stil. Resitativene er alltid varierte, ofte i arioso-form, og det harmoniske spektret har en enklere dur/molltonalitet enn i eksempelvis Monteverdis musikk. 

Et av de mer fremtredende trekkene ved Cavallis musikk er melodienes uttrykksfullhet. Cavallis sangere måtte kunne synge ekspressivt. Lamentoen, som ble etablert som form hos Monteverdi, ble i Cavallis hender ofte forfinet og holdt i en repeterende passacaglia-rytme.  Calistos lamento, fra La Calisto, er kun ett eksempel av mange. Andre er Misero Apollo fra Gli amori d’Apollo e di Dafne fra 1640, L’alma ria hvor Cassandra gråter over sin kjære mann i La Didone (1641) og duetten Ah, questo é limeneo fra Ormindo (1644).

Cavallis tilgjengelige stil peker fram mot og har fellestrekk med en annen stor komponist, nemlig Georg Friedrich Händel. Men da Cavalli døde i 1676, var hans komposisjonsstil blitt umoderne. Musikken, som så godt integrerte det dramatiske handlingsforløpet i librettoen, og hvor resitativer og arier fulgte hverandre i en nærmest kontinuerlig strøm, var ikke lenger det markedet ønsket. Nummeroperaen med sin stereotype form var blitt formalisert, og den virtuose stilen tilpasset de ekvilibristiske kastratsangerne hadde overtatt som operaens fremste varemerke.

  • Bianconi, Lorenzo and Pestelli, Giorgio: The History of Italian Opera. Volume 4: Opera production and its resources. The University of Chicago Press, 1998. 
  • Cavalli, Francesco og Faustini, Giovanni: La Calisto. Faber Music Ltd 1975.
  • Cavalli, Francesco og Busenello, Gian Francesco. La Didone. Recorded at Teatro Malibran. Venezia 2006. Dynamic Srl, Italy 2007.
  • Glover, Jane: Cavalli. B. T. Batsford Ltd, London 1978. 
  • Glover, Jane: The Peak Period of Venetian Public Opera. The 1650s. Proceedings of the Royal Musical Association, Vol. 102 (1975 – 1976), pp. 67-82.
  • Hicks, Anthony: Cavalli and La Calisto. The Musical Times, Vol.111, No. 1527. 1970.
  • Rosand, Ellen: Opera in seventeenth-century Venice. The creation of a genre. University of California Press, 1991. 
  • Rosand, Ellen: The descending Tetrachord: An Emblem of Lament. The Musical Quarterly, vol. 65.1979. Oxford University Press, 1979.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.