Vincenzo Bellini, italiensk operakomponist som sammen med Gaetano Donizetti og Gioachino Rossini regnes som grunnleggerne av den moderne italienske romantiske opera. Hans tidligste musikkstudier fant sted hos farfaren, Vincenzo Tobia. Med et stipendium ved Napolis Collegio di Musica ble han 1819 elev av G. Tritto og fra 1823 av Nicola Zingarelli. Bellini er også påvirket av folkeviser fra Napoli og Sicilia, samt av Rossinis verker.

Hans første opera, Adelson e Salvini i 1825, og den aktelse han var gjenstand for ved Collegio di Musica, gjorde at han mottok en ny bestilling på en opera, Bianca e Fernando, til San Carlo-operaen der den ble oppført med stor suksess 1826. La Scala i Milano bestilte en ny året etter – Il Pirata, hvilket ble et betydelig framsteg i karrieren. 1829 kom en ny betydelig fremgang, denne gang på La Scala med La Straniera. Samme år brøts fremgangen, Bellini fikk nemlig oppleve ren fiasko med oprean Zaira. Det gikk ikke særlig bedre med den neste, I Capuleti e i Montecchi. Operaen fikk bare en middelmådig mottagelse i Venedig i mars 1830. 1831 kom den første av Bellinis mesterverk, La sonnambula (Søvngjengersken) uroppført i Milano. På juledagen samme år uroppførstes Norma på La Scala. Operan ble først mottatt med likegyldighet, men dette endret seg etterhvert som fremførelsene skred frem. Den neste operan, Beatrice di Tenda, ble skrevet for La Fenice i Venedig og uroppført 1833, men ble ingen suksess. Etter dette kom en forespørsel om å skrive en opera for Théatre des italiens i Paris der Rossini var kunstnerisk leder. Resultatet var I Puritani (Puritanerne) og etter å ha fulgt noen gode råd fra Rossini, ble uroppførelse i januar 1835 en formidabel triumf.

I tillegg til operaene har Bellini komponert kirkemusikk, blant annet fire messer og tyvetallet verk av forskjellig kirkemusikalsk slag. Han har komponert en symfoni i D-dur for lite orkester og seks for stort orkester samt en konsert for obo og erkester. Til dette kommer trettitallet verk for sang og klaver.

I de tre mesterverkene La sonnambula (Søvngjengersken, 1831), Norma, (1831), og I Puritani (Puritanerne, 1835), hvorav særlig den midterste har hatt en spesiell plass på repertoaret, fornyet Bellini bel canto-tradisjonen og brakte den til dens høydepunkt. Musikken karakteriserer handlingen i hver scene, og forskjellene mellom resitativer og arier er minimale. Hos Bellini merker man fremfor alt hans interesse for de vokale aspektene. Hans i det store og hele ”enkle” orkesterakkompag-nemang fikk i samtiden kritikk for å være for enkel. Man har imidlertid kommet til at Bellinis orkester er det som det vokale uttrykk krever, og i  hans verker mangler det slett ikke eksempler på geniale avsnitt for orkester. Melodien springer ut av en meget nær forbindelse med teksten, både det poetiske innholdet, men også teksten rytmikk, uten å tape sin store frihet. Handlingen er gjerne konsentrert rundt en kvinneskjebne; operaene har opp gjennom årene blitt fremført av de betydeligste sangerne og på de største scenene og blitt enorme suksesser. Det romantiske tonespråket, med de lange, særpregede og vakre melodiene, influerte Chopin, Verdi og Wagner. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.